IEAs World Energy Outlook er et dokument som er pakket med informasjon om energi- og klimaspørsmål. Det viktigste budskapet i 2012-utgaven er at klimatrusselen bare kan møtes om to-tredeler av de allerede påviste fossile energireservene blir liggende der de er. Oversatt til en annen språkdrakt: Store deler av kull-, olje-, og gassressursene som er i staters og selskapers besittelse har ingen kommersiell verdi dersom den globale oppvarmingen begrenses til det omforente togradersmålet verdens ledere – herunder Jens Stoltenberg – ved gjentatte anledninger har bekjent seg til.

Denne grafen fra IEAs World Energy Outlook er illustrerende:

Se på gapet mellom den grønne streken og de røde og blå strekene. Gapet viser følgende: Jo dårligere det går med klimaet, jo mer fart blir det i etterspørselen etter olje. Prisen henger naturligvis sammen med etterspørselen.

For land og selskaper som bygger sin rikdom på fossil energi er dette en truende realitet. I Canada kom det forleden en rapport som viser at oljesandressursene er tilnærmet verdiløse hvis klimautviklingen kommer under kontroll. I Storbritannia har Carbon Tracker Initiative sett på hvordan verdsettelsen av fossile energiselskaper vil påvirkes dersom – eller snarere når – finansmarkedene tar innover seg at store deler av reservene på selskapenes balanser kan være verdiløse.

IEAs konstatering av den grimme realiteten knyttet til sammenhengen mellom klimatrusselen og fossile energireservers verdi bør være en vekker for Norge. Denne problemstillingen har vært et slags tabu, forbigått i regjeringsdokumenter og aktivt motarbeidet av Statoils pengesterke agendasettere.

Men det vil være uansvarlig – og heller ikke rasjonelt – av våre politiske ledere å skyve disse spørsmålene foran seg.

• Hva er det rett – i betydningen etisk riktig – å gjøre?
• Hvordan er det rasjonelt av Norge å opptre, som forvalter av store petroleumsressurser, og som en stor finansiell investor?

Det etiske dilemmaet har vært håndtert gjennom satsingen på regnskog, støtte til FNs klimaforhandlinger, og milliardsluket på Mongstad. Men man har ikke nærmet seg kjernen, nemlig om den langsiktige petroleumspolitikken er designet for en verden som lykkes i kampen mot klimatrusselen, eller om den er designet for en verden som mislykkes. Man har også vegret seg for å gå inn i vurderinger av Oljefondets tunge eksponering mot fossile energiaksjer.

Det er her det er naturlig å vende tilbake til Jens Stoltenbergs gode grep om kalkulatoren.

Er den arktiske oljedrømmen i realiteten et veddemål mot klimapolitikken?

Norge fører en petroleumspolitikk som legger grunnlag for store og økende investeringer i årene fremover. Staten tar en svært stor del av risikoen gjennom et skattesystem som innebærer at selskapene kan skyve nær 80 prosent av sine investeringskostnader over på fellesskapet. Er dette rasjonelt i lys av utviklingen vi sier vi ønsker? Den dyreste oljen vil falle ut først når etterspørselen faller. Er den arktiske oljedrømmen i realiteten et veddemål mot klimapolitikken?

Det trengs en solid utredning som viser hvordan Norges petroleumspolitikk bør utvikles innenfor de rammene som togradersmålet setter, altså i en verden der oljeetterspørselen når en topp om ti års tid for deretter å falle kraftig.

Norge er også sterkt eksponert mot fremtidig oljepris og oljeetterspørsel gjennom eierskapet i Statoil. Statoil styrer etter parametre som belønnes kortsiktig i aksjemarkedet. Som langsiktig eier kan staten ha andre interesser. Også for Statoils vedkommende trengs det en solid analyse fra eierståsted: Hvordan er det rasjonelt av Statoil å opptre i en verden der energiomstillingen skyter fart i tråd med togradersmålets krav?

Det kanskje aller viktigste spørsmålet er imidlertid hvordan Norge opptrer som finansiell investor gjennom Statens pensjonsfond utland. Her har det internasjonale konsulentselskapet Mercer, Mercer NBIM 2012 (pdf), påpekt at Norge er godt posisjonert for en utvikling der energiomstillingen går sakte. Man er dårligere posisjonert hvis det går bra, altså hvis energiomstillingen akselererer og utvikler seg i tråd med en klimautvikling som peker mot to graders oppvarming, og ikke fire eller fem. Rådene fra Mercer har den rødgrønne regjeringen valgt å se bort fra.

Er dette rasjonelt? Burde ikke heller statsminister Jens Stoltenberg og regjeringen be om at Statens pensjonsfond utland utvikler en investeringsstrategi som er robust dersom klimapolitikken lykkes og energiomstillingen skaleres?

I bunn og grunn handler dette om å sette seg ned og gjøre en kalkyle, basert på den etisk riktige vurdering. Vi er forpliktet til å gjøre hva vi kan for å hindre ukontrollert global oppvarming. Hvordan oversettes dette i praktisk handling når langsiktig petroleumspolitikk og langsiktige investeringsstrategier blir utformet? En rasjonell tilnærming – basert på IEAs konstatering om at to-tredeler av de fossile reservene må ligge – tilsier at Jens Stoltenberg og øvrige ledere i norsk politikk bør se på hele dette feltet med nye øyne.