De grønne sertifikatene er skyteskiven nå – både fra SVs tidligere statssekretær Heidi Sørensen, fra nittitallets energimarkedsdesignere Kjell Roland og Svein Roar Brunborg, fra SSBs Torstein Bye – og fra gasskraftens støttespillere som har fått vise seg frem i Aftenposten.

Litt under overflaten lurer også Finansdepartementet – som ikke vil harmonisere skattepolitikken slik at konkurransevilkårene blir like mellom Norge og Sverige i det felles norsk-svenske sertifikatmarkedet.

Utspillene har ulik karakter og ulike begrunnelser, men viser på en illustrerende måte hvordan norsk klima- og energipolitikk lider under mangelen på politisk lederskap og en klart formulert og langsiktig visjon. Uten en klar retning, kan særinteresser med hang til omkamp boltre seg – mens reelle debatter som forutsetter krevende avveininger blir skjøvet til side. Det er ingen tvil om at ansvaret hører hjemme på toppen – i syv år har det ligget hos Jens Stoltenberg. Mye tyder på at det havner hos Erna Solberg etter neste valg.

Ordningen med grønne sertifikater har de siste ukene møtt motstand fra to kanter. Kjell Roland, Svein Roar Brunborg og Torstein Bye leverer versjoner av samfunnsøkonomenes standardbeskjed om at det går galt når markedet blir tuklet med. De vil verne det gamle regimet. Men de må akseptere at det nå er gjort politiske vedtak som innebærer at det vil komme ny kraft i markedet. De grønne sertifikatenes internasjonale forankring gjennom samarbeidet med Sverige, og i en europeisk ramme, gjør at det gir liten mening å satse på omkamp. Samfunnsøkonomene bør bruke tiden sin på andre ting, det er mer kostnadseffektivt enn å satse på omkamp om sertifikatene. Løpet er kjørt. Dessuten er endringene i nordiske og europeiske energimarkeder så store for tiden at det burde være nok av mer relevante spørsmål å forske på.

Kritikken fra Heidi Sørensen reflekterer en frykt for at uberørt natur skal gå tapt – uten andre effekter enn at det blir billigere å sløse med strømmen. Med det tekniske potensialet Norge har for fornybar energi, må det gå an å bygge ut mer – uten at store naturverdier raseres. Hvor og hvordan utbyggingen skjer, vil være avgjørende. Det er dette debatten bør kretse om. Spørsmålet blir følgende: Hvordan kan det bygges ut mer fornybar energi i Norge med minst mulig naturinngrep, og hvor kan den nye kraften best brukes?

Med klimapolitikken som utgangspunkt, er det åpenbart at vi må legge til rette for at fossil energibruk erstattes med fornybar i stor skala. Politikken må legge til rette for konvertering. Elektrifisering i Nordsjøen er et godt eksempel. Det må tenkes helhetlig – og det må sendes klare styringssignaler fra toppen om hvor skapet skal stå.

Mer kraft kan også legge til rette for nye investeringer i industri og annen kraftkrevende virksomhet, som for eksempel datalagring.

Det er aldeles utmerket når fossil energibruk fortrenges slik tilfellet er når Kårstø nå står stille. Fornybar energi må erstatte fossil energibruk i stort omfang de nærmeste tiårene hvis klimamålene skal nås. Det gjelder i Norge – og det gjelder i Europa. Å synliggjøre den europeiske dimensjonen er viktig. I en europeisk kontekst kan norsk fornybar energi bidra til å skyve ut kull og gass i Tyskland og Storbritannia, og bidra til at våre naboland akselerer overgangen til et energisystem der den fornybare energien dominerer.

På dette feltet skal regjeringen ha ros for avtalene som ble inngått med Tyskland og Storbritannia før ferien om å bygge kabler over Nordsjøen. Men også her er motkreftene sterke. Å finne gode forretningsmodeller rundt bygging av kablene vil være avgjørende. Dette er ikke rakettforskning, men krever politisk lederskap med vilje og kraft, basert på kunnskap og gode avveininger.