• Solgt seg ut av kull – venter på riktig timing for nedsalg i olje og gass
• Vrir pengene mot selskaper som endrer seg
• Møter etterspørsel etter fossilfrie investeringer
• Viktig å selge seg ut dinosaurselskapene som ikke ser klimarisikoen
• Mener staten Norge må droppe Oljefondets fossile investeringer
• Mener staten Norge bør vri investeringer slik at andre enn petroleumsnæringen får større kraft

Rapporten Klima som finansiell risiko beskriver og drøfter tre ulike typer klimarisiko – fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko – og hvordan disse er relevante for Norge.

 

Rapporten er gitt ut av Norsk klimastiftelse som del av et allmennopplysningsprosjekt støttet av Finansmarkedsfondet.

Åpne kunnskapsmøter om emnet ble avholdt i Stavanger (se opptak), Trondheim, Bergen og Oslo (se opptak) i samarbeid med Cicero og Finans Norge.

Når dette intervjuet gjøres i Storebrands lokaler i februar, har konsernsjefen friskt i minne det prisdrysset selskapet han leder fikk under World Economic Forum i Davos måneden før. Der kom Storebrand på andreplass i kåringen av verdens mest bærekraftige selskaper, på førsteplass troner giganten Siemens. I kategorien «Finans og pensjon» ble Storebrand nummer en. Den sistnevnte utmerkelsen gis bare til dem som har et ytterst bevisst forhold til både bærekraft og den finansielle risikoen strengere klimapolitikk og omstillingen til lavkarbonsamfunnet medfører.  

– Vi er selvsagt ganske høyt oppe for dette her, og utmerkelser fra andre uavhengige kommer alltid godt med når vi uttaler oss offensivt om bærekraft i den norske debatten, slår Odd Arild Grefstad fast. Han begynte i selskapet i 1994 og har vært toppleder siden 2012.

God business å skrote kull

Storebrand er én av få kapitalforvaltere i Norden som holder seg med en stor avdeling med analytikere med spisskompetanse bærekraft. I 20 år har pensjonsselskapet arbeidet med bærekraftige investeringer. Allerede i 2013 besluttet Storebrand å selge seg ut av kullinvesteringene sine, som første pensjonsselskap her til lands. Da salgene var vel gjennomførte begrunnet selskapet det slik i en pressemelding:

«Dette gjør vi for å redusere fossil- og CO₂-eksponeringen og sikre langsiktig stabil avkastning. Om de uttalte klimamålene blir virkelighet, blir disse ressursene verdiløse rent økonomisk, men det er også slik at de ikke bidrar til en bærekraftig utvikling i den utstrekning og den takt vi ønsker oss.»

Å være først her viste seg å være god butikk for Storebrand.

– Det å gå ut av kull på det tidspunktet vi gjorde – i stedet for å vente et par-tre år – det skapte store verdier for oss. Kullprisene falt jo som en stein og ble i stor grad stranded assets – nesten verdiløse eiendeler – for dem som brant inne med dem, sier Storebrand-konsernsjefen.

– Dette viser oss at det kan være mye mer økonomisk risikabelt å ikke selge seg ut i tide, framfor å selge seg ut av gamle løsninger og investere i det vi skal ha mer av i fremtiden.

Svenske kunder ligger foran de norske

I år feirer Storebrand 250 år. Med sine drøye 570 milliarder kroner er selskapet Norges største private investor. 1,2 millioner kunder har betrodd pensjonen sin til Storebrand som dermed er Norges største private pensjonsleverandør.  

– Hvorfor har dere valgt en strategi med vekt på bærekraft og også nedsalg i det fossile?

– Vi mener vi skaper større verdier for kundene våre gjennom denne strategien, og etter hvert har det blitt mange kunder som deler dette synspunktet. For kundene våre, som skal ha avkastning i flere tiår fremover, er det bedre at vi investerer i selskaper som kommer til å skape verdier og blomstre de nærmeste tiårene, kontra det å sette pengene i selskaper som tilbyr produkter verden må ha mindre og mindre av. Det å være investert i stranded assets – ressurser som i fremtiden ikke vil ha noe stort marked – er dårlig økonomi for en langsiktig investor som et pensjonsfond. Husk, om du er 30 år i dag skal du jobbe i 40 år og deretter få pensjon i 30 år, grovt sagt. Vi snakker om investeringer som skal stå seg i flere tiår, sier Grefstad.

– Det er jo kjempeinteressant å se på hvordan våre kunder vurderer dette. Noen ønsker at vi er eksponert i det bærekraftige og fossilfrie fordi det er etisk rett, men fler og fler ønsket dette fordi de ser at dette skaper verdi og er lønnsomt. Det er en meravkastning som ligger i dette, i hvert fall en meravkastning opp mot den risikoen vi tar. Og det er jo risikojustert avkastning som er det som gjelder innenfor finans.

– Storebrand har kunder i Norge og Sverige og opererer både i privatmarkedet og bedriftsmarkedet. Hvem er det som er særlig bevisste selskapets bærekraftsprofil og nedsalg i det fossile?

– Det er nok i bedriftsmarkedet vi har fått mest og tidligst respons, det er bedriftsmarkedet som har vist særlig interesse og forståelse for denne profilen. Større selskaper som satser stort på bærekraft selv, setter også pris på at deres pensjonsleverandør tenker på samme måte. Også har du noen som ønsker å gå lenger, og etterspør fossilfrie fond, som byer og kommuner, universiteter og høyskoler, ulike trossamfunn, veldedige stiftelser og miljøorganisasjoner. Disse er ikke bare opptatt av hva vi ikke skal investere i, men om selskaper vi putter pengene i bidrar til den nødvendige omstillingen. Men svenskene er kommet lengre enn oss nordmenn i sin bevissthet knyttet til bærekraft og klimarisiko.

– Hvorfor ligger svenskene foran?

– Det skyldes nok at vi i Norge har en økonomi som fortsatt er veldig avhengig av det fossile. Alt rundt vår oljeindustri har jo vært med på å skape den velstanden vi har. Det skal vi ha respekt for, og være takknemlige for. Men det sitter nok langt inne for mange å se for seg at dette er noe vi skal gi fra oss, selv om det på sikt er riktig av flere grunner. Ikke alle ser mulighetene for noe annet, og uansett vil det ikke være en enkeltsektor som kan overta for oljen. Dette er nok en av forskjellene mellom våre svenske og norske kunder, sier Grefstad.

– Flere og flere kunder etterspør nå helt fossilfrie fondsstrukturer. For å møte kundenes behov har vi etablert enkelte porteføljer der vi faktisk er helt ute av det fossile. De fossilfrie fondene vi har i Sverige har vi solgt mye av, og disse tar vi nå til Norge fordi etterspørselen øker også her.  

Timing helt essensielt

Storebrand eier per i dag om lag 0,5 prosent av aksjene i Statoil, og har også eiendeler i en rekke andre olje- og gasselskaper. Under NHO-konferansen i januar 2017 ble konsernsjef Odd Arild Grefstad intervjuet av Finansavisen; der sa han at olje- og gassektoren ikke er noe blivende sted for norsk pensjonssparing.

– Når bør store investorer trekke seg ut av olje- og gass?

– Dette er et vanskelig spørsmål. Vi lever i et samfunn der det fremdeles er behov for fossilt brennstoff og foreløpig har heller ikke vi kuttet olje- og gass fullstendig ut. Det har også noe med alternativet å gjøre. Kull har vi gode alternativer for i dag. Olje og gass trenger vi litt mer tid på å få gode alternativer. Timing er helt essensielt her, sier Odd Arild Grefstad.

– Når det gjelder investeringer i olje- og gasselskaper prøver vi å vri pengene våre over i de selskapene som faktisk forsøker å endre seg og som har en strategi for dette. Disse som forsøker å transformere seg selv mens samfunnet transformerer seg.

– Mange av de fossile selskapene har teknologi, kompetanse, penger og infrastruktur som kan brukes til intern omstilling. Hvis de vrir sin forskning og utvikling kan de endre seg slik at de har en plass i et samfunn der fossilt er erstattet med fornybart.

– Det fantastiske er jo at flere av oljeselskapene er i gang med dette, Statoil er et godt eksempel på et selskap som gjør mer enn mange andre. I Storebrand hadde vi gjerne sett at de gjorde enda mer – tempoet og omfanget burde vært høyere.  

– I samme intervju sa du at «vi må innstille oss på en situasjon der vi må klare oss uten olje og gass, så vi må bare omstille oss så fort som mulig». Hvorfor tror du omstillingen vil skje raskt?

– Det skjer mye veldig raskt nå som påvirker lønnsomheten både til fossil energi og fornybar energi. Tre eksempler: Grensekostnader for solenergi har sunket som en stein – hele 90 prosent på få år – og begynner å bli virkelig konkurransedyktig i forhold til fossil energi. Et godt eksempel er «oljestaten» Texas, der fornybar energi konkurrerer ut fossil energi.

– Dessuten tilsier situasjonen at myndighetene i mye større grad kan begynne å ta betalt for den kostanden som reelt påføres oss ved bruk av fossil energi. Store CO₂-utslipp gir global oppvarming som koster dyrt, denne kostnaden kan og bør legges på de fossile brennstoffene som dermed blir dyrere. Og ikke minst: hvis vi tror på målet om maksimum 1,5–2 graders global oppvarming, så vet vi at vi må løpe mye raskere enn det vi gjør i dag for å få til den endringen som kreves, dette kommer stadig flere til å innse.

– Alt dette vil gjøre at konkurranseforholdet mellom fornybar energi og fossilt brennstoff kommer til å endre seg raskere og mer betydelig enn mange synes å tro, mener Grefstad.

– Fornybare energikilder opplever kostnadskutt og teknologiforbedringer, hvordan vil dette påvirke det fossile markedet?

– Dette er åpenbart. Som nevnt har grensekostnaden på solenergi sunket raskt og voldsomt, mens mange olje- og gassfelt som skal utbygges i fremtiden vil ha en ganske høy grensekostnad. Derfor kommer businesscaset i seg selv til å være dårlig i en del prosjekter. Et godt eksempel på det er oljesand, der man fort må ha en oljepris på over $80 fatet for å gå i pluss.

– I tillegg kommer Polluter pays-prinsippet til å få mye større aksept, og derfor må vi regne med høyere avgiftsnivåer på fossil energi. Det blir dyrt å være den som skal betale for de kostnadene klimagassutslippene reelt medfører, og kostnaden må belastes produsentene og brukerne. Når alt dette inntreffer, kan situasjonen endre seg slik at det som før var lønnsom olje og gass blir ulønnsom. Det er vanskelig å si akkurat når dette vil skje, det er vrient å fastslå timingen. Storebrand som langsiktig investor må følge tett med og sørge for at vi i tide har vridd våre egne investeringer mot de som vi tror vil lykkes og gå med overskudd.

Trend og retning klar

– «Vi investerer i dem som sørger for at fremtiden blir bedre, og mindre i selskaper som kommer til å bli stranded assets over tid», sa du til Finansavisen i januar. Hva betyr dette i praksis?

– For vår del har dette hittil betydd at vi har solgt oss nesten helt ut av kull og oljesand. Så vet vi som sagt ennå ikke hva som er den riktig timingen når det gjelder nedsalg i olje og gass, sier Grefstad.

– Men alle de innfallsvinklene jeg har nevnt vil jo gjøre at vi får noen tipping points som blir viktige, og da er det om å gjøre for oss som skal skape verdier for kundene våre å ikke være investert i det som er yesterday’s news. Da gjelder det å være investert i den teknologien og de løsningene som skyter fart og som finansielt kommer til å være vinnende.

– Vi kan nok bomme på en klimaanalyse og enkeltvurderinger av hvordan trendene rundt kostnadene knyttet til nye, fornybare energikilder kommer til å utvikle seg framover i forhold til kostnadene knyttet til utvinning av olje og gass. Men det som står klart for oss er trenden, hvilken retning det går i. For å nå klimamålene må verden bort fra det fossile så fort som mulig, og da må vi også klare oss uten olje og gass. Nå dreier dette seg mest om timing, hvor lang tid dette vil ta og når det er smart å trekke seg helt ut av fossile selskaper for å unngå at vi sitter med verdiløse eierandeler – stranded assets.

Tipping point og elbiler

– Tror du gass blir en dominerende overgangsteknologi på veien mot lavutslippssamfunnet?

– Det som var så åpenbart med kull var at det var og er så gode alternativer som kan erstatte denne energien fullt ut. Med olje og gass er det ikke like lett, særlig når det gjelder flytransport. Olje vil nok derfor være med oss noe lengre enn kull. Og så tror jeg nok at gass er den av de fossile kildene som vil kunne være konkurransedyktig lengst, men også gass er del av det fossile bildet som må fases ut når vi over tid må vi over i en helt fornybar verden.

– Men vi skal passe på tidsdimensjonene, ofte kan man jo ha en følelse av og tro på at ting går sakte, helt til det når en kritisk masse. Da plutselig får vi et tipping point. Når dette skjer kan det gå veldig fort, sier Grefstad.

– Jeg synes for eksempel at den diskusjonen vi har i Norge om elbil er veldig interessant i så måte. Vi kan få et inntrykk av at det bare er vi i Norge som driver med omfattende elbilpolitikk, at det i verden for øvrig ikke kommer til å skje så mye framover, at det ikke har noen stor betydning hva et land med fem millioner innbyggere gjør når resten av verden turer frem som før. Men når vi da leser om at India – snart verdens mest folkerike land – har satt som mål at bilparken der i landet skal være 100 prosent elektrisk innen 2030, da skjønner man at det skjer ting utenfor Norge og USA som gjør at dette kan tippe raskere enn det mange ønsker og tror.

– Mye av transporten kan jo elektrifiseres allerede i dag. Siemens bekrefter at teknologien til å elektrifisere også langtransport og busser allerede finnes, vi må bare tørre å ta den i bruk. Nå kommer jo også de første test-elbussene i Oslo. Vi står ovenfor en spennende utvikling fremover, forteller Storebrand-sjefen.  

De dyktigste må få ansvar for omstillingen

– Vil de energiselskapene som er ledende i dag også være der i et lavutslippssamfunn, eller vil morgendagen domineres av helt andre aktører?

– Det avhenger av om de har kulturen til å snu seg og endre seg, om de har viljen til å vri sine investeringsmidler i stor nok grad mot det nye og at dette blir gitt status internt. Om dette skal lykkes, må de dyktigste medarbeiderne få jobben med denne omstillingen internt i energiselskapene. For ledelsen i petroleumssektoren kan det nok oppleves som såpass enkelt å ri en bølge som likevel vil være der ganske lenge, at man ikke orker å gå i gang med et omfattende skifte med ny og klimavennlig strategi. Tyske Eon er et godt eksempel på et selskap som har skjønt hvor det bærer og som har skilt ut olje og gass i egen virksomhet og som går videre med merkenavnet i den delen av selskapet som satser på den nye, fornybare verden.  

– Noen dinosaurer kommer ikke til å klare overgangen til det fossilfrie samfunnet, disse kommer til å dø. Men så vil det helt sikkert være noen nykommere som tar initiativ innen nye vekstområder, disse kan bli blomstrende virksomheter framover.

– For en stor investor som Storebrand er det om å gjøre å selge seg ut dinosaurselskapene som ikke ser klimarisikoen og som ikke vil omstille seg, så kan vi være med som aktive eiere hos de fossilselskapene som vil omstille seg raskt nok og som dermed kan overleve. I tillegg kan vi være nysgjerrige på det vi ikke vet noe om ennå, mener Storebrands konsernsjef.

Ikke veldedighet, men hard business

– Når vi i Norge nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, snakker vi i realiteten om prosjekter som tidligst kan begynne å produsere olje og gass i 2030. Hvordan vurderer du som har ansvar for den største andelen av privat pensjonskapital i Norge den økonomiske risikoen i slike prosjekter, og er du villig til å satse pensjonskapital på at dette blir god butikk?

– Dette er et vanskelig spørsmål, for å svare på dette kan vi ta en tur tilbake til India og det jeg nevnte om at transportsektoren der skal være fullelektrifisert i 2030. Jeg ville ikke ha kjøpt en dieselbil i dag med levering i år 2030, og med en bruksperiode på opp mot 50-60 år fremover. Ei heller anbefalt kundene våre å gjøre dette. Det er en altfor lang tidshorisont sett i lys av det omfattende teknologiskiftet vi skal gjennom i samme periode. Så til spørsmålet ditt; jeg oppfatter dette som en veldig risikabel strategi som jeg ikke ville satt mye penger på.

– Å heller plassere penger i prosjekter som passer inn i et samfunn der vi når klimamålene er ikke noe jeg og vi gjør fordi det føles godt, for å være snille, det er jo andres penger vi investerer og poenget vårt er å øke deres verdier. Vi driver ikke med veldedighet med andres sparepenger. Når vi selger oss ned i det fossile og opp i det vi mener er fremtiden, er dette hard business og vi gjør det fordi vi mener dette over tid vil gi bedre avkastning for våre kunder.

– For en langsiktig storinvestor som oss er det derfor viktig at vurderingene ikke først og fremst dreier seg om hva vi skal selge oss ned i og utelukke. Det er enda viktigere å vurdere hva vi aktivt skal investere våre drøyt 570 milliarder i, at vi setter pengene inn i prosjekter og selskaper som har gode ideer til å endre ting til det bedre. Over tid er det dette som vil gi best avkastning.  

For stor klimarisiko når Oljefondet investerer i fossilt

– Hva tenker du som langsiktig storinvestor om at oljeselskaper i dagens marked mener det kan være lønnsomt å gå i gang med utvinning av ny olje og gass som er avhengig av god pris i mange tiår?

– Slike vurderinger har selskapene lang erfaring med. Og de har gjort store bets før da Norge gikk inn i oljen på 60-tallet, dette kastet jo svært mye av seg. Så det å ta stor risiko er ikke noe nytt. Men en ting er at det enkelte selskapet vurderer å ta risikoen ved å investere i dyre prosjekt med lang tidshorisont i et marked i stor endring. Det kan man jo som investor velge om man vil være med på eller ikke. Noe ganske annet er det om vi som samfunn, staten Norge, skal være med på dette. Vi er jo ekstremt eksponert mot olje og gass og har lagt veldig mange egg i samme kurv. Det er økonomisk risikabelt i en verden med rask teknologiutvikling og klimamål som stadig blir strengere.

– Det at Oljefondet investerer i fossile selskaper, stiller jeg store spørsmålstegn ved. Staten Norge burde fullt ut diversifisere ved å droppe Oljefondets fossile investeringer. Dessuten, når vi skal tenke langsiktig og er enige om at verden står overfor et skifte, da burde fellesskapets investeringer i forskning og utvikling i stor grad gå til områder som kan bidra til å diversifisere oss fra den ensidigheten staten kommer til å ha mot det fossile uansett i mange år.

– Staten Norge burde vri investeringer slik at andre enn petroleumsnæringen fikk mer og større kraft. Men det en blir møtt med er at det ikke finnes en bransje som kan erstatte olje og gass på kort sikt, med en tilsvarende fantastisk verdiskapning som petroleumsbransjen har hatt.

– Og noen tror jo at oljenæringens omfang og bidrag kommer til å vare i generasjoner framover. Det som da er sikkert er at man stiller seg helt utenfor Paris-avtalen og enigheten om hva som nå faktisk må skje av endringer hvis man i det hele tatt skal være innenfor målene om maksimum 1,5–2 graders global oppvarming. I den situasjonen verden er i nå er det ikke mulig å fortsette med å produsere olje og gass i den takten som mange nå snakker om for de neste 40-50-60 årene, sier konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad.