Oljenæring i særstilling - Energi og Klima

Oljenæring i særstilling

Omlegging av skattesystemet er ikke den mest hensiktsmessige veien å gå hvis målet er å minske aktiviteten på sokkelen, mener økonomiprofessor Diderik Lund. Han vil heller utlyse færre lisenser.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.
  • Oljeselskapenes mulighet til å trekke fra renteutgifter ved beregningen av særskatt, er det mest uheldig ved det norske petroleumsskattesystemet.
  • Mener det samme nå som i 2013, at friinntekten er for sjenerøs.
  • Ingen god begrunnelse for ny skattefordel.
  • Oljenæringen er i en særstilling på grunn av høy skatt og lang ledetid.
  • Vanskelig å sammenlikne oljenæringen med fornybarnæringen.
  • For klima og miljø er det viktigere å utlyse færre lisenser enn å endre oljeskattesystemet.

Med akademisk fri og uavhengig stemme deltar økonomiprofessor Diderik Lund med jevne mellomrom i det offentlige ordskiftet. Da dreier det seg først og fremst om spørsmål knyttet til det norske oljeskatteregimet og hvilke konsekvenser ulike endringer i dette vil få både for skatteinngangen og oljenæringen.

Diderik Lund har sitt daglige virke ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo. Det har han hatt siden 1984. I 2001 ble han utnevnt til professor. To år før ble han bedt om å være medlem av det såkalte «Petroleumsskatteutvalget», oppnevnt av Kjell Magne Bondeviks første regjering. Men Bondevik kastet kortene på datidens store petroleumspolitiske verkebyll: gasskraftverket på Kårstø. Dermed var det Stoltenberg 1-regjeringen som tok imot «NOU 2000: 18 -Skattlegging av petroleumsvirksomhet» i juni 2000. Senere ble Lund bedt om å delta i den i den danske regjeringens kommisjon for oljeskatt.

Diderik Lund er professor i økonomi ved Universitetet i Oslo (foto: UiO)
Det er viktigere å utlyse færre lisenser enn å endre oljeskattesystemet, mener Diderik Lund, professor i økonomi ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. (foto: UiO)

Dette intervjuet med Diderik Lund – om ulike sider ved norsk oljeskatteregime – foregikk på hans kontor ved UiO i oktober 2015.

Betaling for råvaren eller bare skatt?

Om særskatten – eller grunnrenten – først. I Norge har vi en petroleumsskatt på 78 prosent. Den ordinære selskapsskatten er i skrivende stund på 27 prosent, særskatten på 51 prosent. Poenget med denne særskatten er at den skal ta høyde for at oljeselskapene får en rettighet fra staten Norge til å forsyne seg av oljen og selge den videre.

– For å rydde i debatten om norsk petroleumsbeskatning, ville det vært mer riktig å kalle særskatten en betaling for råvaren olje og ikke en skatt?

– Dette er jo egentlig mest snakk om språk og språkbruk. Men det er en viktig grunn til at særskatten benevnes nettopp som skatt – og ikke betaling for en ressurs – og det skyldes særlig de amerikanske aktørene på norsk sokkel. Overfor skattemyndighetene i USA er det svært viktig om disse selskapene betaler en skatt i Norge eller om de betaler for retten til å drive virksomheten. Hvis det som er særskatt i dag skulle bli kalt for betaling for ressursen – oljeressursen – ville ikke amerikanske oljeselskaper få den samme type fradrag for amerikansk skatt som det de nå får, sier Lund.

– Når oljesærskatten er rigget slik i Norge at den bare blir betalt hvis selskapet har et overskudd, og at den betales etterskuddsvis etter at overskudd er realisert, da godtar amerikanske skattemyndigheter at dette er skatt. Og da slipper de amerikanske oljeselskapene å betale amerikansk selskapsskatt av det samme overskuddet. For Norges del er det jo en veldig fordel, hadde de måtte betale skatt i USA også, ville dette legge begrensinger på hva Norge kunne ha tatt inn i skatt fra de samme amerikanske selskaper. Vi ville med andre ord fått inn mindre penger til staten.

– Så dette er ikke bare en retorisk sak, men en sak som avgjør det samlede skattetrykket for amerikanske aktører på norsk sokkel?

– Ja. USA er et stort og viktig land i denne sammenhengen, og dette er den reelle grunnen til at det kalles særskatt og ikke betaling for at man får hente opp en oljeressurs. Selve betegnelsen, om det er skatt eller betaling for ressursen, synes jeg er en filosofisk diskusjon som ikke er så viktig.

– Den viktigste grunnen til at man har denne høye særskatten – eller grunnrenteskatten som man også kaller den – er at oljeselskapene får lov til å sette i gang virksomheten på sokkelen mot omtrent ingen betaling. De betaler altså ikke for selve retten til å drive virksomheten, men de betaler i ettertid hvis de får overskudd på det de får opp og selger av olje og gass, sier Lund.

Balanse og nøytralitet

– I utgangspunktet skulle man ikke tro at en så høy skattesats som vi har i Norge ville oppmuntre til investeringer, men det er jo derfor vi har alle disse relativt sjenerøse fradragene, for å prøve å balansere disse tingene, forklarer Lund.

Han peker på at norske myndigheter har prøvd å utforme skattesystemet for petroleumsnæringen slik at det hverken hindrer eller subsidierer virksomhet. Høy skatt balanseres mot ordninger som avskrivinger og friinntekt og andre skattemessige innretninger. Målet er at prosjekter som ville ha vært lønnsomme med ordinære selskapsskatt på 27 prosent, også skal være lønnsomme under det norske petroleumsskatteregimet. Utvinningsprosjekter som ville vært ulønnsomme under vanlig selskapsskatt skal være ulønnsomme også under petroleumsskatt.

– Dette kalles på fagspråket «nøytralitet». For å oppnå dette skattlegger man bare overskuddet. Dette er et prinsipp som politikere og næringen i all hovedsak var og er enige om.

Rask avskriving

I det norske oljeskatteregimet kan de viktigste driftsmidlene – som produksjonsinnretninger og rørledninger – avskrives med inntil 16 2/3 pst. årlig, lineært, slik at det er avskrevet etter seks år. Det er en mye kortere avskrivingstid enn for lengelevende driftsmidler til lands, dermed er den også langt mer gunstig økonomisk.

– Hvorfor er avskrivningsperioden så mye kortere for oljenæringen enn for annen næringsvirksomhet?

– Til lands prøver man i prinsippet å få til avskrivingsregler og perioder som samsvarer med det faktiske kapitalslitet. Men det er selvsagt gjort på en skjematisk måte i all næringsvirksomhet, med ulikt antall år for avskriving avhengig hvilken type driftsmiddel det dreier seg om, det være seg hus, maskiner eller annet. Årsaken til at det er mer gunstige avskrivinger for næringsvirksomhet offshore enn på land ligger så langt tilbake i tid at jeg ikke kjenner grunnlaget for det.

– Det viktigste når det gjelder avskrivingene er summen av avskrivinger og det som kalles friinntekter og hvordan denne påvirker beslutningene til selskapet. Jeg kan godt være enig i at avskrivingene er litt for sjenerøse, det vil si at det blir gitt fradrag litt for raskt, men hvis man skulle trekke dette mer ut i tid ville man etter min mening ha måttet øke friinntekten for å lage en nogen lunde riktig balanse. Det viktige er at den totale summen av avskrivinger og friinntekt er proporsjonal med investeringene.

Rentefradrag i særskatten

– Det er et annet fradrag i det norske skattesystemet for petroleumsnæringen som er nokså problematisk. Det er at selskapene har fradrag for renteutgifter også ved beregningen av særskatt. Det mener jeg man ikke hadde trengt å ha. Dette er egentlig en litt underlig side ved det norske særskattesystemet, mener Lund.

Han forteller at dette fradraget er så underlig at når utenlandske økonomer har analysert den norske særskatten så har mange ganske enkelt ikke fått med seg at det finnes.

– Fradraget jeg snakker om er med på å gjøre det gunstig å investere og hvis politikerne valgte å ta det bort er det mulig det ville være riktig å øke noen andre fradrag. Men det som gjør fradraget uheldig, er at det er ekstra gunstig å investere hvis man kan finansiere med lån. Når man finansierer med lån betaler man renter til dem man har lånt fra, og disse rentene får man lov til å trekke fra før skatten blir beregnet. Da blir det mindre skatt til staten Norge.

– Med andre ord vil det da være slik at hvis man ikke finansierer med lån, så får man ikke dette fradraget, da blir det mer skatt å betale. På grunn av dette burde myndighetene legge en begrensning på hvor mye oljeselskapene har lov til å lånefinansiere, og det er fullt mulig å få til. Men det ville være mye mer fornuftig å kutte ut det rentefradraget helt etter min mening, mener Lund.

– Man kan godt kritisere det norske petroleumsskattesystemet for mye, men oljeselskapenes mulighet til å trekke fra renteutgifter også ved beregningen av særskatt, det er det jeg synes er mest uheldig.

Sjenerøs friinntekt

Det norske oljeskattesystemet er innrettet med et eget inntektsfradrag i grunnlaget for beregning av særskatten, eller det mange også kaller grunnrenteskatten. Den såkalte friinntekten beregnes på grunnlag av nøyaktig de samme investeringene som kan avskrives over seks år (altså investeringer i rørledninger og produksjonsanlegg). Friinntekten er en form for ekstra avskrivningsfradrag i særskattegrunnlaget, og oljeselskapene kan gjennom denne friinntekten trekke fra 5,5 prosent årlig hvert år i fire år, til sammen 22 prosent.

– Hvorfor har oljeselskapene dette ekstrafradraget på toppen av avskrivingsregler som er mer sjenerøse enn dem vi har «til lands»?

– Formålet med dette gunstige fradraget er å stimulere til aktivitet på norsk sokkel. Friinntekten ble innført fordi mange prosjekter i oljevirksomheten ville blitt ulønnsomme for oljeselskapene på grunn av en særskatt på godt og vel 50 prosent. Uten friinntekten ville staten gått glipp av oljeinntekter fordi mange prosjekter ikke ville blitt igangsatt, mener Lund.

– Men også innenfor hver eneste feltutbygging er det mange investeringsbeslutninger som skal tas. Hvor mange brønner som skal bores? Hvor mye skal man sette inn av assisterte utvinningstiltak, det vil si å bruke penger på å pumpe ned et eller annet for å få opp mer olje? Uten friinntekten kunne antall brønner blitt lavere og mengden olje vi får ut av hver brønn blitt mindre. Det er nivået på friinntekten som bør diskuteres, mener Diderik Lund.

Og nivået på friinntekten fikk Lund rikelig anledning til å diskutere for et par år siden. Søndag 13. mai 2013 overrasket Stoltenberg 2-regjeringen de fleste med å redusere friinntekten for oljeselskapene fra 7,5 prosent til 5,5 prosent. Fremdeles skulle den kunne trekkes fra i fire år, dermed ble den samlede friinntekten redusert fra 30 prosent til 22 prosent. «Forslaget vil stimulere til bedre ressursbruk i sektoren», het det i regjeringens pressemelding.

Bransjen reagerte med protester etterfulgt av trusler om lavere aktivitet på sokkelen. I Aftenposten skrev professor Diderik Lund samme år: «Jeg mener i hovedsak at forslaget var velbegrunnet og kritikken feilslått.» Han forklarte videre: «Skattesystemet bør lede til at prosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme, realiseres. Men for store fradrag for investeringer kan gi overinvestering. Skatten fra de mest lønnsomme prosjektene kan bli redusert av fradrag for mindre lønnsomme prosjekter, som blir attraktive på grunn av dette. Det er ikke opplagt hvor stor friinntekten bør være for å treffe riktig.»

Professorkollegene Petter Osmundsen fra Universitetet i Stavanger og Thore Johnsen ved Handelshøyskolen i Bergen, kritiserte endringene i friinntekten i sterke ordelag og mente at regjeringen bidro til at «samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter nå kan bli skrinlagt» (Teknisk Ukeblad 2013). De viste til at Statoil brukte endringen i friinntekten som den utløsende årsaken til at megaprosjektet Johan Castberg i Barentshavet ble satt på vent.

Professor Diderik Lund var av en annen oppfatning, han mente tvert imot at Johan Castberg var et godt eksempel på at skatteendringen kunne bidra til samfunnsøkonomisk bedre løsninger. «Det er ikke noe problem at selskapene i lisensen bruker lengre tid på å finne den mest gunstige løsningen. Utsettelsen skyldes delvis en skatteendring og dels som følge av nye opplysninger om kostnadene for utbyggingen», sa han den gangen til Teknisk Ukeblad.

Etter reduksjonen fra 7,5 til 5,5 sa Lund til samme medium at fradragene gjennom friinntektene fortsatt var litt for sjenerøse, men ikke like sjenerøse som før. Nå, to år etter, sier han følgende:

– Når det gjelder nivået på friinntekten mener jeg det er vanskelig å finne et fasitsvar. Men jeg mener det samme nå som i 2013, at friinntekten er for sjenerøs.

Ingen god begrunnelse for ny skattelette

Diderik Lund gjør oppmerksom på en lite kjent skattelette som kommer som et resultat av høstens forslag fra regjeringen Solberg om å senke den ordinære selskapsskatten fra 27 til 25 prosent og øke oljeselskapenes særskatt tilsvarende fra 51 til 53 prosent med virkning fra januar 2016. Samlet marginalskatt for oljesektoren blir som nå – 78 prosent. Når regjeringen i statsbudsjettet for 2016 øker særskatten, er resultatet at verdien av skattefradraget – friinntekten – blir en god del større.

– Friinntekten blir ikke større eller mindre, men verdien av den – fradraget multiplisert med skattesatsen – blir viktigere fordi beløpet friinntekten trekkes av fra blir større når særskatten økes fra 51 til 53 prosent. Da blir friinntekten viktigere, mener Lund.

– Dette er en skattelettelse for selskapene, og den mener jeg burde være unødvendig. Jeg ville ikke gått inn for dette, sier Lund.

I regjeringens fremlegg til statsbudsjett for 2016 anslås det at det årlige provenytapet for staten til å være rundt 630 millioner kroner påløpt i 2016. «Overføringer til Statens pensjonsfond utland reduseres tilsvarende» heter det i budsjettforslaget.

– Dette er en lite kjent skattefordel, den er så vidt nevnt i forslag til statsbudsjett. Jeg synes ikke det har kommet noen god begrunnelse for at man skal la oljeselskapene få denne skattefordelen. 630 millioner kroner er ikke noe kjempetall i denne sammenhengen, men det er likevel en viss skattelette som er ikke helt ubetydelig, mener Lund.

– Kunne regjeringen ha foreslått å nedjustere friinntekten for å kompensere for den skatteletten på 630 millioner kroner som justeringene i selskapsskatten og særskatten gir?

– Ja, det kunne man ha gjort. Hvis man reduserer friinntekten litt, vil man i større grad likebehandle oljeselskapene med øvrig næringsvirksomhet på fastlandet, mener Lund.

Leterefusjonsordningen ga økt konkurranse

Med jevne mellomrom hører vi at miljøbevegelsen og representanter fra SV og Venstre ta opp spørsmålet om tiden er moden for å avvikle eller endre den såkalte leterefusjonsordningen i oljeskatteregimet. Ordningen ble innført i 2004 og innebærer at oljeselskap som driver letevirksomhet, men som går med underskudd og dermed ikke er i skatteposisjon, kan få utbetalt verdien av skattefradraget i kontanter fra staten. Når et selskap krever skatteverdien av letekostnader utbetalt gjennom leterefusjonsordningen, vil denne kostnadene ikke være fradragsberettiget når eller hvis selskapet en gang kommer i skatteposisjon og skal lignes.

– For selskaper i skatteposisjon kommer leterefusjonen inn under det allment anerkjente prinsippet om at man kan trekke utgiftene fra skattegrunnlaget. Men nye selskaper som vil leter har jo ingen inntekt å trekke fra utgiftene på. Det hindret mange i å begynne å lete. Selskaper som fant drivverdig olje kunne framføre utgiftene og trekke fra på særskatten senere, men det ville ta lang tid før man kunne trekke fra utgiftene på skatten. På sokkelen har vi lang ledetid, det kan dreie seg om ti til femten år fra man leter og finner til man kan få inntekt. Man skal avgrense feltet og finne ut hvordan man best kan etablere virksomhet der. Hele prosessen er veldig usikker og mange som leter finner ingen ting.

– Hva var det som gjorde at Stortinget tok dette skrittet og bestemte seg for å gi denne håndsrekningen til oljeselskapene?

– For å oppfordre langt flere til leting under slike usikre vilkår. Med andre ord var det primært av konkurransehensyn. Før ordningen kom i stand var det først og fremst de etablerte selskapene med store inntekter og mulighet til umiddelbart å trekke fra leteutgiftene mot skattesatsen på 78 prosent, som deltok i letevirksomheten. De etablerte selskapene hadde dermed en kjempefordel sammenliknet med selskaper som ikke var etablerte.

– For staten har det vært en stor fordel at leterefusjonsordningen sørget for at mange utenlandske selskaper og nye norske selskaper ble med på letevirksomheten til havs. Dermed fikk man inn flere forskjellige teknologiske miljø, flere som hadde greie på geologi, flere nye ideer og nye letemetoder. Slik kunne man finne nye forekomster.

Lund nevner Johan Sverdrup som det viktigste eksemplet på et stort og relativt uventet funn som kan tilskrives leterefusjonsordningen.

Oljesektoren i en sæsrtilling

– Finnes det noen næringer som nyter godt av ordninger som er sammenliknbare med leterefusjonsordningen for oljeselskapene?

– Jeg kjenner kun til en parallell ordning som kan sies å være sammenliknbar, det er den ordningen som kalles «Skattefunn». Det er en subsidiering av forskning og utviklingsprosjekter i næringslivet. Den er innrettet slik at de som ikke betaler skatt får refundert skatteverdien av det de har brukt på forskningen. Også dette er en ordning som har til hensikt å oppmuntre nye selskaper til å forske, dette dreier seg om selskaper som ikke har inntekter og som derfor ikke betaler skatt og som følgelig ikke kan trekke utgiftene fra på skatten. Når det gjelder «Skattefunn» gjelder regelen for en begrenset sum per år. For et stort selskap vil ikke dette oppfatte som et høyt beløp, men for små norske virksomheter er dette en viktig ordning.

– Jeg vil si det slik at oljenæringen kommer i en særstilling fordi skattesatsen er så høy og fordi det er lang tid mellom oppstart av virksomheten og når man kan regne med å få inntekt på virksomheten. Det er veldig stor usikkerhet både når det gjelder geologi, teknologi, framtidige priser og, med en så høy skattesats var det virkelig et kjempeproblem at alle disse tingene slår veldig uheldig ut. Oljenæringen er etter mitt skjønn usammenliknbar med landbasert næringsvirksomhet. Til lands betaler man jo bare selskapsskatten som per dags dato er på 27 prosent, men som skal senkes til 25. Verken usikkerhet eller tidsdimensjonen er den samme, det er nok det som er grunnen til at oljenæringen har leterefusjonsordningen og andre ordninger som ikke andre har.

– Noen mener at leterefusjonsordningen er en subsidie, hva er din mening om det?
– Det er to grunner til at jeg ikke synes det er treffende å kalle det subsidier. Vi må regne med at oljeselskapene oppfører seg rasjonelt. Det vi si at de ikke vil bruke ressurser på å lete etter olje hvis de ikke regner med et overskudd på sikt. Selskapene betaler jo 22 prosent av regningen selv og vil sitte igjen med 22 prosent av det overskuddet de genererer.

– Hvis Staten kan regne med at også selskapene tenker økonomisk rasjonelt her, så betyr det at det ligger et forventet overskudd her. Og som et helhetlig regnskap fra statens side så er det ikke noe forventet tap å drive med dette. Tvert imot, staten er med på en type virksomhet som vil gi staten overskudd på sikt, sier Lund.

– Sagt på en annen måte: Dette er ikke en netto utgift fra staten, bortsett fra hvis hele oljevirksomheten da viser seg å kaste mindre av seg enn det noen hadde ventet. Og det kan jo hende den gjør fordi oljeprisen nå har falt. De to grunnene til at særskatt med leterefusjon ikke er en subsidie, er at staten kan regne med å tjene på ordningen, og at selskapene ikke oppmuntres til mer aktivitet enn om virksomheten bare hadde vært underlagt vanlig selskapsskatt.

– Du mener det var smart – og at det samlet sett har vært lønnsomt for staten Norge – at man innførte leterefusjonsordningen for ti år siden. Men siden den gang har mye fornybar energi blitt rullet ut og klimapolitikken får stadig mer aksept. Kostnadene i bransjen har økt og i det siste har prisen på oljen sunket dramatisk. For mange av de stedene det nå letes vil det være kostbart å få oljen opp og ut i markedet. Gjør dette nye bildet det like sannsynlig at det å betale ut mange milliarder hvert å i leterefusjon – også samlet sett – nødvendigvis økonomisk forsvarlig for staten Norge?

– Først vil jeg si dette: I det hele tatt å åpne for nye områder i Barentshavet kan være problematisk sett fra et miljøperspektiv. Men hvis man ser rent økonomisk på det kan jeg ikke se for meg at selskapene vil sette i gang noe i Barentshavet om ikke de tror dette er lønnsomt. Jeg kjenner ikke så mye til hvordan selskapenes planer er blitt forandret etter at oljeprisene har falt veldig, men selskapene vil naturligvis redusere virksomheten når prisene faller.

– Så til leterefusjonen for ti år siden og nå: Nå har vi erfaringer med denne ordningen og jeg vil samlet sett betrakte den som vellykket. Andre synes dette har blitt for dyrt. Noen selskaper har lett og aldri funnet, de har fått 78 prosent av utgiftene dekket av staten. Mye av den letingen som har skjedd de siste ti årene er leting som antagelig ikke ville vært igangsatt hvis man hadde visst hvor lav oljeprisen skulle bli. Men sånn vil det alltid være med næringsvirksomhet.

– Vi må ikke glemme at politikerne har innrettet skattesystemet slik at staten i realiteten er en stor deleier i alle virksomhetene og prosjektene, det har vært enighet om at det skal være slik. På den ene siden har staten hatt andeler i oljevirksomheten gjennom SDØE, på den andre siden har man opptrådt som deleier gjennom skattesystemet. Det er ikke noen stor forskjell på Statens Direkte Økonomiske Eierskap (SDØE) og skattesystemet. Det to sider av samme sak at staten tar sin del av kostnader og inntekter og derfor også sin del av risikoen.

– Og slik er det også gjennom leterefusjonsordningen; staten opptrer i realiteten omtrent som en deleier i hele virksomheten, og tar sin del av kostandene og sin del av inntektene som kommer seinere.

– Men staten tar vel en stor del av risikoen også?
– Ja. Det er helt klart. Det er en del av bildet også for leterefusjonsordningen.
– Jeg tror at oljeskatteregimet er gunstig innrettet fordi landet vårt er i stand til å være med på å ta denne risikoen. Hvis statlig eierskap og staten gjennom skattesystemet ikke tar sin andel av risikoen, da vil vi få adskillig færre investeringer på sokkelen. Når man ønsker å ta inn en så stor andel av overskuddet, da bør man også være med på å dekke samme delen av kostnaden. Hvis ikke ville selskapene være mye mindre interesserte i å drive denne virksomheten, mener Lund.

– Nå kan det godt tenkes at man fra miljøbevegelsen synspunkt ønsker å begrense denne virksomheten, men det ville jeg gjort på en helt annen måte. Jeg ville ha delt ut færre lisenser. Så mitt svar er at ja, Norge tar en stor risiko ved å være med på denne virksomheten, men Norge har hatt så store inntekter at Norge har råd til å ta denne risikoen. I fattige land, der befolkningen ikke er i stand til å ta sånne tap, bør staten antagelig ikke gå inn med en så stor andel investeringer som Norge har gjort. Ved å dele risikoen klarer Norge å tiltrekke seg investeringer. Hva fattige oljeland skal gjøre for å tiltrekke seg investeringer i konkurranse med land som Norge, det er det vanskeligere å svare på.

Ulike målsettinger

– Leterefusjonsordningen blir ofte nevnt av de politikere og miljøorganisasjoner som ønsker å diskutere omfang av fremtidig oljeproduksjon i Norge og finansiell risiko knyttet til statens eksponering i oljesektoren. Hva betyr leterefusjonen i så måte?

– Særlig miljøbevegelsen har en helt annen målsetting enn det staten Norge tradisjonelt har hatt når det gjelder oljenæringen. Miljøbevegelsen ønsker å begrense virksomheten, mens flertallet av politikere frem til nå har ønsket å få mest mulig ut av petroleumssektoren. Jeg tror ikke at det å angripe leterefusjonsordningen er den mest hensiktsmessige måten hvis målet er å begrense oljevirksomheten. Det er som sagt mer effektivt å utlyse færre lisensområder, å ikke sette i gang i det hele tatt.

– Ved å utlyse lisenser signaliserer man jo tydelig at man ønsker at selskaper skal lete, det ville være litt underlig å invitere noen til å sette i gang virksomhet for deretter å si at vi vil begrense dette så mye som mulig. Det ville også være litt underlig å lage et skattesystem som gjør at bare de aller mest lønnsomme forekomstene blir utvunnet, et lite fordelaktig skattesystem som førte til at de med litt høyere kostand ville få ødelagt lønnsomheten.

Overskridelser for Goliat gir skattetap for staten

Så til en aktuell sak vi helt sikkert kommer til å høre mer om de neste årene. Det gjelder Goliat som det første oljefeltet som bygges ut i Barentshavet. I Statsbudsjettet for 2016 viser det siste kostnadsoverslaget for Goliatutbyggingen en sprekk på over 16 milliarder kroner siden Stortinget i 2009 godkjente Plan for utbygging og drift (PUD) for Goliat. Da var estimert byggekostnad drøyt 30 milliarder kroner. Overskridelsen er derfor på drøyt 52 prosent. Goliat er eid av ENI (65 prosent) og Statoil (35 prosent). Det er ENI som har operatøransvar. Staten har ikke eierandeler i Goliat gjennom SDØE.

– Da leder i Stortinget energi- og miljøkomite, Ola Elvestuen fra Venstre, tok opp saken med olje- og energiminister Tord Lien i Stortingets spørretime i 29. april 2015, svarte statsråden blant annet følgende: «Staten har ikke noe økonomisk engasjement i Goliat, siden SDØE ikke er representert i feltet.» Hva er din mening om hans utsagn?

– Her er jeg ikke enig med statsråden. Både gjennom Statoil og gjennom skattesystemet tar Norge en hel del risiko, sier Lund.

– Hvilke kostnader relatert til Goliat dekkes av staten Norge gjennom skattesystemet?

– De selskapene som er med – Eni og Statoil – har jo andre inntekter på norsk sokkel, det betyr at de kan trekke fra de kostnadene de pådrar seg på Goliat og dermed betale mindre skatt. Så staten Norge er med på å ta risikoen gjennom skattesystemet slik det er rigget. Så hvis det ender opp med at Goliat alt i alt ikke er noe lønnsomt har staten tapt penger på det. Eller sagt slik: om kostnadene blir høyere og inntektene lavere enn det vi har trodd, vil det slå inn både for staten og for selskapene.

– Hvor stor andel av kostnadssprekken på om lag 20 mrd. selskapene må betale «av egen lomme»?

– Slik skattesystemet er i Norge vil dette i utgangspunktet da være 22 prosent.

Kontantstrømbeskatning

– Oljeskatteregimet er komplisert, det er med andre ord ikke en enkel sak å engasjere mange til å delta i det offentlige ordskiftet om hvordan oljeskatteregimet fungerer. Kan tiden være inne til å gjøre endringer også med tanke på å få en større demokratisk diskusjon rundt dette?

– Det er jo noen som har snakket om at en kunne forenklet regimet ved å gjøre det om til å være såkalt kontantstrømbasert. Det vil bety at man ikke lengre bruker disse fradragene som strekker seg ut i tid, men at man, hvis man investerer, bruker samme prinsipp der som man nå bruker for leting. Da er det netto kontantstrøm hvert år som skal skattlegges. Hvis den er negativ bidrar staten og hvis den er positiv så tar staten. Det ville bety at skattesystemet i økonomisk forstand ville fungere akkurat på samme måte som statsdeltakelsen på norsk sokkel, det vil si Statens Direkte Økonomiske Engasjement – SDØE.

– Både kontantstrømskatt og statsdeltakelse innebærer at staten betaler sin andel av utgifter, løpende, og får samme andel av inntekter. Den opplagte forskjellen er at SDØE-andelene ikke er samme prosent på alle felt, mens satsen for en kontantstrømskatt vil være den samme.

– Et stort problem med dette spørsmålet til nå er at det ikke har vært helt opplagt hvordan utenlandske selskaper vil bli skattlagt i hjemlandet hvis vi innfører en kontantstrømskatt i oljesektoren, for hvis hjemlandet tolker en kontantstrømskatt som om det skulle være en norsk statsdeltakelse, så kommer jo selskapene hjem med et regnskap hvor det ser ut som om de ikke er skattlagt i det hele tatt. Da vil overskuddet bli skattlagt i hjemlandet. Dette er en av grunnene til at det er utformet mer som en tradisjonell skatt. Så snart utenlandske selskaper blir skattlagt i hjemlandet er det mindre rom for skattlegging her i Norge. Og får de dobbelt skatt, mister de jo interessen for å investere og drive på norsk sokkel.

– Kontantstrømbeskatning kan forenkle og gjøre skattesystemet mer transparent og lettere å følge med på. Men hovedmålet må vel være å få det mer treffsikkert, sikre at den skatt som bør betales til fellesskapet blir betalt. Får vi det mer treffsikkert ved å endre til kontantstrømbeskatning?
– Ja. Ved kontantstrømbeskatning ville man slippe mye av diskusjonen om størrelsen på fradragene. Systemet ville blitt langt mer gjennomsiktig. Jeg ville gått inn for et sånt system hvis jeg hadde vært sikker på at det ikke ville føre til noen komplikasjoner i oljeselskapenes hjemland, men dette er jeg usikker på og slikt må vi vite ganske sikkert før en eventuell omlegging.

Et kostnadsproblem

– Oljeselskapene blir beskyldt for å drive kostnadene i været, noe som vel henger man det også på det at man betaler mye skatt og derav også har mye fradrag. Er dette en problematisk side ved det norske petroleumsskatteregimet?

– Dette kan være et problem. Men etter mitt skjønn er ikke selskapene så interesserte i å pådra seg kostnader, fordi de jo vil se dette opp mot hva de får igjen av inntekter.
– Men det som kan være en utfordring er at selskapene pådrar seg kostnader som kan gi dem fordeler andre steder på kloden på et senere tidspunkt, kostnader de kan trekke fra på skatten her i Norge. Dette kan dreie seg om å prøve ut ny og dyr teknologi i den norske petroleumsvirksomheten, som da altså staten er med på å dekke 78 prosent av kostnadene for. Kanskje får selskapene bruk for den nye kunnskapen først senere og et helt annet sted i verden, og antagelig under lavere skatt på petroleumsvirksomheten. Det samme gjelder for det å lære opp nytt personell i Norge og bruke det andre steder i verden. Alle disse utgiftene kan de da trekke fra på skatten med det resultat at det blir mindre grunnrenteskatt for staten Norge. Dette er et problem og kan være et argument for at man skulle gi mindre sjenerøse fradrag. Jeg vet ikke nok om hvor omfangsrikt dette er og det er vanskelig å si hvor mye og hvordan skattesystemet kunne vært justert for å ta høyde for dette. Men jeg ser at det kan være et problem.

– Er dette noe som diskuteres i bransjen?

– Til en viss grad vil selskapene kunne passe på hverandre. De samarbeider i hver lisens. Det er en operatør og så er det andre lisenshavere. Hvis operatøren ønsker å drive med ting som operatøren kan lære av, men som lisenshaverne ikke har noen glede av, må jo begge parter uansett være med på å dekke kostandene. Lisenshaverne vil jo til en viss grad kunne legge en demper på hva operatøren vil kunne tillate seg å påføre av kostnader.

Statens risikovilje

– Gjennom oljeskatteregimet viser staten betydelig risikovilje. For å oppmuntre til nyetablering og investering slik både friinntekten, avskrivingsregler og leterefusjonsordninger har gjort for virksomheten å sokkelen, burde staten ha brukt skatteregimet til å vise noe av den samme risikovilje for større fornybarprosjekt?

– Etter min mening er det vanskelig å sammenlikne oljenæringen med fornybarnæringen. For det første så er det ingen som har tenkt at det er fornuftig å legge 78 prosent skatt på disse fornybarprosjektene, slik oljenæringen har. Og hovedbegrunnelsen for at staten gir oljenæringen fradrag som er såpass gunstige, er at staten tar en så stor del av inntekten seinere. Det er gode grunner til at myndighetene skal prøve å støtte fornybare prosjekter, jeg mener det faktisk er all grunn til å subsidiere dette uten at jeg kan si noe om hvor store beløp og hvordan man burde subsidiere. Men det hadde vært viktig fordi dette dreier seg om å utvikle ny teknologi. Derfor er det god grunn for staten å støtte opp om slik virksomhet. Hele samfunnet ville ha glede av det, ja, hele verden ville ha glede av teknologiske gjennombrudd innen effektiv produksjon og bruk av fornybar energi.

Lund sier at han i stedet for å gi det som skattefradrag slik oljenæringen får, heller ville ha gitt dette som et subsidier og særlig rettet det inn mot nyskapende forskning og utvikling.

All grunn til å begrense oljeaktiviteten

– Det at klimaproblemene tiltar og det at oljeprisen er lav, hvilke konsekvenser bør det få for norsk oljenæring og skatteregimet knyttet til dette?

– Etter mitt skjønn er ikke en omlegging av skattesystemet den mest hensiktsmessige veien å gå hvis målet er å minske aktiviteten på sokkelen. Mitt syn på det er at vi bør utlyse færre lisenser. Den viktigste grunnen til det er klimaproblemene, men lokal forurensing kommer jo i tillegg. Det er med andre ord all grunn til å begrense oljeaktiviteten fremover. Det er viktig å ta denne diskusjonen nå når regjeringen ønsker å gå enda lengre nord i Barentshavet og når mange ivrer etter å drive oljevirksomhet i Lofoten og Vesterålen. Men det er viktigere å utlyse færre lisenser enn å endre oljeskattesystemet.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.