Statoils strategi med investeringer for videre vekst innen olje og gass nasjonalt og internasjonalt er moden for revurdering, skal en følge Klimastiftelsens panel. Åtte av ti ønsker en strategiendring, mens bare to av ti vil at selskapet skal satse på vekst i tradisjonelle spor med ytterligere investeringer utelukkende i olje og gass (se figur).

I den alternative strategien det er størst oppslutning om (48 prosent), fortsetter Statoil med olje og gass, men øker satsingen på fornybar energi markant for å sikre fremtidig vekst i sektorer med lav eller ingen klimapåvirkning. Tre av ti går inn for en høstingsstrategi, der vekst og investeringer reduseres og mer utbytte betales til eierne.

Statoil kan lykkes med en fornybar-satsing, men da må flere forutsetninger være på plass, mener Wenche Skorge, kommunikasjonsrådgiver i Proactima med lang fartstid fra Statoil. En ny strategi må støttes av et nytt styre, ny toppledelse og politiske føringer – det må gis en marsjordre der selskapet får ressurser og frihet til å gjøre jobben.

– Statoil har innovasjonsevne og -vilje. Norsk oljehistorie og virksomhet er en suksess. En pilar i den suksessen er Statoils historiske evne og vilje å gå i gang med utfordringer som synes umulige, og løse dem, sier Skorge.

Klimastiftelsens panel består av 48 personer fra ulike sektorer – bl.a. finans og øvrig næringsliv, energi (både olje og gass og kraft), forskning og organisasjonsliv. Samtlige resultater fra undersøkelsen og navn på alle deltakerne i panelet er publisert i Klimastiftelsens rapport om Statoil.

Artikkelen er hentet fra rapporten “Hva vil vi med Statoil?”, utgitt av Norsk Klimastiftelse. Last ned rapporten i pdf-format med flere analyser og kommentarer om Statoil. Se også video fra Klimastiftelsens frokostmøte om temaet 20. januar.

Behovet for kraftig reduksjon i de globale klimagassutslippene er en langsiktig strategisk utfordring for oljeselskapene. De siste månedenes oljeprisfall har ytterligere aktualisert behovet for en bred debatt om Statoils fremtidige strategi og hva staten vil med eierskapet, mener flere Klimastiftelsen har intervjuet i arbeidet med denne artikkelen.

– Det er forbausende hvor lite debatt det er om Statoils rolle. Man har på en måte sagt at siden Statoil er på børs, så skal det ikke debatteres lenger. Staten er største eier, Statoil er Norges største selskap, på Norges viktigste område, energi. Det må være helt legitimt å diskutere Statoils satsing og strategi, sier professor ved Handelshøyskolen BI Torger Reve.

Politikerne bør med jevne mellomrom diskutere Statoils strategi på en “ordentlig måte”, mener Arbeiderpartiets energi- og miljøpolitiske talsperson Terje Aasland. En anledning byr seg om kort tid, når Stortinget skal behandle regjeringens eierskapsmelding.

– Da skal vi trekke opp retningen som er riktig for Statoil å ta, legge de føringene helt overordnet inn mot regjeringen som utøver eierskapet, og prege Statoil på den måten, sier Aasland.

Kan Statoil lykkes med fornybar energi?

Dersom Statoil skal satse på fornybar i tillegg til olje og gass, slik flertallet i panelet ønsker, melder det seg nye spørsmål. Hvor fort vil skiftet i retning fornybar energi gå? Og har Statoil kompetansen til å lykkes med fornybar? Panelet ble også gitt mulighet til å utdype svarene sine.

“Skomaker, bli ved din lest. Det er ikke olje og gass som er klimaets fiende – det er kull og mangelen på ENØK. Det vil derfor være fornuftig både i et klimaperspektiv og for å øke global levestandard å fortsette å investere i lønnsomme olje- og gassprosjekter. Hvorvidt Statoil kan tillate seg å vokse, avhenger av om de klarer å finne olje og gass som har en lavere break-even enn det marginale fatet,” skriver en av paneldeltakerne.

Andre mener, som Wenche Skorge, at Statoil kan lykkes også med fornybar energi.

– Det må en vesentlig endring i ledelsen til, fornybar må bli et eget forretningsområde, og lederen må inn i konsernledelsen. Å putla, som vi sier på Jæren, går ikke, en må få ressurser og en plassering i organisasjonen som gjør at en får handlefrihet, sier Skorge.

Statoils eksisterende satsing på offshore vind er begrenset. Men Torger Reve tror fornybar er et område hvor Statoil kan lykkes.

– Ja, så lenge du kan bruke teknologi som er relatert til det du gjør fra før. Deres pre som selskap er offshorebasert fornybar. Det er lite sannsynlig at oljeselskaper skulle hevdet seg innenfor sol, som er en helt annen type teknologi, sier han.

Et motargument mot en fornybar-satsing er at det ofte er helt nye selskaper som blir vinnere i nye næringer. Reve peker på standard-caset Kodak, som holdt fast ved gammel teknologi og forretningsmodell til det var for sent å omstille seg. Et oljeselskap som skal lykkes i et grønt skifte, må satse kraftig og organisere seg riktig.

– Ofte må det gjøres slik at den divisjonen som kalles fornybar må beskyttes mot den andre, som alltid er størst. Ellers vil hovedlogikken, det jeg kaller genene i selskapet, vinne, og det er olje og gass, sier Reve.

Panelet ble også bedt om å ta stilling til påstanden “Grønn energi er ikke i Statoils “DNA” – selskapet bør overlate satsing på fornybar energi til andre”. 52 prosent sa seg helt eller litt enig i dette, mens 29 prosent var helt eller litt uenig (19 prosent tok ikke stilling).

Høsting som alternativ

Er det så bedre at Statoil slår inn på høstingsalternativet, med høyere utbytter til eierne – som så kan investere i andre virksomheter? Analysesjef Anne Gjøen i Handelsbanken mener en fornybar-satsing kunne vært interessant for den største eieren staten, men ville vært svært problematisk i forhold til de øvrige aksjonærene.

– Man har aksjonærer som har kjøpt aksjer i Statoil som oljeselskap. For dem blir det ganske spesielt om de skal legge om strategien og bygge en fornybar-virksomhet, sier Gjøen.

Statoils problem nå er at selskapet har lagt opp til sterk vekst ved å investere i mange nye prosjekter, noe som har svekket kontantstrømmen, fremholder Gjøen. En fornybar-satsing ville bare økt dette problemet. Da måtte de gått vekk fra å betale ut utbytte, noe som ville ført til en “ganske grusom kursutvikling”.

– Investorene ønsker i veldig stor grad at oljeselskaper skal komme inn i en høstingsfase hvor de prioriterer å betale et høyt utbytte, sier hun.

Petroleumsrådgiver Hans Henrik Ramm er en av dem som ikke ser behov for et strategiskifte for Statoil nå. Selskapets kjernekompetanse er innen olje og gass, som vil by på store og spennende oppgaver i mange tiår fremover, mener Ramm.

“For å få frem nok olje og gass til å dekke etterspørselen, selv under en ambisiøs klimapolitikk, vil verden trenge effektive og spesialiserte olje- og gass-selskaper som kan ta ledelsen i utvikling av ny teknologi og produsere også under vanskelige forhold på en mest mulig miljø- og klimavennlig måte,” skriver Ramm i en e-post.

Ramm utelukker ikke at Statoil kan engasjere seg i fornybar, men det bør i så fall skje i et samarbeid med andre selskaper der Statoil kan utnytte sin kjernekompetanse, og på forretningsmessig grunnlag.

Internasjonale voksesmerter

Statoil har det siste tiåret satset kraftig på å vokse internasjonalt. Panelet gir denne strategien bestått, men ikke mer – på en skala fra 1 til 5, der 5 er høyeste karakter, valgte 45 prosent karakteren 3. De øvrige fordelte seg jevnt på 4 og 5 (26 prosent) og 1 og 2 (29 prosent).

Anne Gjøen i Handelsbanken er kritisk til den internasjonale vekststrategien. Statoil gikk ut på bred basis internasjonalt på et ganske sent tidspunkt. Oppbygging av så mye ulik internasjonal aktivitet på samme tid har vært svært kostbart, fremholder Gjøen.

– Dette har vært med på å sette Statoil i en situasjon hvor de har lønnsomme prosjekter, men summen av dem gir en negativ kontantstrøm selv om oljeprisen er veldig høy. Og situasjonen er mye vanskeligere per i dag, sier Gjøen.

Statoils største strategiske utfordring nå er ifølge Hans Henrik Ramm å “vikle seg ut fra den nåværende kapitalbegrensningen,” slik at selskapet kan komme videre med å skape langsiktige verdier gjennom investeringer.

“Generelt er det en utfordring at Statoil er engasjert i et meget stort antall prosjekter både internasjonalt og på norsk sokkel, med risiko for overbelastning av kommandokjedene. Mer fokusering på de prosjektene der Statoil kan få mest avkastning på sin kompetanse synes nødvendig,” fremholder Ramm.

Det vanskelige statseierskapet

Er det behov for å endre på statens eierandel på 67 prosent i Statoil? Her er panelet delt. 48 prosent ønsker en lavere eierandel enn dagens, mens 46 prosent vil enten beholde eierandelen som i dag eller øke den (se figur).

De av paneldeltakerne som begrunner sitt syn, fokuserer på ulike aspekter:

Passive eiere: “Hybriden som er i dag fungerer ikke når eierne så å si aldri bruker eiermakten sin (feks ifht oljesand). Bedre å ha 100% statlig eller at staten har en finansiell post som en minoritetsaksjonær.”

Geopolitisk advarsel: “Olje- og gassektoren blir i økende grad også en geopolitisk arena, og som et lite land med store ressurser er det viktig at den norske stat har en dominerende posisjon i selskapet. Det er for enkelt, ja kanskje naivt i dagens situasjon å si at det bare dreier seg om kommers.”

Retningsendring med private: “Ved å øke andelen av private eiere vil Statoil måtte gjøre større anstrengelser for å informere markedet om utviklingen. Det vil føre til en akselerering av overgang til langsiktig styring – og dermed åpne for å endre retning mot lavkarbonsamfunnet. Ved å ha staten som eier – en stat og regjering som i stor grad lytter til selskapets egne standpunkter, begrenses inntak av signaler og nye markedstrender.”

Bruk for pengene?: “Statens eierskap fungerer bra, og det er derfor liten grunn til å argumentere for en endring i dette ut fra et styringsmessig perspektiv. Staten kunne selvsagt solgt seg ned til 51% og likevel ha kontroll over selskapet, men da måtte begrunnelsen vært at staten hadde bedre bruk for pengene til andre formål.”

Full kontroll ved nedsalg: “Hvorfor er det viktig for den norske stat å eie 67% i et norsk selskap som i stadig større grad vokser på den internasjonale arena? En eierandel under 50% ville nok vært mer riktig. Skal man da frykte noe for våre nasjonale petroleumsressurser dersom staten beveger seg ned under 50%? Nei, den norske stat har full kontroll på petroleumsressursene (og Statoil sin posisjon på sokkelen) gjennom både lisens-politikken og forsåvidt beskatningen av ressursene i produksjon og letevirksomheten.”

Torger Reve tror det statlige eierskapet ligger fast. Men man kunne tatt en debatt om det er riktig for staten som investor å selge seg ned, fremholder han.

– Hvis eieren staten sier at nå er dette et selskap som har så mye av sin virksomhet i olje og gass, og vi tror at olje og gass på lengre sikt vil bli mindre viktig, da er en måte å svare på at staten skal selge seg ned. På samme måte som en snakker om at oljefondet ikke skal legge så mye av sine investeringer nnen olje og gass. Da opptrår man som investor, men det vil ikke nødvendigvis føre til mer satsing på fornybar. Hvis man tror at fornybar skal overta, kan man tenke seg at man solgte Statoil-aksjer og kjøpte fornybaraksjer. Jeg tar ikke stilling til det, men den diskusjonen kunne man tatt, sier Reve.

Regjeringen ville imidlertid neppe fått med seg Arbeiderpartiet på et nedsalg i Statoil. Energipolitisk talsperson Aasland bekrefter dette: Han mener det er riktig å opprettholde eierskapet på dagens nivå.

Hans Henrik Ramm mener den nedre grensen for eierskapet er 50 prosent, for å opprettholde ordningen med samordnet salg av olje og gass med statens andel, og sikre norsk forankring av Statoil.

“Hvor mye mer er et hensiktsmessighetsspørsmål. Staten bør kunne la seg utvanne hvis det er ønskelig i forbindelse med f.eks. oppkjøp av andre selskaper, men kan også kjøpe seg opp igjen for å ha en margin for ytterligere transaksjoner,” skriver Ramm.

Ett eller flere Statoil

Statoils økende internasjonalisering, og dermed en mindre dominerende stilling for virksomheten på norsk sokkel, har ledet til debatt om det er hensiktsmessig med en ny organisering av selskapet. I panelet mente 36 prosent at selskapet bør fortsette som i dag, mens omtrent like mange (38 prosent) gikk inn for å splitte opp Statoil i to selskaper, ett for internasjonale prosjekter og ett for norsk sokkel. 19 prosent gikk inn for å skille ut en satsing på fornybar energi med egen ledelse.

En oppsplitting av Statoil er moden for realitetsbehandling, mener en av paneldeltakerne, og begrunner det slik: “Det er åpenbart at Statoil internasjonalt er i et annet forretningsklima og forsåvidt vekstmodus enn hva gjelder Statoil nasjonalt… Det er klart at den norske stat i en oppsplittet løsning kunne fortsette med sitt 67% eierskap i Statoil nasjonalt, mens staten solgte seg kraftig ned/helt ut i Statoil internasjonalt.”

En annen deltaker ser ingen grunn til å skille mellom operasjoner i Norge og utlandet: “Skal selskapet være konkurransedyktig, må man bruke all den kompetansen man har.”

Karbonrisiko

Klimaforskningens resultater har ledet til en erkjennelse om at kloden har et begrenset “budsjett” av karbonutslipp å tære på hvis faren for omfattende og skadelige klimaendringer skal reduseres. En stor del av de kjente ressursene av fossil energi må bli i bakken hvis karbonbudsjettet ikke skal sprekke. Dermed risikerer oljeselskapene at reserver kan bli verdiløse eller “stranded assets”, og det kan utvikle seg en karbonboble på finansmarkedene.

Er Statoil utsatt for en karbonboble? Ja, mener 65 prosent i Klimastiftelsens panel. 29 prosent mener Statoil i liten grad er truet.

Flere av dem Klimastiftelsen har snakket med merker økt interesse for karbonboble-diskusjonen, både i finans- og oljebransjen.

– Det kommer veldig sterkt. Jeg tror vel egentlig at et så kraftig olje- og gassprisfall vil sette det på agendaen i enda større grad, sier Anne Gjøen i Handelsbanken.

Om Statoil er utsatt, avhenger av flere faktorer, blant annet hvor hurtig et skifte vekk fra fossil energi vil skje, og hvor stort press en mer ambisiøs klimapolitikk vil legge på fossil-selskapene. Sammensetningen av reservene er selvsagt også viktig. Én paneldeltaker etterlyser mer informasjon fra Statoil om strategien selskapet har for å håndtere risiko på dette feltet. “Statoil burde kommunisere mer om dette,” skriver deltakeren.

“Det vil i første rekke være kullselskapene som vil oppleve at verdiene av eiendelene reduseres. Med en omstilling til annen form for transport vil det etter hvert også være press på verdiene i olje og gass. Det vil imidlertid være behov for olje og gass i både transport og andre industrielle bruksområder i lang tid. Verdirisikoen vil imidlertid øke med tiden,” bemerker en annen paneldeltaker.

– Om Statoil vil bli sittende med “stranded assets” avhenger av hvor fort endringene nå vil skje, hvor lenge oljeæraen vil vare og hvor stort forbruket vil være. Det er vanskelig å vurdere, men det er risikofylt å gå inn og bruke mye penger nå på å lete i vanskelig tilgjengelige områder hvor en må bruke tiår på å utvikle ny teknologi, sier Wenche Skorge. Hun viser til Stockman-feltet som eksempel på noe som sannsynligvis allerede er et “stranded asset”.

Hans Henrik Ramm mener oljeselskapene er godt posisjonert til å håndtere risiko knyttet til klimapolitiske tiltak.

“Oljeselskapenes klimarisiko er først og fremst knyttet til hvordan endringer i klimapolitikken påvirker prisen over de første deler av produksjonsperioden, men ved beslutningstidspunktet for feltutbygginger vil man ha god oversikt over politikkens virkninger de nærmeste årene,” skriver han.

For den norske staten er eierskapet i Statoil bare en del av den samlede finansielle eksponeringen mot fossil energi. I ekspertpanelet sier 73 prosent seg helt eller litt enig i en påstand om at “statens eksponering mot petroleumssektoren er for stor og bør reduseres”. 83 prosent er helt eller litt enig i at den norske staten bør øke investeringene i fornybar energi internasjonalt (se figur).

Terje Aasland i Arbeiderpartiet mener en reduksjon i statens finansielle risiko knyttet til fossil energi fortrinnsvis bør skje via endringer i porteføljen til Statens pensjonsfond utland. Vurderinger av eierskap i selskaper som Statoil bør håndteres på en annen måte.

– Eierskapet har flere motiver: Å opprettholde avkastningen til samfunnet, å sikre at vitale funksjoner beholdes i Norge, at vi har hånda på rattet i eierskapet i viktige selskaper for Norges framtid. Jeg er sikker på at Statoils kompetanse vil ha svært mye i seg også i en framtid på vei mot lavutslippssamfunnet, sier Aasland.

Grønt industrielt potensial

Spørsmålene rundt Statoils fremtid berører den større diskusjonen om Norges industrielle muligheter og posisjoner i det grønne skiftet. Torger Reve peker på Norges potensial som en nasjon med mye kapital som har høy kompetanse på energifeltet: Historisk med basis i vannkraften, så i olje og gass. Spørsmålet er om norske interesser kan ta nye posisjoner innen ny fornybar energi også. Mye av den privateide solenergi-satsingen ble imidlertid tidlig solgt til utenlandske eiere. På litt lengre sikt kan det være potensial i hav-baserte fornybare energiformer som vind, bølge og tidevann.

– Skiftet som kommer burde ikke være noe stort problem for Norge, hvis en bare flytter pengene gradvis fra olje og gass til de andre energibærerne. Som investor er det sånn en burde tenke: Norge er tungt på investeringssiden, og det er logisk at vi kan energi. Men nå virker som at vi reduserer eierskap i fornybar (solenergi), unntatt i Statkraft, sier Reve.

Terje Aasland mener allerede etablerte norske selskaper som Statkraft, Statoil og Statnett sammen med tradisjonelle industribedrifter har mulighet til å utvikle ny klimariktig teknologi og produksjonsmåter.

– Men da må virkemidlene være sånn at vi bidrar til å avlaste risikoen ved investeringer i ny teknologi. Når vi ser oss rundt i Europa, er støtteordninger og statsstøtte-garantier sterkere til stede. Vi må vurdere også den type virkemidler for å bringe fram det grønne skiftet, sier Aasland.

Norge har spesielle forutsetninger innen energi, fremholder Wenche Skorge, som peker på hvor sterkt integrert norsk olje- og energivirksomhet er i de internasjonale energimarkedene, især det europeiske.

– Der har vi både markedsinnsikt og kompetanse og kunderelasjoner til de store energiaktørene. Mye taler for at Norge bør legge til rette for en strategi for å utvikle en vital fornybar energisektor, sier Skorge.