Landbruket som karbonlager - Energi og Klima

Landbruket som karbonlager

– Forskere verden over forsøker å finne ut hvordan fotosyntesen kan utnyttes mest mulig optimalt for å lagre karbon i jord og planter, og til å erstatte olje, kull og gass med materialer fra jordbruk og skogbruk. Omfattende karbonlagring i jord og skog og bærekraftig bruk av fornybare biologiske ressurser kan bidra til at verden når klimamålene, sier Arne Ivar Sletnes, fagsjef i Norsk Landbrukssamvirke.

Gressmarker, enger og beitemarker lagrer mye CO2, sier fagsjef Arne Ivar Sletnes i Norsk Landbrukssamvirke.Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet cb

Naturen og landbruket driver karbonfangst og -lagring i stor skala. Rundt en fjerdedel av menneskelige CO2-utslipp tas opp av planter på landjorda.

Hvordan skjer denne karbonlagringen?

KLIMA, LANDBRUK OG MAT

Norsk klimastiftelse setter søkelys på klima, landbruk og mat. Rapporten «Matsystemet under press» belyser dette komplekse og viktige temaet fra ulike vinkler. 20. mars 2018 ble rapporten lagt fram på en #Klimafrokost i Bergen – se opptak av innleggene. Artiklene fra rapporten er samlet på en egen temaside.

– Vi må starte med fotosyntesen som gjør at trær og planter tar opp CO2 og H2O. Av dette produserer trær og planter karbon – i form av masse – når de vokser. Karbonet ligger dermed i trevirket, i barnålene, i bladene og plantestilkene og også i røttene. Så har vi det biologiske materialet som kan lagres i jordsmonnet i form av humus, og i myrer i form av torv. Særlig i myrene bindes det mye CO2. Hvis du tørker ut myra, vil uttaket av torv til for eksempel torvstrø føre til at CO2 frigjøres og slippes ut. Derfor er dette så omstridt.

– Gressmarker, enger og beitemarker lagrer også mye CO2. Om vi klarer å beholde mer organisk materiale i jorda uten at det brytes ned, kan vi lagre mer karbon i molda. Så må vi oppi alt dette også ta hensyn til matvaresikkerheten og sørge for at vi har nok dyrket mark som er i jevnlig og god drift. Men nå er vi jo i den situasjonen at vi mennesker på grunn av bruk av fossil energi har sluppet ut altfor mye CO2 i atmosfæren, og da melder behovet seg for å lagre CO2 i jord, planter og skog. Det er dette vi må få mer og nøyaktig kunnskap om, sier Arne Ivar Sletnes.

Arealbruk, arealbruksendring og skogbruk

– Hvordan kan karbonlagring bidra til at verden når målene i Paris-avtalen?

– Noe av det som gjør karbonlagring interessant i et klimaperspektiv, er at vi kan bruke vekstene – disse ressursene – til å etablere langvarig og omfattende lagring av CO2. Særlig er skogen viktig, trær kan kappes ned og brukes i store og små byggverk som på denne måten lagrer CO2 i mange, mange år. Dersom dette trevirket i tillegg erstatter for eksempel sement – som forårsaker store CO2-utslipp i produksjonen – gir denne formen for karbonlagring ytterligere klimaeffekt. I tillegg kan de fornybare ressursene fra jord- og skogbruket erstatte fossile ressurser fra olje, kull og gass.

– Men det er maktpåliggende at vi forvalter våre ressurser på en bærekraftig måte. Dette innebærer blant annet at vi erstatter hugget skog med ny som vokser til og lagrer CO2. Det mange ikke er klar over, er at skogen i Norge hvert år legger på seg så mye at den binder mer enn halvparten av Norges totale utslipp av klimagasser. Det ligger enorme muligheter i å utnytte disse ressursene i klimasammenheng, sier Sletnes.

Kompliserte regnestykker

­– I henhold til Klimakonvensjonen – FNs rammekonvensjon om klimaendring – som trådte i kraft i 1994, må alle land rapportere sine utslipp. Når det gjelder landbruk, må landene rapportere etter følgende tre kriterier: Arealbruk, arealbruksendring og skogbruk. Vesentlige endringer her kan få store følger for klimaregnskapet til hvert enkelt land. Stortinget har også vedtatt å arbeide for å få til en avtale med EU om felles gjennomføring av klimakutt – også innen landbruk. Dette vil påvirke hvordan vi her i Norge vil prioritere og legge til rette for karbonlagring i landbruket, hvordan opptak og utslipp skal beregnes og bokføres, og hvordan dette vil innvirke på det nasjonale klimaregnskapet, sier Sletnes.

– Men det sier seg selv at det å finne ut av klimaeffekten ved karbonlagring er veldig, veldig kompliserte regnestykker. Et eksempel: når det hogges trær, blir man kreditert eller diskreditert avhengig av hvordan materialet brukes. I Norge er det Norsk institutt for bioøkonomi – NIBIO – som står for beregningene og sørger for at tallene rapporteres inn etter spesifiserte retningslinjer. Systemene for bokføring og rapportering er under stadige forbedringer.

Ad
Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Arne Ivar Sletnes, fagsjef i Norsk Landbrukssamvirke.

Omfattende forskning

Verden over forskes det nå på hvordan man kan utnytte jorda og skogen positivt i klimaregnskapet. Et norsk eksempel på forskning på karbonbinding i skog er BalanC-prosjektet i regi av NIBIO. Det går av stabelen på Vestlandet og skal «undersøke effektene av å erstatte stedegen bjørkeskog med rasktvoksende norsk gran som har et større potensial til å binde karbon. Prosjektet skal undersøke virkningene på karbonlageret i skogen og dens produkter, og virkningene av skogplantingen på refleksjon av sollys (albedo)», som det heter i prosjektbeskrivelsen.

NIBIO forsker også på karbonbinding i jord. I prosjektomtalen heter det at «prosjektet fokuserer på hvordan organisk materiale og karboninnholdet i eng blir påvirket av dyrkningspraksis og klima. Prosjektets mål er å øke kunnskap om samspill mellom alder av eng, driftsmåte, produksjonspotensialet og karbonbinding».

Flere forskningsmiljø i Norge forsker på såkalt biokull – det vil si kull fremstilt av tre eller råstoff fra jordbruket som blant annet kan brukes til å lagre karbon i jorda og som samtidig bidrar til å forbedre jordkvaliteten.

–  Vi mangler fremdeles mange svar, og derfor er det så viktig å prioritere forskning på ulike former for karbonlagring. Det som uansett er sikkert, er at klimapolitikken i stor grad kommer til å styre den framtidige landbrukspolitikken og arealdisponeringen, sier Arne Ivar Sletnes.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.