#Klimarisiko: – Mer bærekraft og mindre klimarisiko er et konkurransefortrinn, sier Nanna Ringstad - Energi og Klima

#Klimarisiko: – Mer bærekraft og mindre klimarisiko er et konkurransefortrinn, sier Nanna Ringstad

– Produktene vi må bruke mindre av fremover kan fort bli stranded assets – dette bør ansatte i finansnæringen ha kunnskap om og orientere kundene om, sier Nanna Ringstad, spesialrådgiver for samfunnsansvar og næringspolitikk i Finansforbundet.

Finansforbundet organiserer ansatte i bank, forsikring, tradisjonell finans og i IT-bransjen. Med sine 32 000 medlemmer er forbundet den største arbeidstakerorganisasjonen i finanssektoren. ­

Energi og Klima:I hvilken grad står finansiell klimarisiko på agendaen på din arbeidsplass?

Nanna Ringstad: – Først og fremst står dette på agendaen som noe vi mener at ansatte på alle nivåer i finansnæringen bør få mer innsikt i. Ansatte må få anledning til å tilegne seg tilstrekkelig kunnskap om bærekraft og klimarisiko – og anledning til å bruke den. Å kunne vurdere hvor stor klimarisiko en portefølje, en investering eller et prosjekt har, er avgjørende fremover.


I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene. I dag har vi intervjuet Nanna Ringstad, spesialrådgiver for samfunnsansvar og næringspolitikk i Finansforbundet. Foto: Håvard Lohne.

– Kundene bør informeres om hva sparepengene deres er med på å finansiere. Morgendagens kunder vil i enda større grad stille krav til hvordan sparepengene forvaltes. Produktene vi må bruke mindre av fremover kan fort bli stranded assets – dette bør ansatte i finansnæringen ha kunnskap om og orientere kundene om. Vi er fremdeles på et tidlig stadium i dette arbeidet. Kompetanse og transparens er nøkkelord.

– Så står klimarisiko og bærekraft på agendaen hos oss fordi finansansatte kan bidra til å få fart på det grønne skiftet og energiomstillingen. De kan for eksempel råde kundene til å plassere pengene i fond som finansierer det grønne skiftet og dermed bidrar til å forebygge klimaendringer og klimarisiko på bekostning av tradisjonelle fond. Jeg mener det er et stort potensial i å tydeliggjøre linken mellom sparepenger og positiv samfunnsutvikling for kundene.

– At ansatte bruker kundedialogen i større grad til å snakke om bærekraft og klimarisiko, forutsetter at dette arbeidet er forankret på toppen og implementert i hele organisasjonen. Det krever grønne beslutninger rundt styrebordene og ledere med kunnskap og engasjement rundt bærekraft.

Yngre generasjoner mer bevisste

– Jeg opplever ofte bærekraft som et generasjonsspørsmål. Vi ser at yngre generasjoner vil jobbe med noe meningsfylt og stiller krav til sine arbeidsgivere. «Purpose», bærekraft og samfunnsansvar står høyt på deres agenda. Jeg tror at det tradisjonelle synet på hva som er finansnæringens oppgaver og ansvar er i ferd med å endres. Og det er bra fordi finansnæringen har en enorm påvirkningskraft! Men det går sakte. Fortsatt lever mange motargumenter om at etiske eller bærekraftige investeringsfond er PR-jippo med lav avkastning og høy risiko.

– Vi ser den samme generasjonsutviklingen hos kundene – for eksempel når den yngre generasjon overtar forvaltningen av familieformuen. Da stilles det i økende grad spørsmål om hvor pengene er investert og hva de er med på å finansiere. Men det er generelt sett fortsatt en lav etterspørsel etter ansvarlige investeringer fra privatkunder.

– Det kan også virke som at en del av problemet er en iboende skepsis mot alt som markedsføres som «ansvarlig» eller «grønt». Sann ansvarlighet forventes ofte å være idealistisk motivert. Det virker som om mange mener at enten vil man ha god avkastning – eller så skal man drive med filantropi. Men det må være lov å tjene penger på grønne og bærekraftige løsninger hvis vi skal få til den nødvendige omstillingen. Lønnsomhet og bærekraft går hånd i hånd.

– En del forvaltningsmiljøer tar nok ikke høyde for den utviklingen vi står midt oppe i. For eksempel: I fjor sommer besluttet Volvo å droppe forbrenningsmotoren. Fra 2019 vil alle deres biler ha elektriske motorer – omstillingen skjer veldig fort på flere områder. Jeg pleier å fortelle barna mine at vi hverken brukte bilbelter eller bilseter til barna og at man røkte i bilen, på toget og i flyet da jeg var liten. Dette synes de høres helt utrolig ut, de tenker at jeg er så gammel. Men mine barn kommer sannsynligvis til å fortelle sine barn at de en gang satt i en bil som sprutet ut eksos. Det vil høres like utrolig ut som dette med bilbeltene. Vi som jobber i finansnæringen må ta inn over oss dette tempoet i omstillingen, sier Nanna Ringstad.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Etterspør kundene kunnskap om finansiell klimarisiko?

– Da jeg nylig gikk på et masterkurs på BI, skrev jeg en oppgave om etterspørsel etter ansvarlige investeringer. Foreløpig er etterspørselen etter slike finansprodukter liten. Det er mange som ikke ser koblingen mellom sine egne sparepenger og samfunnsutviklingen. Derfor er det viktig at ansatte i finanssektoren har nok kunnskap til å bruke kundedialogen til å tydeliggjøre at både små og store investorer har påvirkningsmakt.

– Avkastning er viktig, men det er ikke likegyldig hvordan verdier blir skapt. For kunden er det selvsagt ikke likegyldig om en investering er utsatt for potensiell klimarisiko eller ikke. Dessuten er det en myte at grønne investeringer som scorer høyt på bærekraft og lavt på klimarisiko, gir lavere avkastning. Internasjonale forskningsmiljøer har sett nærmere på dette og konkluderer med at det er en sterk kobling mellom bedre avkastning og bærekraftige investeringer. Et eksempel er en 2015-rapport fra University of Oxford og  Arabesque Asset Management.

Paris-avtalen vil gi strengere reguleringer

– Flere og flere bedrifter som jobber med bærekraft – både i et generelt miljøperspektiv og et klimaperspektiv – ser at det å jobbe strategisk med bærekraft gir lønnsomme resultater. Det moralske kompasset og finansene henger sammen.

– Paris-avtalen innebærer at vi kommer til å få strengere regulering og også sterke insentiver som skal bidra til at næringslivet får fart på det grønne skiftet. Da blir mer bærekraft og mindre klimarisiko et konkurransefortrinn, sier Ringstad.

Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?

– Dette står høyere på agendaen nå enn for bare kort tid siden. Men det er fremdeles en lang vei å gå. Klimarisiko og bærekraft må inn i styrerommene og opp på bordet til konsernsjefene og direktørene. Næringslivet må begynne å rapportere på klimarisiko – det er nødvendig for å få tilstrekkelig oversikt over hvor solid bedriften er.

Økonomistudenter vs. ledelsen

I et intervju i Aftenposten i 2017 sa Nordeas administrerende direktør Snorre Storset at norske økonomistudenter kan for lite om bærekraft. Storset viste til en rapport publisert av Norsk forum for ansvarlige og bærekraftige investeringer – Norsif – som hevder at økonomiutdanninger henger etter med undervisning om ansvarlige investeringer. Har han rett?

– Denne problemstillingen kan vi like gjerne snu på. Kunnskap om bærekraft, klimarisiko og en mer holistisk forvaltning er ofte også en mangelvare på toppledernivå og i styrerommene. Å etterspørre nyutdannede økonomer med kunnskap i bærekraft, er riktig, men det er ikke tilstrekkelig å ansette en nyutdannet økonom med bærekraftskunnskap og tro at dette gir tilstrekkelig kompetanse på arbeidsplassen. Som sagt bør toppledere ta ansvar for at ledelsen og styret har tilstrekkelig innsikt i bærekraft. Toppledere må sørge for at disse elementene gjennomsyrer selskapets strategier. Her mener jeg bedriftene selv må sørge for at ansatte på alle nivåer får mulighet til å tilegne seg ny kunnskap og anledning til å bruke den.

– Så til Nordea-sjefens bekymring for kompetanse til nyutdannede økonomer. Han har rett i at Norge ikke har kommet veldig langt på dette. Svenskene ligger godt foran oss. Et eksempel på dette er Misum – Mistra Center For Sustainable Markets – ved Handelshøyskolen i Stockholm. Ved denne prestisjetunge skolen er bærekraftig finans et kjempesatsingsområde. I tillegg har skolen fått en ny rektor som har modernisert siviløkonomprogrammet ved å legge til kultur og bærekraft som obligatorisk pensum. Forståelsen som ble lagt til grunn for dette er at fremtidige beslutningstagere må ha med seg kulturperspektivet og bærekraftsperspektivet for å kunne gjøre en god jobb i næringslivet, sier Ringstad.

Gamle risikomodeller

– Mitt inntrykk er at tradisjonelle risikomodeller ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for at nye element – som klimarisiko – vil påvirke lønnsomheten i investeringen på lang sikt. Investeringsfaget handler jo mye om å forutse fremtiden basert på historien. Men i den situasjonen verden er i nå – der vi står midt oppe i en disrupsjon – kan vi ikke i like stor grad legge vekt på historien. Klimaendringer og klimarisiko er nye elementer som vi ikke har måttet forholde oss til tidligere. De store omveltningene og endringene vi står i akkurat nå – og enda mer om få år – krever at vi tar inn kunnskap om dette når vi skal forvalte ressursene, investere pengene og skaffe økonomisk avkastning til kundene.

– For øvrig gjelder dette også politikken der våre politikere gjennom eierskap forvalter investeringsmidler. Det nytter ikke bare å bruke erfaringer fra tidligere tider.

«Staten Norge burde fullt ut diversifisert ved å droppe Oljefondets fossile investeringer», sa konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad, i et intervju i Klimastiftelsens rapport «Klima som finansiell risiko». Er du enig eller uenig med Grefstad?

– Her er jeg enig med Grefstad, og så vil jeg understreke at det er viktig å finne den rette tidshorisonten for når man går ut av de fossile investeringene. Jeg mener man bør velge bort selskaper som ikke tar klimarisiko på alvor og som ikke vil omstille seg. Samtidig er det viktig å investere i de selskapene som transformerer seg i takt med endringene i samfunnet.

– Oljefondet burde i større grad være med på å finansiere det vi skal ha mer av i fremtiden. Det er ikke noen god logikk i at oljepenger skal finansiere mer fossil energi. Det blir jo en dobbelteksponering som er spesielt risikoutsatt. Dette har jo Norges Bank allerede uttalt. Politikerne har dessverre ikke sett det like tydelig. I tillegg burde det være åpenbart at vi må satse mer på å utvikle næringer som etter hvert kan erstatte dominansen petroleumsbransjen har. For selv om ingen bransjer klarer å måle seg med verdiskapingen til olje og gass, så kan ikke produksjonen fortsette i samme takt fremover hvis vi skal overholde Paris-avtalen og klare å begrense klimaendringene.

– Når vi nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, dreier det seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030. I lys av finansiell klimarisiko – ville du vært villig til å satse egne midler på at dette blir god butikk?

– Nei. Skulle jeg satt penger i et fond, ville jeg ikke ønsket at det var eksponert i fossil energi med en slik tidshorisont. Finansiell risiko er én ting, mens en annen er det prinsipielle ved å åpne for nye leteområder i nord. Vi kan jo ikke en gang hente opp all olje som allerede er funnet globalt hvis vi skal nå klimamålene.

Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge, og i så fall hva?

– Jeg ville først sørget for at Oljefondet får en tydelig strategi for å gå ut av fossile investeringer og bidratt til at staten heller støttet opp om utviklingen av andre næringer som vi må leve av når oljealderen er over. Jeg ville også tatt en gjennomgang av planlagte nyinvesteringer på norsk sokkel – konsesjonsrundene – og vurdert dem i lys av energiomstillingen og klimarisiko. I tillegg ville jeg vært tydelig på at folk i mektige posisjoner i nærings- og samfunnsliv har kunnskap og engasjement – og et ansvar – knyttet til de utfordringene som må løses sammen fremover.

Når selges den siste rene fossilbilen i Norge?

– Når det gjelder nye dieselbiler, tror jeg det skjer allerede i år 2021. Bensinbiler tror jeg lever litt lenger, men utviklingen i bilbransjen går jo veldig fort. Snart er de store elbilene så gode og rimelige – og lademulighetene store – at det ikke finnes noen gode argumenter for å kjøre fossilt i store deler av Norge. De politiske signalene er nokså tydelige. De store byene driver utviklingen. Allerede i 2025 er målet at ingen nye biler skal ha fossil motor.

Oljefondet må legge om strategien i tide

Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlige av land som er blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer – for eksempel tørke eller havnivåstigning. Tror du Norge med vårt oljefond står i fare for å bli saksøkt?

– Dette er et vanskelig spørsmål. Det vil være komplekst å forholde seg til investorer når det gjelder ansvarsforhold. Sannsynligvis vil det heller ramme selskapene som utvinner fossil energi. Det blir interessant å se hvordan dette løses og hvem som må ta regningen for konsekvensene av klimaendringer. Det er viktig at Oljefondet legger om strategien i tide – at fondet selger seg ut av fossile investeringer og miljøskadelige investeringer, sier Ringstad.

Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?

– Jeg følger med på internasjonal politikk og henter mye inspirasjon fra tiltak og initiativer som har gitt gode resultater i andre land. Som svensk prøver jeg å holde meg oppdatert på klima- og næringspolitikk i Sverige og næringslivets utvikling. Og det er bare å slå fast at Sverige på mange områder er kommet lengre enn Norge når det gjelder bærekraft både i samfunnet og i finansnæringen. Svenske Finansinspektionen har tatt en mye større rolle i omstillingsarbeidet enn hva det norske Finanstilsynet har gjort. Man har for eksempel tatt til orde for å stressteste bankene for klimarisiko. I Sverige er det også en tydelig politisk forventning til finansnæringens bidrag for en bærekraftig fremtid gjennom en egen finansmarkedspolitikk. Høyere utdanning og forskning har også tydelige satsninger på bærekraft. Her mener jeg at Norge bør la seg inspirere i større grad. Ut over dette leser jeg også mye av det som publiseres på Energi og Klima.

Norges moralske dilemma

– Kan oljelandet Norge havne i et moralsk dilemma?

– Jeg tenker at man allerede er midt oppe i et slikt moralsk dilemma. Norge pumper opp store mengder olje samtidig som vi skal jobbe for å nå FNs bærekraftsmål og bremse klimaendringene.

Hva tror du historiebøkene vil skrive om Norges innsats på klima- og energiområdet i 2017 og 2018?

– Den norske elbilsatsingen vil få stor plass her – det at norsk politikk bidro til å få elbilen opp og frem som igjen bidro til å endre bilindustrien. Så vil nok historikerne trekke frem at vi i disse årene gikk i gang med nye konsesjonsrunder på norsk kontinentalsokkel, men at det var noen lyspunkter ved at et politisk flertall sørget for å droppe oljevirksomhet i flere sårbare områder. Kanskje vil historikerne også trekke frem at 2018 var det året Statoil byttet navn til Equinor? Og helt sikkert vil man omtale klimasøksmålet.

– For kunden er det selvsagt ikke likegyldig om en investering er utsatt for potensiell klimarisiko eller ikke. Dessuten er det en myte at grønne investeringer som scorer høyt på bærekraft og lavt på klimarisiko gir lavere avkastning, sier Nanna Ringstad i Finansforbundet. (Foto: Sjur Frimand-Anda.)

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.