Karen Sund er ekspert i internasjonal energistrategi med vekt på gass, kraft og fornybart. Til daglig arbeider hun med å forklare store aktører hva som kan bli effekten av overproduksjon av råvarer, og også hvordan klima, effektivisering og andre faktorer vil påvirke etterspørselen de neste årene og tiårene. Grunnleggeren av Sund Energy er først ute i intervjuserien #Klimarisiko.

Energi og Klima: – Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?

Karen Sund: – Ja, mer i næringslivet enn i staten. De fleste store oljeselskap ønsker klarhet og global enighet på klimafronten. De ser fallende priser og lavere vekst i etterspørselen enn tidligere og tilpasser seg dette. Flere investerer både i fornybar energi og ny batteriteknologi, et eksempel på at selskaper kan gjøre mer enn myndigheter, fordi de må for å overleve. Politikere skal helst være populære.

#KLIMARISIKO: INTERVJUSERIE

Med støtte fra Finansmarkedsfondet gjennomfører Norsk klimastiftelse prosjektet Klima som finansiell risiko. I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene. Først ut er Karen Sund, partner i Sund Energy og styremedlem i oljeselskapet Concedo ASA.

– Sett at du satt i styret i et oljeselskap og skulle vurdere hvor mye penger som skal investeres i nye olje- og gassprosjekter. Kan du legge til grunn for investeringsbeslutningen at fremtidig etterspørsel etter fossil energi blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?

– Jeg sitter i styret i oljeselskapet Concedo ASA, vi investerer i leting etter olje og gass, og funnene kan selges til de som vil utvinne. Dette følger statens politikk som går ut på å finne mer og holde oljeproduksjonen ved like, både for inntekter og arbeidsplasser. Nå er det billigere å investere enn tidligere, så valgene er lettere fra et lønnsomhetsperspektiv.

– Når det er sagt, er jeg også rådgiver til gassindustri globalt, og ser at de som skal leve av å selge gass til kraft eller oppvarming i Europa får det vanskeligere fremover, av mange grunner, ikke bare klima. Gassen må tilpasse seg nye energiønsker og nye energibehov, bli grønnere med for eksempel biogass og utslippskutt, finne nye produkter i transportsektoren og maritim sektor og også tilby tjenester som lagring og back-up.

– «Staten Norge burde fullt ut diversifisert ved å droppe Oljefondets fossile investeringer», sa konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad, i et intervju i Klimastiftelsens rapport Klima som finansiell risiko. Er du enig eller uenig med Grefstad?

– Mange store fond har gått helt ut av fossil energi. Råvarene olje, gass og kull overproduseres og gir for tiden lavere avkastning enn tidligere. Norge er allerede eksponert på inntektssiden innenlands, så en diversifisering der Oljefondet investerer i andre bransjer bør vurderes.

– For å minske statens klimarisiko, bør Oljefondet få investere i unotert infrastruktur og fornybar energi slik fondets direktør Yngve Slyngstad har bedt om?

– Her bør det skilles mellom de to gruppene. Unotert infrastruktur er godt egnet – og populært – for mange pensjonsfond, ettersom det stort sett er langsiktige investeringer med en gitt «normalavkastning». Normalt blir dette sett på som sikkert og velfungerende sammen med pensjonsfonds forpliktelser som også er langsiktige. I Norge har noen pensjonsfond opplevd politisk risiko ved slik infrastruktur, som muligens kan forklare Finansdepartementets skepsis når de uttaler at det er risikable investeringer.

– Fornybar energi vokser og det er mange investeringsmuligheter, både i selve energiselskapet og i leverandører til dette markedet. Selv om det er vekst betyr ikke dette nødvendigvis god avkastning, bortsett fra der energiselskap er garantert en viss inntekt ved hjelp av subsidier eller annen preferanse i markedets rammebetingelser. Utviklingen her skjer fort, noe som gjør at de prosjektene som var best for noen år siden ikke er det i dag. Som i de fossile energiråvarene ser vi i mange land en overproduksjon som gir lave kraftpriser og dermed lavere inntekt fra kraftproduksjon enn mange hadde forventet. Derfor er det viktig – som med fossil energi – å vurdere inntekten også, ikke bare at Oljefondet skal være grei og bidra til ny, grønn teknologi. Det er mange som investerer her.

Store mengder ny norsk gass vil kunne bidra til lavere priser

– Når vi nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, dreier det seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030. Hvordan vurderer du den økonomiske risikoen i slike prosjekter i lys av klimaspørsmålet?

– Klima eller ikke klima, prisene faller og det produseres mye olje og gass. Europa ønsker å være mindre avhengig av importert energi, og reduserer forbruket. Her vil store mengder ny norsk gass kunne bidra til økt overleveranse og dermed lavere priser. Dette vil kunne være en risiko i nord, men selv Nordsjøen vil på et punkt ha mindre lønnsomhet ved lavere priser.

– Ville du vært villig til å satse egne midler på at dette blir god butikk?

– Jeg ville satset egne midler på biogass og også økt fokus på bærekraft rundt norske produkter som laks og turisme. Dette er andre land mer opptatt av enn Norge slik det ser ut i dag, og markedet er mer andre land enn Norge for disse produktene. Om vi hadde bruk av infrastruktur for gass allerede, ville det vært enklere å foredle organisk avfall – som gir metanutslipp – til drivstoff til biler og gass til industri og skip i tillegg.

– Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge, og i så fall hva?

– Klimafokus eller ikke, jeg ville ønsket å se på landets inntekter og utgifter, for å vurdere hvordan våre største eksportprodukter kan ha best verdi og hvilken rolle staten har både som eier og skattemottaker. I dag har staten selv størst eksponering for at prisene og lønnsomheten faller, særlig gjennom Petoro og skatteinntekter fra andre selskap.

– Som statsminister for et år ville jeg ha utarbeidet en god strategi som tar opp risiko og avkastning på lang sikt her og også sett på hvordan mange andre bransjer kan bygges opp og bli mer profesjonelle og lønnsomme framfor å lete etter en magisk «ny olje».

– Hva bør vi som samfunn gjøre for være best mulig forberedt på klimaendringer som mer ekstremregnvær, overvann og flom?

– Dette burde være enkelt, men det gjøres forbløffende lite. Kommuner og staten kan som ansvarlige bidra til at det ikke bygges nær flom- eller rasutsatte områder, og at infrastruktur som vei, jernbane og mobilnett fungerer og har nødvendig backup. Her kan man utarbeide scenarier og risikovurderinger for å avveie kostnad mot redusert eksponering.

Politikerne «velgermaksimerer»

– Hvilket parti/hvilket regjeringsalternativ har den beste politikken for å dempe klimarisiko og få landet gjennom energiomstillingen på en best mulig måte?

– Så langt er det få – om noen – politiske partier som har vist en klar strategi på økonomi og energi fremover, og som tar høyde for at vi helt klart kan forvente lavere oljeinntekt, mer energieffektivisering og noen strukturelle endringer ellers i økonomien. Å lage helhetlig, strategisk politikk på disse områdene ser ut til å være vanskelig når man samtidig skal «velgermaksimere».

– Derfor er jeg usikker på valg av regjeringsalternativ, men synes perspektivanalysen som kom i vår gir en god oversikt over dagens situasjon, og behovet for å forstå økonomiske konsekvenser av mulig fallende inntekt fra oljeindustrien. Ansvarlighet og ærlighet om utfordringene er viktig, og jeg håper dette blir adressert i valgkampen.

– I hvilken grad står finansiell klimarisiko på agendaen på din arbeidsplass?

– Vi jobber daglig med å vise store aktører effekten av overproduksjon av råvarer og hvordan både klima og andre faktorer som effektivisering vil påvirke etterspørsel fremover. Vi jobber også med fornybare løsninger og helhetlig strategi for fremtiden, så finansiell risiko og alternativ ser vi mye på.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?

– Jeg leser daglig mye om hvordan både Norge og andre land forholder seg til dette, og følger globale selskapers strategiske justeringer og uttalelser som viser ulik grad av «oppvåkning».

– Når selges den siste rene fossilbilen i Norge?

– Jeg hadde håpet 2025, men med dagens politiske satsing på biodiesel – som antagelig gjøres for å skape norske arbeidsplasser – er jeg redd tidspunktet blir utsatt.