#Klimarisiko: – Jeg ville ikke satset store summer på Barentshavet, sier Thina Saltvedt

– Politikerne ser ikke ut til å legge vekt på den omdømmerisikoen man utsetter seg for når det gjelder oljeboring i Barentshavet – det er skummelt, mener Nordeas sjefanalytiker Thina Saltvedt.

1 kommentar

Thina Margrethe Saltvedt frykter at Norge kan stå foran store feilinvesteringer i Barentshavet. Nordeas sjefanalytiker for makroøkonomi og olje tror politikerne i sin iver etter å gjenskape oljens gamle glansdager undervurderer både markeds-, klima- og omdømmerisiko.


Med støtte fra Finansmarkedsfondet gjennomfører Norsk klimastiftelse prosjektet Klima som finansiell risiko. I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene. I dag har vi intervjuet Thina Margrethe Saltvedt, sjefanalytiker i Nordea.

Energi og Klima: – Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?

Thina M. Saltvedt: – Ja, det er en økende grad av forståelse for dette. Flere begynner å sette krav til at klimarisiko skal tas hensyn til når investerings- og kredittbeslutninger skal tas og når forretningsstrategier skal utformes. Særlig merker jeg dette hos investorer, de begynner å sette mye strengere krav om å tydeliggjøre karbonavtrykket. Og ikke minst er dette merkbart i forsikringsbransjen som må legge inn klimarisiko i forsikringspremiene. Dette er ikke like tydelig i politikken.

– «Staten Norge burde fullt ut diversifisert ved å droppe Oljefondets fossile investeringer», sa konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad, i et intervju i Klimastiftelsens rapport Klima som finansiell risiko. Er du enig eller uenig med Grefstad?

– Det er en økende klimarisiko i dagens portefølje. Kull er på vei ut og den finansielle klimarisikoen ved olje og gass er klart økende. Det er usikkerhet rundt lønnsomheten for mange fossile prosjekter, markedsrisikoen er økende fordi prisene på olje og gass har falt kraftig og fordi kostnadene ved å produsere grønn energi som vind og sol faller raskt. I fremtiden kan dermed olje og gass bli utkonkurrert av renere energikilder. Jo høyere CO2-fotavtrykk, jo høyere klimarisiko, kapitalen vil gradvis dreies mot grønne alternativer fordi avkastningen er ventet å bli bedre her på sikt.

– Jo bedre klimarisiko tydeliggjøres eller prises inn, jo raskere vil investorer kunne ta beslutninger som vil fremme grønne bærekraftige løsninger. Det vil bidra til å endre investeringskulturen og adferden til markedsaktørene slik at kapitalen flyter raskere mot bærekraftige løsninger.

Større risiko å nekte fornybart i SPU

– For å minske statens klimarisiko, bør Oljefondet få investere i unotert infrastruktur og fornybar energi?  

– Argumentasjonen fra regjeringen er litt inkonsekvent. Regjeringen vil ikke trekke Oljefondet ut av fossil energi blant annet med begrunnelse at man ønsker energi i investeringsmiksen. Likevel sier man nei til å åpne for investeringer i unotert infrastruktur og fornybar energi. Dette henger ikke sammen. Energi er mer enn olje og gass.

Nordeas sjefanalytiker Thina Saltvedt mener Norge står i fare for å gjennomføre store oljeinvesteringer som ikke blir lønnsomme.

– Regjeringen ønsker å ha en god spredning på investeringene, da er det merkelig å holde grønn energi utenfor porteføljen. Oljefondet burde få begynne med dette nå. Forvalterne trenger tid til å lære å kjenne hvordan dette markedet fungere og hvilke fallgruver man skal se opp for. Det er jo ikke snakk om å investere alle 7000 milliardene i grønn energi, men å begynne i det små.

– Når vi nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, dreier det seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030. Hvordan vurderer du den økonomiske risikoen i slike prosjekter i lys av klimaspørsmålet?

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

– Norge står i fare for å investere i prosjekter som ikke blir lønnsomme. Jeg tror oljeetterspørselen når en topp før 2030. På grunn av den store industrielle og teknologiske revolusjonen vi er inne i nå vil andre energikilder gradvis utkonkurrere de fossile. Paris-avtalen, økt fokus på klima, og raskt fallende produksjonskostnader for sol-, vind- og batteriteknologi bidrar til å gi mer fart til denne omstillingen. Det blir hard konkurranse om hvem som skal dekke den oljen verden vil etterspørre i en verden der oljebehovet vil minke, og Norge produserer jo ikke den rimeligste oljen i verden.

– Dessuten: nye områder i Barentshavet mangler infrastruktur for å frakte oljen til markedet. Det kan bli dyrt å få dette på plass. For at flere av disse prosjektene skal bli konkurransedyktige i fremtiden, må kostnadene ned. Produksjonen må effektiviseres, standardiseres og automatiseres. Et eksempel på at betingelsene endres for å få dette til er Johan Castberg. Prosjektet ble først diskutert som en løsning der oljen skulle ilandføres på en terminal på Veidnes i Finnmark. Ilandføringen ville blant annet skape flere arbeidsplasser i dette området enn det en flytende løsning ville gi. For å kutte kostnadene har det nå likevel blitt valgt en flytende løsning, mens landterminalprosjektet er lagt på is. Det vil gi færre arbeidsplasser enn det som ble forespeilet da prosjektet først ble omtalt.

– Å drive petroleumsvirksomhet i områder som er særlig miljøsensitive medfører en stadig større grad av omdømmerisiko. Politikerne og oljeselskapene ser foreløpig ikke ut til å legge stor vekt på den omdømmerisikoen de utsetter seg for når det gjelder oljeboring i Barentshavet. Men det kan endre seg ettersom folkeopinionen legger økende vekt på nettopp dette.

Kredittvurderinger og klimarisiko

– Hvordan tror du det økte internasjonale fokuset på finansiell klimarisiko kan påvirke petroleumsnæringen?

– EU og Task Force on Climate-related Fiancial Disclosures har lagt frem anbefalinger om hvordan klimarisiko i økende grad bør tydeliggjøres og vektlegges for ulike businessmodeller, investeringsalternativer og finansieringsløsninger – det vil si bærekraftig finansiering. Dette vil få konsekvenser også for petroleumsindustrien. Både den fysiske klimarisikoen, men også risikoen for uforutsette endringer i de politiske og juridiske rammebetingelsene, markeds- eller omdømmerisiko i omstillingene til en lavkarbonverden, kan få betydning for lønnsomhet og kredittrating og også prisen på og tilgang til ny finansiering.

– Hvordan vil økt fokus på finansiell klimarisiko påvirke investorer og långivere?

– En økende vektlegging av klimarisiko for ulike investeringsalternativ eller kredittvurderingsmodeller vil påvirke i hvilken retning pengestrømmene flyter. For eksempel kan et prosjekt eller selskap med høy klimarisiko måtte betale mer for å skaffe finansiering i fremtiden kontra ett med lavere klimarisiko. Långiveren vil ta seg mer betalt for å låne ut penger til et selskap med høy klimarisiko fordi faren for klimarelaterte tap er høyere. Dette har vi bare sett starten på.

– Kredittratingbyråene jobber med dette nå. Det samme gjør mange banker og finansinstitusjoner. Flere investorer kommer til å kreve å få vite hvilken klimarisiko selskapene de investerer pengene sine i har. I Norge vil vi nok legge oss opp mot regelverket eller anbefalingene de følger i EU for å få like konkurransebetingelser, da slipper man kapitalflukt. Blant annet EU og Task Force on Climate-related Fiancial Disclosures vil komme med tydeligere anbefalinger på dette feltet. Jeg anbefaler Bank of England’s Quarterly Bulletin 2017 Q2, den handler blant annet om dette.

– I tillegg kan vi ikke se bort i fra at vi etter hvert vil begynne med å prise inn kostnadene ved de klimaendringene vi skaper – de negative konsekvensene for samfunnet og økonomien. Det er selvfølgelig vanskelig å måle, men det vil kunne gi et mer helhetlig bilde av klimarisikoen ved de ulike prosjektene.

– Ville du vært villig til å satse egne midler på petroleumsvirksomheten lengst nord blir god butikk?

– Jeg ville ikke satset store summer på Barentshavet.

– Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge, og i så fall hva?

– Jeg ville ha samarbeidet tett med finansministeren og klimaministeren og sørget for at Finansdepartementet innførte anbefalingene til «Task Force for Climate-related Financial Disclosures» (TCFD) og EUs High-Level Expert Group on Sustainable Finance. TCFD og EUs ekspertgruppe redegjør for hvordan selskaper kan rapportere om klimarelatert risiko på en systematisk måte. Jeg ville også tatt med finansinstitusjonene, Norges Bank og Finanstilsynet i dette arbeidet.

Også land har moralsk ansvar

– Sett at du satt i styret i et oljeselskap, kan du legge til grunn for investeringsbeslutningen at fremtidig etterspørsel etter fossil energi blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?

– Oljeselskapene legger inn økt CO2-pris og stresstester for ulike etterspørselsscenarier. Men i hvilken grad tar de hensyn til klimarisiko og omdømmerisiko i stresstest-scenariene? Så langt ser det ikke ut til at oljeselskapene har tatt høyde for disse typer risiki og det kan selvfølgelig gi helt andre utsikter til lønnsomhet. I tillegg er jeg nok mer negativ til den påståtte veksten i etterspørsel etter olje fremover enn mange i oljesektoren. Som nevnt tror jeg den vil nå en topp før 2030 – både som følge av ny teknologi spesielt i transportsektoren og også økt klimafokus.

– Kan oljelandet Norge havne i et moralsk dilemma her?

– Vi har både et ansvar for å bidra til å levere energi til verden, men også et moralsk ansvar for å løse klimaproblemene. Dette ansvaret er tydeliggjort i FNs bærekraftsmål. Land som har produsert og eksportert olje har en særlig plikt til å rydde opp i problemene vi har bidratt til å skape. Vi kan ikke bare være med å spise kake men overlate til andre å rydde opp.

– Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at dem som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlig av land som er blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer – for eksempel tørke eller havnivåstigning. Tror du Statoil eller Norge med vårt oljefond står i fare for å bli saksøkt?

– Det kan bli flere som blir saksøkt fremover. Se på tobakksindustrien, dersom du er klar over skadene produktet ditt medfører uten å opplyse om denne risikoen er det klart at du kan bli saksøkt. Nå begynner det virkelig å gå opp for folk hvilken risiko det er knyttet til klimaendringene.

– Så er det noen som hevder at Norge har så ren olje at vi nærmest av moralske grunner må være et av de landene som skal forsyne verden med fossil energi. Betegnelsen klimariktig olje er selvmotsigende og burde ikke bli brukt. Dette er et lite tillitvekkende forsøk på å grønnvaske en svart industri, uttrykket gir ingen mening.

Stoppet litt opp politisk i 2017

– Hvilket parti/hvilket regjeringsalternativ har den beste politikken for å dempe klimarisiko og få landet gjennom energiomstillingen på en best mulig måte?

– Politikerne snakker en hel del om klima og omstilling, men jeg synes det skjer lite. I oktober og november – når valget er over – da venter jeg at våre folkevalgte tar de store avgjørelsene og de viktige grepene som sikrer tempo i omstillingen. Politikerne er mer forsiktige med å ta slike avgjørelser nå i redsel for negativ omtale som kan få konsekvenser for valgresultatet.

– Hva tror du historiebøkene vil skrive om Norges innsats på klima- og energiområdet i 2017?

– Jeg tror Norge vil få skryt for arbeidet med å redde regnskogene, der har vi vært flinke. Så har vi fått godkjent en ny klimalov som skal lovfeste klimamål for Norge. Vi har fått økt fokus på marin forsøpling og behovet for et regelverk for grønnere tungtransport og skipsfart. I tillegg har klima- og miljøministeren signert en klimaavtale med California. Så tror jeg historikerne vil si at det stoppet litt opp i 2017 etter at vi hadde et stort engasjement da Paris-avtalen ble signert. Trykket fra Paris er tatt over av næringslivet – det er det som driver omstillingen for øyeblikket. Men vi trenger også å få større politisk trykk fremover.

– Kanskje vil 2017 også bli året der flere våknet opp. Vi husker de grusomme bildene av hvalen som var full av plastikk. Flere tegn på at klimaendringene er her nå har vi også fått dette året, oversvømmelser, leirras og jordskred.

– Når selges den siste rene fossilbilen i Norge?

– Regjeringspartiene har blitt enige med Venstre og KrF om å fase ut bensin- og dieselbiler etter 2025, dette skal opp under behandlingen av Nasjonal transportplan i Stortinget neste år. Jeg antar at den saken vil gå igjennom med bred støtte i Stortinget.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?

– For å få relevant informasjon om dette for finanssektoren leser jeg det som kommer fra Financial Stability Board. Bloomberg New Energy Finance er også nyttig. Ellers går jeg gjennom rapportene fra Carbon Disclosure Projects, EU og Bank of England, i tillegg til rapporter som sier noe om utviklingen og lønnsomheten til ulike selskaper. Jeg leser også norske rapporter, blant annet dem til Klimastiftelsen. Så liker jeg å tråle store mengder forskningsartikler og artikler om den teknologiske utviklingen. Ted Talks har mye bra, og ved å lese aviser som Financial Times og The Economist får jeg mange gode markedsrapporter. Til slutt vil jeg nevne World Economic Forums gode rapporter som løfter mange interessante ideer og tanker.

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Odd Tarberg

    Oppløftande å sjå at ein del kommentarar som tidlegare berre var tenkelege frå folk i miljøbevegelsen, no også kjem frå våkne folk i finanssektoren.
    Meir av dette, og det vil bli vanskeleg for oljeentusiastiske politikarar (regjeringa) å grave hovudet ned i (olje)sanden og fortsette sin kortsiktige og uansvarlege politikk på dette området…

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima