Før Klaus Mohn ble professor ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger var han 16 år i Statoil, de siste årene som selskapets sjeføkonom. Fra sitt utsiktspunkt i Rogaland tråler petroleumsøkonomen daglig store mengder internasjonale nettsteder på jakt etter nyheter om – og analyser av – energimarkedene. Mangt sendes videre i form av korte twittermeldinger med @Mohnitor sine egne vurderinger – til glede for hans drøyt 1400 følgere.

Energi og Klima: – Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?

Klaus Mohn: – Ja, i økende grad, og særlig når det gjelder energinæringene. Her tar man høyde for at det kan komme endringer som får betydning for de rammebetingelsene man opererer under. Petroleumsnæringen, for eksempel, legger til grunn forhold knyttet til klimapolitikk før de fatter investeringsbeslutninger. Dette har ikke kommet over natten, men næringen har blitt mer bevisst på dette de siste årene. Det er viktigere og mer uttalt nå enn for 10-15 år siden.

Med støtte fra Finansmarkedsfondet gjennomfører Norsk klimastiftelse prosjektet Klima som finansiell risiko. I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene. I dag: Klaus Mohn, professor i petroleumsøkonomi ved Universitetet i Stavanger og tidligere sjeføkonom i Statoil (Foto: Hans Andreas Starheim.)

– «Staten Norge burde fullt ut diversifisert ved å droppe Oljefondets fossile investeringer», sa konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad, i et intervju i Klimastiftelsens rapport Klima som finansiell risiko. Er du enig eller uenig med Grefstad?

– Dette er et tema som bør utredes. Et offentlig utvalg etter god norsk tradisjon kan utarbeide en NOU om Oljefondets investeringer og danne grunnlag for en bred diskusjon i etterkant. Jeg tror det vil være mest hensiktsmessig at utredningen foregår i en gruppe uavhengige eksperter. Før saken er utredet vil jeg være forsiktig med å konkludere.

– For å minske statens klimarisiko, bør Oljefondet få investere i unotert infrastruktur og fornybar energi slik fondets direktør Yngve Slyngstad har bedt om?

– Her er jeg fortsatt blant skeptikerne. Slike investeringer er annerledes enn de investeringene fondet gjør i dag. Risikoen i slike prosjekter av en annen art enn risikoen i de investeringene fondet har gjort hittil. Investeringer i unotert infrastruktur vil etter min mening neppe gi høyere avkastning eller lavere risiko. Om Oljefondet skal gå inn i unotert infrastruktur og fornybar energi vil det antagelig vært naturlig å sette opp en egen institusjon med egne folk som tar seg av dette investeringsområdet.

– Når vi nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, dreier det seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030. Hvordan vurderer du den økonomiske risikoen i slike prosjekter i lys av klimaspørsmålet?

– Min innfallsvinkel her er økonomisk. Utviklingen vi vil få i klimapolitikken vil medføre et økt kostnadsnivå ved olje- og gassproduksjonen. De som kan produsere olje og gass til lavest kostnad vil overleve lengst. Det er vanskelig å se at nordlige havområder peker seg ut som områder med spesielt lave kostnader.

Produksjonskostnadene langt nord er høyere enn mange andre steder

– Men oljeselskapene har vært igjennom noen år med omfattende effektivisering og store kostnadsreduksjoner, hva betyr dette for konkurranseevnen?

– Selv ikke etter de omfattende kostnadsreduksjonene vil nordlige havområder kunne konkurrere om å være blant de rimeligste olje- og gassprodusentene. Produksjonskostnadene så langt nord vil uansett være høyere enn mange andre steder. Når det er sagt, vil jeg nok overlate de rene økonomiske vurderingene til oljeselskapene selv.

– Ville du vært villig til å satse egne midler på at olje- og gassproduksjon i de nye leteområdene i nord blir god butikk?

– Skulle jeg plassert egne penger ville jeg heller ha tenkt som man gjør i Oljefondet – jeg ville plassert pengene i aksjefond og tatt liten risiko.

– Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge, og i så fall hva?

– Som nevnt i forbindelse med Odd Arild Grefstads utsagn om å droppe Oljefondets fossile investeringer: vi trenger en grundig offentlig utredning. Dersom jeg ble statsminister ville jeg derfor ha startet med å sette ned en gruppe med tung faglig ekspertise. Mange NOU-er – norske offentlige utredninger – har representanter fra nær sagt hele samfunnslivet for å balansere interessene. For en NOU om ulike sider ved oljepolitikken ville jeg ha holdt meg til faglig ekspertise jamfør sammensettingen av Grønn skattekommisjon.

– Sett at du satt i styret i et oljeselskap, kan du legge til grunn for investeringsbeslutningen at fremtidig etterspørsel etter fossil energi blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?

– Oljeselskapene legger ikke uten videre til grunn en utviklingsbane. Når det er sagt må jeg innrømme at realismen i Paris-avtalen på flere punkter fremstår som nokså svakt underbygget. Jeg mener også at mange har en tendens til å undervurdere hva som trengs for å nå klimamålene, det kommer til å bli veldig, veldig krevende.

Paris-avtalen et opplagt dilemma for norske politikere

– Oljelandet Norge vil vel havne i et moralsk dilemma her; enten kan vi legge til grunn at vi skal gjøre det vi kan for å bidra til å nå klimamålene, alternativt kan vi velge å legge til grunn at målene ikke nåes og at vi derfor skal tjene mest mulig penger på – og skape arbeidsplasser på – en oljeetterspørsel som bidrar til at klimamålene ikke nås. Hvordan vurderer du dette?

– For norske politikere er Paris-avtalen et opplagt dilemma. På den ene siden skal politikerne være lojale mot avtalen og den klimapolitikken som kreves for å nå målsettingene fra Paris. På den andre siden later det til at politikerne ønsker å få mest mulig ut av olje- og gassnæringen. Dette henger ikke så veldig godt sammen.

– Leterefusjonsordningen ble innført i 2005 og medfører at oljeselskaper som ikke er i skatteposisjon får dekket minst 78 prosent av utgiftene av staten hvis de ikke finner olje eller gass. I 2015 delte staten ut 13,3 milliarder kroner i leterefusjon. I lys av finansiell klimarisiko for staten, bør ordningen fortsette eller avvikles? 

– På et eller annet tidspunkt bør ordningen evalueres og vurderes. Jeg vil ikke si bom stopp nå i og med at ordningen er en integrert del av skattesystemet for norsk sokkel. Da ordningen ble innført var formålet å trekke til seg mindre oljeselskaper, og disse har blitt en viktig del av norsk sokkel. Så selv om det er betenkeligheter knyttet til ordningen er det viktig at den vurderes som en del av hele oljeskattesystemet.

– Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlige av land som er blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer – for eksempel tørke eller havnivåstigning. Tror du Statoil eller Norge med vårt oljefond står i fare for å bli saksøkt?

– Dette er et spørsmål som er mer egnet for jurister, dette er ikke mitt fagfelt. Jeg vil bli overrasket om staten blir saksøkt, men dette baserer jeg på et personlig og uprofesjonelt skjønn.

– Hva bør vi som samfunn gjøre for være best mulig forberedt til klimaendringen som mer ekstremregnvær, overvann og flom?

– Klimatilpasning bør bli en integrert del av offentlig saksbehandling på alle tre forvaltningsnivå. All planlagt aktivitet som kan bli berørt av klimaendringer må vurderes, for eksempel veibygging eller det å sette opp bygg. Kommuner som ikke har råd til å treffe tiltak som er nødvendige for å forebygge ødeleggelser som følge av for eksempel ekstremregnvær og flom, bør låne penger og komme i gang med arbeidet, alternativt søke staten om medfinansiering eller bli bedre til å prioritere innenfor egne eksisterende budsjetter.

Ap og Høyre best egnet til å lose oss gjennom energiomstillingen

– Hvilket parti / hvilket regjeringsalternativ har den beste politikken for å dempe klimarisiko og få landet gjennom energiomstillingen på en best mulig måte?

– Venstre og Miljøpartiet De Grønne er vel de to partiene som har tydeligst politikk på dette feltet, men jeg tror nok at de to store partiene – Arbeiderpartiet og Høyre – er mer egnet til å lose oss gjennom en slik omstillingsprosess på en trygg og god måte. Det er en økende bevissthet rundt dette temaet i begge disse partiene. Fremskrittspartiet legger minst vekt på forhold knyttet til energiomstilling og klima, en regjering der Frp inngår er nok ikke det beste alternativet.

– Hva tror du historiebøkene vil skrive om Norges innsats på klima- og energiområdet i 2017?

– Her er jeg noe usikker, men dersom den globale oppvarmingen fortsetter og vi ikke får snudd utslippstrenden tror jeg at norsk politikk vil framstå som unnfallende.

– Det er mye man kunne gjort. Politikerne kunne vridd skatte- og avgiftssystemet i en retning som la en demper på bruken av fossile brensler. Det ville redusert utslippene i Norge. I stedet maner politikken frem regjeringskrise på noen øre mer i drivstoffavgift. Mye tyder på at problemstillingene om behovet for å redusere klimagassutslippene ikke blir helt forstått eller tatt på alvor av norske politikere.

– Her liker jeg å minne om at vi får de politikerne vi fortjener, det er vi som velgere som velger bort klima og miljø og heller stemmer inn politikere som legger mer vekt på vekst, verdiskaping, sysselsetting og nye veier.

– Når selges den siste rene fossilbilen i Norge?

– Politikernes mål om 2025 går ikke, jeg tror 2035 er mer realistisk.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?

– Jeg følger nyhetsbildet tett særlig gjennom sosiale medier, på Twitter plukker jeg opp nyheter som gjør at jeg kan holde meg oppdatert på det som skjer innen mitt eget fagfelt internasjonalt.

– Skal jeg anbefale en bok blir det Burn Out – The endgame for fossil fuels – skrevet av den britiske økonomen Dieter Helm.