Bjørn Vidar Lerøen har hatt sin siste arbeidsdag i interesse- og arbeidsgiverorganisasjonen Norsk olje og gass. Siden den spede start for snart femti år siden har 67-åringen fulgt «Norges viktigste næring» fra innsiden i blant annet Statoil og som journalist i flere medier.

Energi og Klima: – Har du inntrykk av at klimarisiko blir tatt hensyn til når det tas beslutninger i næringslivet?

Bjørn Vidar Lerøen: – Jeg ser en klart økende forståelse for problemstillingen. Det går langsomt, men retningen er klar.

– «Staten Norge burde fullt ut diversifisert ved å droppe Oljefondets fossile investeringer», sa konsernsjef i Storebrand, Odd Arild Grefstad, i et intervju i Klimastiftelsens rapport Klima som finansiell risiko. Er du enig eller uenig med Grefstad?

Med støtte fra Finansmarkedsfondet gjennomfører Norsk klimastiftelse prosjektet Klima som finansiell risiko. I intervjuserien #Klimarisiko inviterer vi relevante personer til å reflektere over økonomisk risiko knyttet til energiomstillingen og klimaendringene.I dag har vi intervjuet Bjørn Vidar Lerøen som har fulgt petroleumsnæringen i Norge siden starten.

– Oljefondet er et fantastisk fond, skapt av grunnrente fra fellesskapets ressurser. Det er innrettet på en måte som skal sikre at formuen «varer evig». Prinsippet for forvaltningen av Oljefondet burde dermed være at det skal investeres i andre sektorer enn det som har skapt formuen, at det må diversifiseres. Etter mitt skjønn må Oljefondet derfor i all hovedsak investere i annet enn det fossile hvis det skal gi mening. Hvis vi vil videre, må vi ikke gjøre mer enn det vi holder på med når tiden krever nye løsninger.

– For å minske statens klimarisiko, bør Oljefondet få investere i unotert infrastruktur og fornybar energi slik fondets direktør Yngve Slyngstad har bedt om og regjeringens ekspertutvalg har anbefalt?   

– For meg er det en selvfølge at Oljefondet får investere i det vi skal ha mer av i fremtiden; fornybar energi. Det må gjøres mye større investeringer i fornybar energi fremover enn det vi har sett til nå, så dette blir et stadig viktigere marked. Men energiproduksjon må være markedsdrevet og lønnsomhetsanalyser må ligge til grunn for alle investeringer, også for Oljefondet.

– Hvor kult er det ikke at Google for en 12-årsperiode har kjøpt rettighetene til all kraft som skal produseres den nye vindparken som bygges på Tellenes i Rogaland? De 50 turbinene skal forsyne Googles europeiske datasentre med det de trenger av ekstra fornybar energi. Dette sier noe om hvordan markedet for fornybar energi kommer til å utvikle seg, Oljefondet må være med i denne utviklingen.

Norge må ta klimarisiko

– Når vi nå diskuterer åpning av nye leteområder lengst nord, dreier det seg om prosjekter som kan begynne å produsere olje og gass tidligst rundt 2030. Hvordan vurderer du den økonomiske risikoen i slike prosjekter i lys av klimaspørsmålet?

– Jeg er enig i at det er økonomisk risiko knyttet til leteområdene lengst nord, men mener dette er en økonomisk risiko Norge må ta, ellers må andre ta den fordi verden fortsatt trenger olje og gass. Produksjonen ved mange av eksisterende felter verden over er synkende. For å sikre olje fremover må noen påta seg risikoen ved å investere i et marked der vi ikke kan si noe sikkert om hvordan etterspørselen blir de neste tiårene og der den økonomiske risikoen kan være betydelig.

– Norge kan ikke bare unndra seg denne risikoen. Tidligere konsernsjef i Statoil, Helge Lund, sa alltid at det å drive et oljeselskap handler om å forstå og håndtere risiko. Når det gjelder ressursene i Barentshavet har jeg et klassisk industrisyn, hopper vi av nå vil andre stå parat til å selge. Jeg foretrekker et fat olje fra Goliat framfor et hentet ut fra oljesand i Alberta.

– Ville du vært villig til å satse egne midler på at dette blir god butikk?

– Jeg eier fortsatt aksjer i Statoil, så svaret er at jeg er villig til å ta denne risikoen.

– Hvis du var statsminister i et år, ville du ha gjort noe for å dempe finansiell klimarisiko for staten Norge – og i så fall hva?

– Jeg ville lagt et mye større trykk på å legge til rette for alternativt næringsliv enn det regjeringen har gjort hittil. I 2015 satt jeg i ekspertgruppen til Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø, formålet var blant annet å legge frem forslag til hva som skulle til for å skape 10.000 nye arbeidsplasser i Rogaland. Da mente jeg vi burde kunne enes om å slå fast følgende: Stavanger skal fortsatt leve av olje og gass, men mest av mye annet. Ikke alle er enige i dette utsagnet, men jeg har til gode å se et bedre alternativ når utfordringene skal formuleres.

– Kloke oljeselskaper omdefinerer seg til energiselskaper

– Sett at du satt i styret i et oljeselskap, kan du legge til grunn for investeringsbeslutningen at fremtidig etterspørsel etter fossil energi blir så høy at verden helt sikkert ikke når togradersmålet?

– Også oljeselskapene må nå legge til grunn at verden skal prøve å nå klimamålene. Det finnes ingen angreknapp i Paris-avtalen. En gang på 80-tallet skrev jeg en kommentar om at Kloke oljeselskaper omdefinerer seg til energiselskaper og øker satsing på fornybare energikilder. Dette mener jeg fremdeles at de burde ha gjort og bør gjøre.

– Kan oljelandet Norge havne i et moralsk dilemma ved at vi enten kan legge til grunn at vi skal gjøre det vi kan for å bidra til å nå klimamålene, alternativt legge til grunn at målene ikke nåes og at vi derfor skal tjene mest mulig penger på – og skape arbeidsplasser på – en oljeetterspørsel som bidrar til at klimamålene ikke nås?

– Dette er en interessant problemstilling. Jeg oppfatter at det er en bred erkjennelse av at ikke all olje og gass skal opp av bakken. Men også her må vi legge til grunn at det å hente opp olje og gass – inntil videre – er en legitim virksomhet.

– Leterefusjonsordningen ble innført i 2005 og medfører at oljeselskaper som ikke er i skatteposisjon og som ikke finner olje, får dekket minst 78 prosent av utgiftene av staten. I 2015 delte staten ut 13,3 milliarder i leterefusjon. I lys av finansiell klimarisiko for staten, bør ordningen fortsette eller avvikles? 

Leterefusjonsordningen blir avviklet

– Leterefusjonsordningen har gjort jobben og kommer etter min vurdering til å bli avviklet. Men ordningen var viktig da den ble innført. Den sørget for at små selskaper med stor kunnskapsbase og kreativitet fant ressurser som ellers kanskje ikke hadde blitt funnet. Du kan se på ordningen som en form for entreprenørkontrakt, staten skal ha arbeid gjort – det vil i dette tilfelle si kartlegging av petroleumsressurser – og har på en måte leid inn småselskaper til å gjøre jobben. Når funn er gjort må større selskaper ta ansvaret for utbygging. Leterefusjonsordningen må i første rekke ses som en incentivordning. Kritikere som sier at det er urimelig å få 780 millioner kroner igjen når man har boret en brønn til en 1 000 millioner, må ikke glemme at investorene selv må svare for 220 millioner dersom brønnen er tørr. Det er med andre ord ikke staten alene som bærer risiko, men staten står i en særstilling ved å kunne innkassere 78 prosent i skatt dersom et funn fører til utbygging og produksjon.

– Storbritannias sentralbanksjef Mark Carney har advart om at de som har tjent store penger på å utvinne fossil energi kan bli holdt økonomisk ansvarlige av land som blir påført store tap og skader på grunn av klimaendringer – for eksempel tørke eller havnivåstigning. Tror du Statoil eller Norge med vårt oljefond står i fare for å bli saksøkt?

– Det å bruke olje springer ut fra et kollektivt behov: Derfor tror jeg ikke oljeselskaper som produsenter og stater som konsesjonsgivere er mer utsatte enn privatpersoner som forbrukere. Det er altfor lite fokus på ansvarliggjøring på individnivå. For eksempel bør vi drøfte utslippene som all aktivitet i luften fører med seg, veldig mange reiser altfor mye og ofte med fly uten særlig god grunn.

– Hvilket parti / hvilket regjeringsalternativ har den beste politikken for å dempe klimarisiko og få landet gjennom energiomstillingen på en best mulig måte?

– Det er vanskelig å svare på dette. MDG og Venstre er de mest tydelige i klimasaken, men jeg orienterer meg heller mot realistene og legger til grunn at de store partiene har skjønt alvoret når det gjelder energiomstilling.

Mer menneskevennlige regimer

– Hva tror du historiebøkene vil skrive om Norges innsats på klima- og energiområdet i 2017?

– Om 25 år kan det tenkes at historiebøkene vil skrive at vi i Norge var noe dobbeltmoralske. Men jeg tror heller at historikerne vil legge vekt på at vi har vært igjennom en viktig fossil tidsepoke der det viste seg at hydrokarbonene også hadde negative sider – som klimaendringene – som førte til en erkjennelse av at de måtte byttes ut.

– I tillegg tror jeg historien vil trekke frem at dette behovet for energiomstilling skapte en voldsom teknologiutvikling – noe som igjen ble et springbrett til nye mer menneskevennlige regimer med sunnere miljø.

– Når selges den siste rene fossilbilen i Norge?

– En gang etter 2030.

– Hvor skaffer du deg nyheter og kunnskap om energiomstillingen og klimarisiko?

– Jeg leser veldig mye og alt mulig. Helst og med stor glede studerer jeg tallkolonnene i The BP Statistical Review Of World Energy, disse kan ofte gi et klart bilde av hvordan verden er skrudd sammen.