Norges to ansikter: Verdensmester i elbil og arktisk oljejakt

Norge viser to ansikter i klimapolitikken. Vi er både verdensmester i elbil og aggressiv jeger etter olje i nord. Ellers om dansk klimapolitikk og Bill McKibbens Afrika-reise.

Norge er verdensmester i elbilandel, men også en ivrig jeger etter olje i nord. Fortellingen om Norges to ansikter vekker internasjonal interesse. Bildet er fra elbilfestivalen i Geiranger i august 2015.Foto: Ståle Frydenlund/elbil.no cb

Hver uke presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem viktige nyhetssaker fra uken som har gått. Her er mine utvalgte:

Norges to ansikter: Kan Norge være både verdensmester i klimapolitikk og verdensmester i arktisk petroleumsaktivitet, være både den fremste elbilnasjonen i verden og drive den mest aggressive jakten på olje i nord? Det bør ikke komme som noen overraskelse at dette gapet mellom liv og lære vekker økende internasjonal oppmerksomhet. New York Times belyste den norske dobbeltheten i en reportasje forrige helg, det ble en fin opptakt til den internasjonale dekningen av Terje Søviknes’ lansering av 24. konsesjonsrunde. Den fikk også bred omtale i internasjonale media. Reuters tok blant annet en prat med Greenpeace-leder Truls Gulowsen. I FT er vinkelen miljøvernernes motstand, og Norden-korrespondenten konstaterer at «Norway’s centre-right government talked about a «green shift» in its economy after oil prices fell in 2014. But it is pushing ahead with plans to open up areas including about 20 blocks close to Bear Island, an uninhabited outcrop midway between mainland Norway and Spitsbergen». For de som vil gå dypere inn i spørsmålet om norsk oljevirksomhet i lys av klimapolitikken, kan denne rapporten fra Stockholm Environment Institute kanskje være nyttig lesning.

Klimarisiko for olje og gass: Den London-baserte tenketanken Carbon Tracker Initiative kommer stadig med nye rapporter og analyser som synliggjør den økonomiske risikoen overgangen til lavutslippssamfunnet representerer. Denne uken ble det presentert en rapport som rangerer oljeselskapenes porteføljer i lys av etterspørselen etter olje og gass i et scenario som begrenser den globale oppvarmingen til to grader. (Karbonbudsjettet som er brukt er IEAs 450 scenario, med 50-50 sjanse til å stoppe på to grader. Et scenario basert på Paris-målet om en temperaturøkning «well below» to grader vil gi større risiko for at oljeinvesteringer blir ulønnsomme. På tilbudssiden brukes data fra Rystad Energy, som anslår kostnadsnivået for å utvinne olje og gass i alt som finnes av oljefelt verden rundt.) Inside Climate News har en fin gjennomgang av rapporten.

Med lavere etterspørsel enn i et business as usual-scenario vil investeringer i den dyreste oljen og gassen kunne ende i tap. Blant de store selskapene er Exxon verst stilt. Mellom 40 og 50 prosent av Exxons portefølje vil være i faresonen. Statoil er blant selskapene som ligger bedre an, med «bare» 20-30 prosent av sine investeringer i prosjekter som vil være for dyre hvis etterspørselen faller. Til sammen 69 selskaper er rangert. Metoden som er brukt er beskrevet i dette vedlegget til rapporten. Den kan danne utgangspunkt for eksempel for en analyse av de gjenværende norske petroleumsreservene og slik synliggjøre klimarisikoen som Oljedirektoratet ikke viser frem i sin ressursrapport. I avdelingen for klimarisiko tar vi også med denne veldig gode saken på E24 om utsiktene for gassmarkedene i Europa i lys av skjerpet klimapolitikk og sterkere konkurranse fra fornybar energi.

Danmark «sparer» landbruket: I likhet med Norge står Danmark oppe i en prosess hvor landet skal avgjøre hvordan målene for utslippskutt frem mot 2030 skal nås. Dette gjelder den delen av klimapolitikken som ikke er omfattet av EUs kvotehandelsregime, altså i første rekke transport, landbruk og oppvarming. Danmark skal kutte 39 prosent av utslippene i disse sektorene, men dette kravet kan prutes ned noe ved hjelp av såkalte fleksible mekanismer, gjennom kvotekjøp (fra EUs kvotemarked) og opptak i skog. Den danske klimaminister Lars Chr. Lilleholt vil bruke disse ordningene for å skjerme det danske landbruket for klimakutt. Statsrådens linje står i motstrid til anbefalingene fra Danmarks klimaråd, som ikke vil bruke kvoter for å oppnå nasjonale utslippsreduksjoner med mindre kvotesystemet blir kvesset til. Nettstedet ing.dk (Danmarks Teknisk Ukeblad) siterer: ‘Danmark bør ikke benytte muligheden for at bruge af kvoter fra kvotesystemet til at opfylde målet i ikke-kvotesektoren, med mindre der inden udgangen af 2019, hvor beslutningen om brug af kvoter skal tages, gennemføres en reform af kvotesystemet, så det store kvoteoverskud nedbringes markant.’ Diskusjonen i Danmark er ganske parallell til debatten i etterkant av at Vidar Helgesen la frem sin klimamelding forrige fredag. Et slikt forbehold i bruken av kvotekjøp er kanskje verd å tenke på også i Norge?

Bill McKibben i Afrika: Lesere av Energi og Klima vil etter hvert kjenne til Bill McKibben som en av de viktigste og mest innflytelsesrike stemmene i den globale klima- og energidebatten. Hans Rolling Stone-essay fra 2012 oversatte fortellingen om karbonbudsjettet til et språk folk forstår og la på mange måter grunnlaget for «divestment»-kampanjene som har rullet over verden. Nå har den amerikanske skribenten og aktivisten vært i Afrika og sett hvordan solenergien forandrer kontinentets energiforsyning. I et essay i The New Yorker viser han hvordan småskala solenergi endrer livsvilkår for fattigfolk, og han beskriver møter med entreprenører og forskere. Vi tar med en underholdende passasje. En av forskerne han møter er Arne Jacobson, professor ved Humboldt State University i California. Han forklarer McKibben hvorfor mye av den tidlige forskningen på solenergi fant sted nettopp på hans universitet. («You want to know why a lot of early solar research happened in Humboldt?» he asked me. «Because there were a lot of back-to-the-land types here, and they had cash because they were growing dope.») McKibbens solenergi-essay anbefales særlig til folk som fortsatt lever i den villfarelse at det er olje og gass fra Nordpolen som skal gi strøm til Afrikas fattige masser. Og plukk gjerne med deg Solskinnshistorier, dokumentarserien om samme tema som vi publiserte i høst.

«Obvious» at fornybar vinner: Denne uken har den europeiske kraftindustriens organisasjon – Eurelectric – hatt sitt årsmøte i Portugal. Den nye lederen i organisasjonen, italienske Enels toppsjef Francesco Starace, ga et intervju til FT hvor han snakker om hvordan energisystemene utvikler seg. Han sier det nå er «obvious» at fornybar energi blir billigere enn fossil, han tror batterier gradvis kommer til å overta for gass i kraftproduksjon, og han mener forbrukere, både store og små, kommer til å spille en mye viktigere rolle i det nye energisystemet enn det gamle. Det er for øvrig en trend at store selskaper gjør handler som innebærer at de kommer nærmere sluttkundene. Fortums avtale med Oslo kommune om Hafslund-salget er et eksempel. Nylig har Vattenfall kjøpt et selskap i Storbritannia med 120.000 strømkunder, og toppsjefen i det franske oljeselskapet Total, Patrick Pouyanné, mener dette er en naturlig vei å gå også for det store oljeselskapet han leder.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima