Hver fredag presenterer redaksjonen i Energi og Klima et knippe av de viktigste sakene i uken som er gått. Her er mine utvalgte.

Alberta i brann: Den katastrofale skogbrannen som rammer oljesandbyen Fort McMurray knyttes til klimaendringer. Denne saken fra Climate Central gir god bakgrunn. Varmere klima tørker opp skogen, det har vært lite snø og temperaturene i vinter har vært langt over normalen. – Forholdene som har gjort skogbrannen mulig, den uvanlig varme og tørre vinteren i regionen, har nesten sikkert hatt en klimaendringskomponent, sier Michael Mann, direktør ved Pennsylvania State University’s Earth System Science Center, til Huffington Post. Også El Nino virker trolig inn. Dette fenomenet bidrar til tørrere være i vestlige deler av Canada. Canadas statsminister Justin Trudeau vil ikke gjøre noen direkte link mellom klimaendringer og brannene i Alberta. Han mener det ikke har noen hensikt å knytte enkelthendelser til klimaendringer. Men skogbrannene i Canada er bare en av flere hendelser rundt om i verden nå som kobles til endret klima. Tørke i India og Venezuela er to eksempler som nevnes i denne saken i Foreign Policy. En ny rapport fra Verdensbanken viser hvordan vannmangel kan bli en stor byrde for økonomien i store befolkningsrike områder når klimaendringene blir sterkere.

“Big oil har ti år”: De store oljeselskapenes forretningsmodell er ikke lenger gangbar, konkluderer Paul Stephens, energiekspert hos britiske Chatham House i en ny rapport. “Big oil” står foran trusselen om en “nasty, brutish and short” slutt innen 10 år om ikke strategiene endres fundamentalt, ifølge omtalen av Stephens’ rapport i The Guardian. Lave oljepriser, skjerpet klimapolitikk og egne feilvurderinger er årsaken til problemene. For å overleve må de store oljeselskapene kutte kostnader, kvitte seg med de dyreste prosjektene, og satse på grønne energiløsninger. Stephens er usikker på om de store oljeselskapene klarer en slik omstilling.

Karbonskatt og kull: Den amerikanske kullindustrien er i utforbakke og mange lokalsamfunn rammes hardt. Tusenvis av arbeidere mister jobben og i mange kullavhengige områder er det alvorlig krise. Hvordan bøte på dette? En lesverdig artikkel fra Brookings viser hvordan en karbonskatt kan bidra til å løse dette. Politikken under Obama har bidratt til å presse ut kullet gjennom reguleringer. Svakheten ved dette er at det ikke gir inntekter til staten. En karbonskatt eller et system med utslippshandel vil derimot gi inntekter som kan brukes til å lette omstillingen i kullavhengige områder – selv om det tilsynelatende vil påføre kullkraftverk og dermed kullsektoren en byrde. Kullet skal vekk uansett. Da er omstilling eneste vei. Men kjølig og rasjonell analyse har intet gehør verken hos West Virginias kullindustri eller hos Donald Trump – som ikke uventet har funnet hverandre. Det har for øvrig skjedd en stor nedgang i bruk av kull i USA de siste årene. Denne oversikten fra det amerikanske energibyrået viser endringene i alle stater.

Fakta om Tyskland: Hva som (egentlig) er fortellingen om Energiewende er en sak vi stadig vender tilbake til på Energi og Klima. Informasjon og fakta om hvordan Tysklands energiforbruk utvikler seg er i alle fall nå tilgjengelig i en rapport fra AG Energiebilanzen som er proppet av tall og data – og skrevet på engelsk. Noen smakebiter: Tyskland ligger dårlig an til å nå sitt 2020-klimamål om 40 prosent kutt fra 1990-2020. Skal dette målet nås, må CO₂-utslippene kuttes med ca 30 millioner tonn i året, eller omkring 3,5 prosent årlig frem til utgangen av tiåret. Det gjennomsnittlige CO₂-utslippet i kraftproduksjonen var 475 g/kwH – en liten forbedring fra året før. Kull trekker opp, fornybar trekker ned. Når gass skyves ut, blir gjennomsnittsutslippet høyere enn når kull skyves ut. Tyskland er en stor strømeksportør. Hele 51,8 TWh ble eksportert i 2015, Nederland, Polen, Østerrike og Sveits er de største mottakerne. Vil du ha mer tall og data, så last ned rapporten.

FNs nye klimasjef: Meksikanske Patricia Espinosa (58) skal lede FNs klimaarbeid de neste årene. Espinosa overtar jobben nå i sommer fra Christiana Figueres – som har hatt denne jobben de siste seks årene. Hun er diplomat og politiker – og var Mexicos utenriksminister da FNs klimaforhandlinger ble bragt på skinner etter København-fiaskoen under Cancun-toppmøtet i 2010. Espinosa oppfattes som en person som både er faglig sterk når det gjelder klima, og som behersker det diplomatiske og politiske spillet som alltid omkranser internasjonale forhandlinger.