Hver fredag presenterer redaksjonen i Energi og Klima fem viktige saker fra uken som er gått. Her er mine utvalgte.

BREXIT: Britene stemte “Leave” og går ut av EU. Dette vil ha stor betydning på klima- og energiområdet fremover. Med “leave” vil Storbritannia bli redusert til en lobbygruppe i Brussel, sa den svenske EU-parlamentarikeren Fredrick Federley til Politico forleden – “another Norway” – han viser til at nordmenn står i kø foran døren hans for å legge frem sine syn på reform av kvotemarkedet. Politico viser fem områder hvor brexit vil ha stor betydning.

1. Storbritannia har vært en leder i den globale klimapolitikken. Det er det ingen garanti for at vil fortsette om David Cameron erstattes med en “Leave”-politiker. FNs avtroppende klimasjef Christiana Figueres sa forleden at Brexit forutsetter en revidering av løftene EU sendte inn før Paris-toppmøtet.

2. Når det gjelder avtaler EU inngår med andre land, vil Storbritannia nå stå utenfor. Dette gjelder for eksempel i forhandlinger med tredjeland når det gjelder gassforsyninger.

3. Begge parter hevdet i valgkampen at deres alternativ ville gi lavere energipriser for britene. Mens remain-siden pekte på risiko for mindre konkurranse og lavere investeringer, sa leave-siden at pengene som nå sendes til EU kan brukes til å redusere energiskattene i Storbritannia.

4. Sentral- og østeuropeiske land som ikke ønsker et sterkt Brussel når det handler om gjennomføring av klimapolitikken, vil miste en alliert.

5. Investorer blir usikre. Utformingen av en ny avtale med EU vil ta tid og derfor kunne bety at investeringer utsettes.

Reuters har en god gjennomgang av hvordan brexit vil kunne påvirke investeringer i energisektoren i Storbritannia negativt – på et tidspunkt hvor landet står overfor store investeringer i kraftproduksjon og -nett.

Brexit-tilhengerne har for øvrig mye større innslag av klimaskeptikere enn de som har stemt remain.

Britenes utgang av EU vil sette sitt preg på energi- og klimapolitikken i Europa fremover, og vi kan love at Energi og Klima vil følge dette tett.

Utover dagen fredag ble det publisert mange artikler og analyser. Vi lenker til noen av dem her.

I denne artikkelen drøfter Ed King i Climate Home seks spørsmål som vil prege diskusjonen; blant annet klimafinans, energisikkerhet og hvordan brexit vil påvirke EUs ambisjoner.

Hva som skjer med karbonmarkedet i Europa er nå mer usikkert. Her ser Reuter på utsiktene for kvotesystemet.

Her gir Ciceros Elin Lerum Boasson sin analyse. Ikke så mange lyspunkter å finne.

Fremtiden for den britiske olje- og gassindustrien påvirkes også. Her ser Natural Gas Europe på brexits virkninger – også i lys av en mulig skotsk utgang av Storbritannia.

Blant miljø- og klimafolk er holdningen at brexit vil gjøre ting vanskeligere, skriver Damian Carrington i the Guardian.

Kina kutter kjøtt: Kineserne bruker halvparten av verdens kull – og de spiser halvparten av verdens svinekjøtt. Nå ønsker Kina å redusere kjøttforbruket og setter mål for 2030 som, hvis de blir nådd, vil bety at CO₂-utslippene knyttet til kjøttproduksjon kuttes betydelig. En milliard tonn CO₂ kan spares årlig – i tillegg til positive helsegevinster. Kineserne spiser nå 63 kg kjøtt i gjennomsnitt – opp fra 13 kg i 1982. De nye retningslinjene sier at kineserne bør spise 14-27 kg kjøtt i året, eller 40-75 gram pr dag. Nå gjenstår det å se om kineserne vil gjøre som mydighetene sier, men om målene nås så kan det få virkninger også utover landets grenser. Kina er en stor kjøttprodusent, importen er begrenset, men markedet for svinekjøtt globalt påvirkes selvsagt av svingninger i Kina. USAs eksport av svinekjøtt har de siste årene variert mellom 100 og 700 millioner dollar. Danmarks eksport av svinekjøtt til Kina har økt veldig i år, og Kina tar halvparten av svinekjøtteksporten fra EU. Det har lenge vært snakk om karbonboblen – kanskje “the bacon bubble” er neste risikofaktor på grunn av overgangen til en mer klimariktig økonomi?

2020-målet er nådd: Tall fra European Environment Agency viser at EUs mål om 20 prosent utslippsreduksjon fra 1990-2020 allerede ble nådd i 2014. For 2015 viser estimatene fra Eurostat at CO₂-utslippene økte med 0,7 prosent. EUs drøftinger om utformingen av klimapolitikken etter 2020 tyder på at kvotesystemet vil bli skjerpet. Men hvor mye og hvordan er uklart. EUs løfter om 40 prosent (i 2030 målt mot 1990) må strammes til, mener Climate Action Network – og konstaterer at miljøvernministrene som møttes mandag deler denne erkjennelsen. EUs miljøvernministre ønsker også å få satt i gang med ratifiseringen av Paris-avtalen så fort som mulig, ifølge Nederlands miljøvernminister Sharon Dijksma.

Indonesia demper kullbruken: Hva som skjer med energimiksen i store asiatiske land ved siden av India og Kina, er avgjørende for verdens klimamål. Indonesia er et land med store kullreserver – landet er verdens største kulleksportør – og sterk vekst i innenlandsk energiforbruk. For å oppfylle landets løfter fra Paris-toppmøtet har indonesiske myndigheter nå lagt frem en plan som demper veksten i kullforbruket betydelig. 50 prosent av landets kraft skal i 2025 komme fra kull, mot 67 prosent i planen som tidligere har vært gjeldende. Det er i hovedsak gass, men også mer fornybar energi, som skal få ned kullforbruket. På Filippinene er også kullet i motbør gjennom utnevnelsen av anti-kull aktivistenGina Lopez som ny miljøminister.

Canada i petrostat-fellen: De siste årene har Canada satset store ressurser på utvinning av olje fra tjæresand. Denne kommentaren fra Noah Smith fokuserer på risikoen Canada møter som en potensiell petrostat. Fremtidsbildet som tegnes er ganske likt det Norge står overfor. Smith karakteriserer Norge som en petrostat – den eneste som samtidig er et liberalt demokrati. Å satse for mye på olje – for lenge – er et veddemål i elektrisitetens tidsalder. Men får vi igjen en langvarig periode med høye priser, kan det koste mye penger å la være å satse på oljen. Ifølge Smith bør Canada søke å unngå petrostat-fellen.