NRK Søndagsavisa fortjener ros for å ha fått Statoil-sjef Helge Lund til å stille en hel time for å snakke om Statoils fremtid sist søndag, men måten de håndterte dette viktige intervjuet på står til stryk. Dessverre klarte ikke programlederen å stille de faktabaserte oppfølgingsspørsmålene man forventer av en uavhengig mediekanal. Men virkelig ille ble det da det viste seg at professoren som var invitert for å balansere samtalen snarere bidro til å tåkelegge temaet med udokumentert synsing.

I forkant av programmet hadde Søndagsavisa snakket med Jens Ulltveit-Moe, Petter Stordalen og Storebrand-direktør Christine Meisingset. Hvis Statoil skal beholde sin rolle som energiselskap med høy verdiskaping, må det ut av oljesand og inn i bærekraftig energiproduksjon, var utfordringen som innledningsvis ble stilt fra de tre de sentrale næringslivslederne til Statoil-sjefen.

Men det ble aldri noen reell samtale om disse helt sentrale spørsmålene, kun en rekke påstander som dessverre ble stående ubesvart.

1. Til kritikken mot oljesand, oljeleting i Arktis eller hvordan Statoil skal forholde seg til «karbontaket» som tilsier at størstedelen av gjenværende olje- og gassreserver må bli liggende i bakken, svarer Helge Lund at vi må være “realistiske” og innse at «verden trenger mer energi». Inntrykket som skapes er at det er de store energibehovene i verden som tilsier at oljeselskapene fortsetter jakten på nye olje- og gassressurser. Men hvorfor ikke si det som det er: Statoil og de andre oljeselskapene prioriterer svarte karboner så lenge de tror det er mer penger å tjene på dette enn å utvikle grønne ressurser. Det er jo ikke slik at verden mangler lavkarbonressurser til å dekke den økte energietterspørselen Helge Lund snakker om.

2. «EUs energipolitikk er feilslått», sa Helge Lund i programmet, den har «ikke gitt mindre CO₂-utslipp». Han fikk følge av professor Dag Harald Claes, som betegnet «EUs politikk som en skandale» med fine mål, men ingen implementering.

Hvis vi igjen forholder oss til fakta, så sier disse at EUs utslipp av CO₂ har falt med 18 prosent i perioden 1990-2012 – bare to prosentpoeng fra målet for 2020. Til sammenligning: Norge har som mål å redusere utslippene med 30 prosent innen 2020, men har så langt bare klart å øke utslippene siden 1990.
Det andre EU-målet, om å øke andelen fornybar energi, har ledet til en bølge av grønne investeringer som vi kan takke for at kostnadene til spesielt sol- og vindenergi har falt så kraftig de siste årene. Med sine 13 prosent i 2011 er fellesskapet godt i rute for å nå målet om 20 prosent fornybar energi innen 2020.

Ja, det er behov for reformer i EUs klima- og energipolitikk, det har landene erkjent selv, men å gi karakterer som «feilslått» og «skandale» er desinformasjon.

3. «Europeerne har ikke noen problemer med å øke importen av kull», sa professor Claes. Helge Lund fulgte opp med å kritisere den angivelige økningen av kullforbruket i EU. Ser vi på den langsiktige trenden, viser denne klart et fallende forbruk av kull. Andelen kull brukt til elektrisitetsproduksjon i EU sank fra 39 prosent i 1990 til 24,7 prosent i 2010. Enda viktigere er det imidlertid at EU-landene faser ut sine gamle kullkraftverk, og ikke erstatter disse med nye. Av 112 nye kullkraftverk som var under planlegging før EUs klima- og energimål ble vedtatt i 2008, er bare tre påbegynt.

4. Det er riktig at lave kull- og CO₂-priser har ledet til noe økt import av kull til Tyskland og enkelte andre EU-land de siste par årene. Selvsagt hadde det vært bedre for miljøet om de hadde valgt å importere mer gass enn billig kull fra USA. Men dette er en kortsiktig tilpasning som ikke påvirker EUs mål om fortsatte reduksjoner i CO₂-utslippene mot 2020 og videre. Hadde for øvrig gassen fra Norge og Russland vært billigere, ville det ha vært mindre attraktivt for landene å importere kull fra USA.

5. Stikk i strid med de tre intervjuede næringslivslederne, ser statsvitenskap-professoren «ingen grunn til at Statoil skal drive med annet enn olje og gass». Han advarer mot å «tvinge et oljeselskap» (min kommentar: Statoil beskriver seg selv som et «energiselskap») til å bli noe annet enn det er, og legger til: «Vi kommer til å holde på med olje og gass i 100 år til, når det ikke mer olje og gass så er ikke Statoil mer».

Ærlig talt, hva slags synsing er dette? Rådene minner til forveksling om strategien som ble valgt av de etablerte energiselskapene i Europa, stilt overfor utfordringen fra fornybar energi. Nå er markedsverdien av de samme selskapene falt med 50 prosent, og lederne beklager at de for sent oppdaget dynamikken i fornybarsektoren. At selskapet Total de siste årene har investert tungt i solenergi, og Shell i teknologier for neste generasjon biodrivstoff, viser at det selv i oljeindustrien er flere som ser muligheter innen fornybar.

Stilt overfor klimatrusselen og sannsynligheten for fall i etterspørselen etter olje, ville det være rart ikke å diskutere om det er behov for en ny kontrakt mellom Statoil og hovedeieren som er det norske folk. Den kunne for eksempel gå ut på at selskapet fikk beholde en større del av utbyttet dersom det klarte å bringe frem lønnsomme investeringsmuligheter innen lavkarbonenergi. Kanskje er dette ikke lenger en realistisk forretningsstrategi slik Statoil har utviklet seg, men i så fall  må vi spørre – slik jeg gjorde i denne artikkelen -om finnes andre måter å redusere klimarisikoen knyttet til eierskapet i Statoil.  Dette er i hvert fall spørsmål som fortjener en bedre behandling enn de fikk i Søndagsavisa sist søndag.