Det blå klimateamet

Erna Solberg har fått på plass et team på klima- og energifeltet som kan få til ganske mye. Både Tord Lien og Tine Sundtoft er spennende valg. Børge Brende og Vidar Helgesen blir også viktige statsråder.

Personene er viktige når en ny regjering tar fatt – ikke bare statsrådene, men også statssekretærene. Det er mange interessante navn på listene som nå er offentliggjort.

Jeg skrev da Sundvolden-erklæringen ble lagt frem at det ikke blir noen grønn revolusjon med Erna, men at det heller ikke var noe man kunne vente. Det må likevel kunne være grunnlag for en viss forventning. Da Erna Solberg presenterte statsrådene, sa hun at klima- og miljøvernminister Tine Sundtofts jobb er å «bedre klimapolitikken og forsterke klimaforliket».

Tine Sundtoft (H) får ansvar for større deler av klimapolitikken enn Bård Vegar Solhjell hadde. Miljøverndepartementet overtar ansvaret for kvotehandelen fra Finansdepartementet og også klima- og skogsatsingen fra Utenriksdepartementet. Hva dette vil bety i praksis, vil tiden vise.

Sundtoft skal altså lede klimapolitikken både innenlands og utenlands. Hennes bakgrunn fra næringsliv (NHO) og som fylkesrådmann i Vest-Agder tilsier at hun bør kunne få til ting på hjemmebane i Norge. Gjennomføringskraft er nøkkelordet. Men det blir ikke noe mindre krevende for henne enn for forgjengeren å håndtere konflikter der hensyn til vern og naturmangfold står mot utbygginger.

For det internasjonale arbeidet på klimafeltet er det betryggende at to solide utenrikspolitikere som Børge Brende og Vidar Helgesen går inn i regjeringen, ikke minst fordi begge står plantet i en tradisjon med vekt på FN og det multilaterale samarbeidet.

Tord Lien er den nye olje- og energiministeren. (Foto:  Reynir Johannesson/Frp. CC: by-nd)
Tord Lien er den nye olje- og energiministeren. (Foto: Reynir Johannesson/Frp. CC: by-nd)

Tord Lien (Frp) kommer til jobben som olje- og energiminister fra stillingen som kommunikasjonsdirektør i Trønder Energi. Han kommer dermed fra den fornybare siden av energilandskapet og har en langt mer åpen og søkende tilnærming til hele sektoren enn hans forgjenger hadde. Lien har også personlige egenskaper som gjør at han trolig kan manøvrere veldig godt i et felt der interessemotsetningene er store. En av hans store utfordringer vil være at Olje- og energidepartementets embetsverk representerer et syn på de energipolitiske utfordringene som i stor grad speiler oljeinteressenes virkelighetsoppfatning. Man har ikke helt fått med seg at det grønne skiftet er i gang og at vellykket klimapolitikk vil endre rammene for petroleumssektoren. Her er det både håp om – og grunn til å tro – at Tord Lien vil bidra til realitetsorientering. Hva som leveres av analyser fra OED er viktig for hele regjeringsapparatets opptreden på klima- og energifeltet.

Børge Brende (H) tar med seg et internasjonalt kontaktnett både i politikk, multilaterale organisasjoner og næringsliv som vil være meget verdifullt. I sitt arbeid i World Economic Forum har han stelt med de store globale utfordringene der klima og energi er viktige komponenter. Det blir imidlertid spennende å se hvordan Brende forholder seg til store norske selskapers internasjonale aktivitet, særlig Statoils investeringer i halv- og heldiktaturer samt i oljesand. Brende har sittet i Statoils styre de siste par årene og han tar også med seg Statoils pressetalsmann for internasjonale operasjoner, Bård Glad Pedersen, som statssekretær. Hvordan Brende vil forholde seg til Statoil, vil avhenge sterkt av hvilket syn han har på utviklingen i de globale energimarkedene. Deler han Statoils og OED-embetsverkets syn på fremtiden, er både oljesand og operasjoner i Arktis rasjonelle valg. Tror han på det grønne skiftet og at klimapolitikken lykkes, vil bildet være annerledes.

Vidar Helgesen (H) får en viktig rolle på det klima- og energipolitiske feltet fordi han som Europa-minister vil koordinere forholdet til EU/EØS. Store deler av regelproduksjonen med «innenriks-relevans» foregår i Brussel, men enda viktigere er utviklingen av EUs klima- og energipolitikk mot 2030 og videre frem. Her har Norge sterke interesser som gasseksportør, men også som partner i den fornybare energiomstillingen som over tid vil redusere etterspørselen etter gass. Helgesen bør raskt gjøre det klart overfor nabolandene rundt Nordsjøen at Norge vil være en partner i energiomstillingen, ikke en fossil bremsekloss.

Også i mange andre departementer vil det selvsagt bli tatt viktige avgjørelser med stor betydning på klima- og energifeltet. I Samferdselsdepartementet vil mye handle om vei, men Ketil Solvik Olsen og statssekretær John-Ragnar Aarset må også tenke bane, ikke bare bil. I Næringsdepartementet blir det spennende å se hvordan Monica Mæland vil håndtere statsselskapene – med eierskapet i Statkraft som en av de viktigste sakene.

Den kanskje aller viktigste saken på klima- og energifeltet er spørsmålet om Norge vil gjøre Oljefondet til et redskap i den globale energiomstillingen. Det vil i første omgang handle om å rigge Oljefondet for investeringer i fornybar energi, slik Sundvolden-erklæringen sier at man vil «vurdere». I dette spørsmålet blir Finansdepartementets statssekretær Jon Gunnar Pedersen en nøkkelmann. Pedersen, som nå kommer fra Arctic Securities, har bred bakgrunn fra finans – og blir den som må overbevises om at det er riktig å tenke litt annerledes rundt Oljefondet enn man hittil har gjort.