Klimautfordringen illustrerer behovet for bedre kommunikasjon mellom vitenskap og beslutningstakere, skrev professorene Gabrielsen, Stenseth og Grue fra Vitenskapsakademiet i gårsdagens DN. I dag (1. februar) arrangerer Akademiet og Forskningsrådet seminar om energi, med deltakelse fra politikk, næringsliv og vitenskap. Her vil olje- og energiministeren og Statoil-direktøren inspirere forsamlingen med vyene om et nytt oljeeventyr i nord. Forhåpentlig vil talerne fra vitenskapen minne om at gleden har en bismak: Oljeavhengigheten er å sammenligne med en høyrisikosport, der oddsene for klimarelaterte, globale naturkatastrofer øker for hvert nytt oljefelt som settes i produksjon.

Skal klimakunnskapen bli en integrert del av politikken på viktige samfunnsområder, må det bygges broer mellom vitenskap og politikk.

1. Politikere må formidle advarsler fra klimavitenskapen

Politiske ledere kan ikke operere uten forankring i opinionen, men de har like fullt et ansvar for å bevege opinionen. I debatten om oljeformuen, for eksempel, har vi gjennom flere tiår hørt våre politiske ledere formidle innsikt fra den økonomiske vitenskapen. Men hvor er de samme lederne når det gjelder å formidle advarslene fra klimavitenskapen?

Eksempel: Olje- og energiminister Borten Moe sa ikke noe om klimautfordringen og CO₂-utslippene fra sokkelen, i talen til næringens årlige Sandefjord-konferanse i januar. Det til tross for at regjeringen han er med i, har som mål å gjøre Norge «klimanøytralt» i 2050.

2. Kunnskap gjør diskusjonen ryddigere

En mer kunnskapsbasert tilnærming kan gjøre diskusjonen ryddigere, med mindre bruk av vikarierende argumentasjon. Det er f.eks. legitimt å forsvare at vi prioriterer egen oljeutvinning foran klimahensyn, slik andre land gjør. Men uttalelser av typen «økt oljevirksomhet i Nord er bra for miljøet og verdens fattige», er det ikke grunnlag for i vitenskapen.

Det vil alltid være etterspørsel etter olje fra både rike og fattige land, men det er også et faktum at oljen fortsatt er så «billig» at den fortrenger investeringer i energieffektivisering og fornybar energi.

Togradersmålet kan hevdes å være forenlig med mer olje fra norsk sokkel, men det er definitivt ikke forenlig med at alle produsentlandene gjør som Norge og fortsetter å produsere all utvinnbar olje. Og med hensyn til miljø, er det dokumentert at oljeproduksjon i Midtøsten har lavere klimautslipp pr produsert pr enhet enn tilfellet er for produksjonen på norsk sokkel.

3. Klimapolitikken må være langsiktig

Politiske stemningsbølger kommer og går, men klimapolitikken må være langsiktig og forutsigbar. Investeringene for å muliggjøre et lavutslippssamfunn, krever en beslutningshorisont på minst 10 år. Politikerne undergraver ambisjonen ved gjentatte omkamper og utsettelser.

«Klimaforliket gir Norge en langsiktig klimapolitikk som kan bestå uavhengig av skiftende regjeringer», sa statsminister Jens Stoltenberg i januar 2008. Siden er det gått fire år, fortsatt uten klimameldingen som ble bebudet i forliket. I mellomtiden vokser presset fra interessegrupper og politikere for å komme seg ut av forpliktelsene de var med på i 2008.

Fjoråret ble av regjeringen erklært som «Vitenskapsåret 2011». Klimapolitikken bør vise at dialog med vitenskapen er mer enn festtaler.