De mest vanlige forklaringene på dette peker på en kombinasjon av påtrykk fra folkebevegelser, økt forståelse av klimaproblemet blant politiske ledere, økende moralsk bevissthet og vilje til å betale for å unngå lidelse blant klima-ofre i nåtid og fremtid, og godt diplomatisk arbeid særlig fra det franske vertskapet. Er dette troverdig?

Tenk litt over følgende alternative forklaring: Verden har forandret seg allerede. Teknologiske fremskritt og kostnadsreduksjoner har ført oss til et vendepunkt der investorer ser bedre fortjenestemuligheter i fornybar energi enn fossil. Politiske ledere og miljøorganisasjoner skynder seg frem på scenen for å høste politisk gevinst og få delvis ufortjent heder og ære for det som skjer.

“The establishment” innen politikk, privat og offentlig virksomhet og akademia er tjent med at allmennheten tror på en fortelling som sier at nasjonalstatenes politiske makt er stor i globale spørsmål, at energiomstilling primært handler om å skaffe penger til fattige land og gunstige betingelser til næringslivet, samt å satse på mer klimaforskning. Er det så urimelig å tenke seg at denne makteliten vil snakke opp resultatet i Paris? Mange politikere, aktivister og forskere vil komme i godt lys ved å rapportere suksess. Det er kjekkere å bli hyllet som helter enn å komme hjem og si at man måtte gi opp å få det som har vært målet hele tiden, nemlig en forpliktende avtale.

I løpet av 2014-2015 gikk de globale investeringene i fornybar energi og infrastruktur knyttet til energiomstilling forbi tilsvarende investeringer i fossil energi. Elektrisitet fra solenergi har de siste 40 år blitt 20 prosent billigere for hver dobling av installert kapasitet. Solceller og vindturbiner masseproduseres. Det er få som tror at kostnadsreduksjonene ikke vil fortsette. Drivstoffet for fornybar energi er som kjent gratis i all fremtid. Fra hele verden, også på fossilenergiens forskjellige hjemmebaner, hører vi daglig at kontrakter om kraftleveranser nå vinnes av vind og sol i konkurranse med kull og gass uten noen form for subsidier i favør av de nye fornybare energikildene. Tidligere etisk motiverte divestment-kampanjer er i ferd med å utvikle seg til et kappløp om å komme seg ut av fossilindustrien så fort som mulig med minst mulig tap (og gjerne høste moralsk heder på kjøpet for noe som er rent forretningsmessig motivert). It´s the economy, stupid.

Hvis man holder seg til den vanlige fortellingen om at klimaforhandlinger slik som i Paris styrer verdensutviklingen, så blir veien fremover for å unngå klimakatastrofe å fortsette som før. Snakke mer om fæle klimakonsekvenser, stramme inn livremmen og hente inn penger fra folk flest i rike land for å kunne hjelpe fattige land, appellere til private rikfolk og internasjonale selskaper om å bidra. Hvis man holder seg til den alternative forklaringen, skal man være kritisk til budskapene som kommer fra politikere og miljøorganisasjoner med deres omfattende og profesjonelle mediestrategier. De har egeninteresser å ivareta akkurat slik som næringslivsaktører og klimaforskere og andre. I Paris så de at verden nå var i ferd med å endre seg og fulgte derfor etter.

I henhold til den alternative forklaringen er det ikke lengre spørsmål om det blir energiomstilling, men hvor raskt og på hvilken måte. Sterke krefter vil fortsatt være tjent med å holde igjen og forsinke utviklingen slik at en unødvendig klimakrise inntreffer. Det er heller ikke slik at et fritt verdensmarked for varer, tjenester og arbeidskraft plukker vinnere og tapere nærmest ut fra naturlover. Bruk av eksisterende teknologi bl.a. for smart energibruk vil fortsatt trenge stimulans. Sosiotekniske system kan påvirkes av mennesker og politikk. Sterke aktører med lobbykraft er aktive og trenger frie motstemmer i den offentlige debatten. En aktiv presse og åpen forskning uten bindinger trengs for få en demokratisk debatt og veivalg som fører til den utviklingen verden og Norge trenger.