Statoils eksistensielle kamp

Statoil strever med å rettferdiggjøre sin eksistens i en verden som må bli helt fornybar og utslippsfri så raskt som mulig. Nå tror de ikke lenger Parisavtalen er mulig. Eller?

Det som passer for Statoils konsernsjef Eldar Sætre og øvrig oljebransje passer ikke for resten av planeten, skriver WWFs Henrik Tveter.Foto: Norsk olje og gasscba

Torsdag 8. juni la Statoil frem sin årlige rapport «Energy perspectives» der de forsøker å kikke inn i glasskula for å se hvordan fremtidens energisystemer vil se ut.

Beleilig nok for Statoil er det behov for massive investeringer i ny olje- og gassvirksomhet i alle de tre scenariene som legges frem. Det dumme er at det som passer for Statoil og oljebransjen ikke passer for resten av planeten dersom vi skal klare å begrense oppvarmingen til godt under to grader celsius, som er målet i Paris-avtalen. Statoil sier selv at de støtter Paris-avtalen og at de ønsker å begrense oppvarmingen i tråd med denne, men dessverre er fortsatt Statoil et selskap som er en del av problemet og ikke løsningene når budskapet deres fortsetter å være at vi trenger massive investeringer i ny olje og gass.

Dersom vi skal nå målene i Paris-avtalen er det ikke plass til utslipp fra nye, uoppdagede olje- og gassfelt i atmosfæren. Med andre ord må Statoil legge om kursen drastisk dersom de skal være en del av løsningen.

Statoils mest optimistiske scenario, Renewal, baserer seg på en 50 prosent sjanse for å begrense oppvarmingen til to grader. Sagt på en annen måte: Statoil på sitt mest optimistiske tror det sannsynlige er at vi ikke klarer målet i Paris-avtalen om godt under to graders oppvarming, og de bruker dette til å argumentere for nye investeringer i olje og gass.

Statoil sier altså at de støtter Paris-avtalen, men de klarer ikke engang å produsere et scenario der Paris-avtalen nås. Kan det være fordi Paris-avtalen ikke har rom for nye investeringer i olje og gass og at dette rett og slett er i direkte konflikt med Statoils interesser? Til sammenligning er Statoils mest optimistiske scenario på linje med IEA sitt 450-scenario, men IEA er tydelige på at deres scenarier er basert på definerte politiske rammer. Med sitt Renewal-scenario signaliserer Statoil at de ikke tror på politikernes evne til å skjerpe mål og virkemidler, slik Paris-avtalen sier at vi skal og slik verden trenger at vi gjør.

En rekke nye rapporter peker på hvor lite utslipp vi kan tillate oss og samtidig hvilke muligheter som ligger i å fremme og finne opp løsningene som må til for å klare Paris-avtalen. RethinkX sin siste rapport med Tony Seba i spissen beskriver de enorme mulighetene som ligger å bli best på selvkjørende elbiler, og hvilke konsekvenser dette vil få for oljeetterspørselen og oljeprisen innen 2030. Funnene i rapporten er ca. 30 prosent nedgang i oljeetterspørsel og at alle felt med break-even kostnad over 25 dollar fatet blir ulønnsomme. Dette er vanskelig å ta inn over seg for Statoil, for hvor stor del av deres planlagte nye oljefelt har break-even kostnad under 25 dollar?

I The Sky’s Limit ser organisasjonen Oilchange International på hvor mye hydrokarboner vi kan fortsette å pumpe opp og brenne dersom vi skal klare Paris-avtalen. Funnene deres er at det ikke er plass til mer utslipp fra nye felt dersom vi skal lykkes. IEA presenterer i sin siste Energy technology perspectives et scenario som gir 50 prosent sjanse til å begrense oppvarmingen til 1,75 grader innen 2100, som viser en nedgang i etterspørselen etter olje på 64 prosent frem mot 2060.

Otovo-gründer Andreas Thorsheim skrev nylig en kronikk som spør om ikke Trump er den ærligste blant dem som ikke vil handle for å redde klima, når han trekker USA ut av Paris-avtalen. For dersom vi skal lykkes med Paris-avtalen er det handling som trengs, ikke selskaper som sier de støtter avtalen, men som ikke følger konsekvensene det medfører. Vi trenger koordinerte krefter som trekker sammen for å løse utfordringen vi står ovenfor.

I Energy perspectives viser Statoil nok en gang at de ikke mener alvor når de sier de ønsker å etterleve målene i Paris-avtalen. Hvis de hadde ment det, ville de i stedet lagt frem en plan som viste konkret hvordan de selv skal bidra til å løse utfordringene. I stedet prøver de å rettferdiggjøre business as usual, med videre investeringer i olje og gass. Det er synd, men også forståelig for et selskap som er i eksistensiell krise.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima