Skråsikkerheten skader klimadebatten - Energi og Klima

Skråsikkerheten skader klimadebatten

Forskere må vise ydmykhet for at vanskelige spørsmål om samfunnsmessige veivalg bare kan gjøres i demokratiske fellesskap. Ingen enkelt fagtradisjon sitter på all den innsikten som er nødvendig for at disse fellesskapene skal kunne treffe informerte valg.

7 kommentarer
Forskning og politikk: Uenigheten om klimakvoter, elbiler, lyntog, økonomisk vekst - og mange andre forhold - er stor blant norske klimaforskere, skriver Bård Lahn. (foto: Jonas Bostrøm)

En rapport fra CICERO, og en TV-opptreden fra en CICERO-forsker, har de siste ukene skapt debatt om klimaforskernes rolle i offentligheten. Blant kritikerne mener Halfdan Wiik norske klimaforskere skygger banen så snart de nærmer seg politiske spørsmål, mens Ragnar Fjelland viser til at overdreven vektlegging av vitenskapelig usikkerhet fort kan bli et «skalkeskjul for unnfallenhet». På den andre siden har CICERO-forsker Bjørn Samset og kommunikasjonsdirektør Christian Bjørnæs blant annet trukket fram behovet for å forsvare CICEROs troverdighet og politiske uavhengighet.

Forenklede forestillinger

Som bidragsyter til den aktuelle CICERO-rapporten, og med forholdet mellom vitenskap og politikk som mitt primære forskningsfelt, er denne debatten både kjærkommen og frustrerende: Kjærkommen fordi forskningsmiljøene trenger å utfordres på hvordan de produserer og formidler kunnskap om en så viktig sak som klimaendringene – noe som nettopp er mye av motivasjonen for min egen forskning. Men også frustrerende, fordi flere av innleggene i debatten bygger på noen svært forenklede forestillinger både om klimasaken og om klimaforskningen.

FORSKERES ROLLE I KLIMADEBATTEN
Les alle debattinnleggene om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

For å begynne i det konkrete: Rapporten «Klimavalg 2017» var et forsøk på å sammenfatte hva aktuell forskning sier om noen utvalgte tema som er viktige i norsk klimapolitisk debatt. Formålet var å skrive en rapport om fire avgrensede tema valgt på bakgrunn av innspill fra aktører i den politiske debatten. Å kritisere rapporten for ikke å være mer helhetlig, slik Fjelland gjør, blir derfor å ønske seg en helt annen rapport. En slik rapport hadde det selvsagt vært fint om både CICERO og andre aktuelle miljøer kunne fått ressurser til å produsere.

Men om vi holder oss til rapporten som faktisk ble produsert, så handlet ett av kapitlene jeg selv bidro med om olje- og gassvirksomheten. Kapittelet spør hva vi faktisk vet om forholdet mellom olje- og klimapolitikk, og det lener seg i hovedsak på en forskningslitteratur (om såkalt «supply-side climate policy») som foreløpig er så fersk og begrenset at den er helt utelatt fra FNs klimapanels rapporter. Jeg kan forstå dem som kritiserer dette kapittelet for å være forsiktig i formen. Men en vel så nærliggende kritikk kunne vært rettet mot at kapittelet er inkludert i rapporten i det hele tatt: Å ta opp selve problemstillingen om reduksjon av oljevirksomheten er et valg som går lenger enn de mest autoritative oppsummeringene av klimaforskningen gir grunnlag for.

Ingen «nøytrale» svar

Dette illustrerer at det å syntetisere vitenskapelig kunnskap til politisk bruk aldri er lett, og heller aldri kan hevdes å gi noe endelig eller «nøytralt» svar – rett og slett fordi valget av problemstillinger og vitenskapelige perspektiver i seg selv har normative implikasjoner. Framtiden til olje- og gassvirksomheten ser forskjellig ut avhengig av om man velger å legge til grunn resultater av «koblede energi- og klimamodeller» (som hos FNs klimapanel), forskning på «supply-side climate policy» (som i CICERO-rapporten) eller for eksempel forskning på energisystemer og teknologisk omstilling. Alle disse kunnskapstradisjonene kan bidra til å opplyse den politiske debatten, men skråsikkert å hevde at en av dem sitter på det endelige svaret ville vært både arrogant og uansvarlig.

Dette bringer meg videre til det mer prinsipielle spørsmål som reises av kritikken fra Wiik og Fjelland: Hva er egentlig en klimaforsker, og hva er hennes rolle i samfunnsdebatten?

På CICERO jobber det både fysikere som studerer sot i atmosfæren, antropologer som forsker på hvordan lokalsamfunn tilpasser seg endringer i klimaet, statsvitere som undersøker hvordan EUs klimapolitikk utformes – og svært mange andre. Alle disse har mye å si om menneskeskapte klimaendringer og hvordan samfunnet kan respondere på dem. Alle kan i den forstand kalles klimaforskere. Og jeg er enig med Halfdan Wiik når han sier at forskere som kan mye om disse spørsmålene har et ansvar for å formidle sin kunnskap og dermed bidra til samfunnsdebatten om et avgjørende viktig tema.

Uenighet om veivalg

Derimot har jeg vanskelig for å se at hele den gjengen av klimaforskere jeg beskriver ovenfor bør kunne avkreves klare svar på hvordan norsk klimapolitikk skal utformes.

Blant forskere som arbeider med klimapolitiske tiltak og virkemidler i Norge hersker det stor uenighet om klimakvoter er et godt eller dårlig virkemiddel, om man bør satse på elbiler eller lyntog eller andre løsninger i transportsektoren, og om hvorvidt løsninger på klimaproblemet er forenelig med økonomisk vekst – for bare å nevne noen få eksempler. Uenigheten skyldes delvis at forskningen på tiltak og virkemidler i klimapolitikken er et yngre forskningsfelt enn den naturvitenskapelige forskningen på klimasystemet. Å vise til Oreskes og Conways «Merchants of Doubt» slik Fjelland gjør i sitt innlegg er derfor lite presist: Usikkerheten om samfunnsmessige veivalg er rent faktisk større enn den naturvitenskapelige usikkerheten om klimaendringene slik den har blitt brukt som verktøy for å hindre politisk handling.

Men uenigheten om tiltak og virkemidler skyldes ikke bare manglende forskning eller uenighet om fakta. Den skyldes også usikkerheten som følger av at ulike fagtradisjoner, verdier og prioriteringer gir forskjellige perspektiver på hvordan samfunnet kan og bør respondere på klimaendringene. Mer og «bedre» forskning bidrar ikke nødvendigvis alltid til større sikkerhet, men også til det Dan Sarewitz har kalt «an excess of objectivity»: Opplysning av et problemkompleks fra ulike perspektiver som alle kan være verdifulle, men som til sammen like gjerne kan øke som dempe den politiske kontroversen.

Ad
Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Dersom man arbeider for bestemte politiske endringer kan det være fristende å feie denne typen forskjeller under teppet, og arbeide for at en enkelt form vitenskapelig kunnskap skal diktere politiske konklusjoner. Men å late som at klimaendringene er et enhetlig problem med et fast definert sett løsninger, som en bestemt gruppe kalt «klimaforskere» har monopol på å definere, er å invitere til mistro mot forskningen. Selv har jeg blant annet vist hvordan forsøk på å bruke tall fra FNs klimapanel til å unngå politisk uenighet om rettferdighet i internasjonal klimapolitikk i stedet resulterte i mistenkeliggjøring av forskere og panelets rapporter. En rekke andre eksempler er beskrevet i litteraturen om forholdet mellom klimavitenskap og -politikk.

Vi trenger forskere som kommuniserer tydelig om sine felt, og som bidrar til den offentlige samtalen. Etter min mening (og her skiller jeg meg kanskje fra mine kolleger Samset og Bjørnæs) kan slike bidrag med fordel ha en tydelig verdimessig forankring.

Samtidig er det avgjørende både for forskningen og av hensyn til demokratiske verdier at vi unngår skråsikkerhet i reelt vanskelige spørsmål om samfunnsmessige veivalg. Stilt overfor en enormt krevende omstilling må også forskere vise ydmykhet for at slike veivalg bare kan gjøres i demokratiske fellesskap, og at ikke noen enkelt fagtradisjon sitter på all den innsikten som er nødvendig for at disse fellesskapene skal kunne treffe informerte valg.

Bli abonnent!

7 kommentarer

  1. Alf Holmelid

    Alf Holmelid

    Viktig innlegg av Bård Lahn. Det er forskjell på kunnskap om eit naturvitskapleg fenomen og kunnskap om kva som er det beste veivalet for å endre samfunnet i ein retning som gir ein ønska verknad på eit naturvitskapleg fenomen. Eg er samd med Lahn i at det er behov for brei dialog mellom ulike fagmiljø og interaksjon med demokratiske prosessar for å skape dei nødvendige samfunnsendringane. Det finst ikkje enkle objektive svar på kva mogelege negative konsekvensar som er mest akseptable for folk. Og det som ser optimalt ut i ein bestemt økonomisk modell, kan vere suboptimalt om ein bringar inn andre faktorar. Eg trur det er viktig at vi har forskarar som er tydelege på at forsking ikkje alltid kan frata politikarane ansvaret for å gjere usikre val.

  2. Otto Støver

    Hvilken debatt er det det henvises til her? Meg bekjent er det kun ett syn som har kommet frem i media, og det er at klimakrisen på grunn av økt co2 blir stadig verre. Samtidig forteller NRK sin undersøkelse rett før valget at nær 20% av befolkningen mener at co2 har ingen eller minimal innvirkning på klima. Dersom disse hadde stemt ett parti ville det vært norges tredje største!

    Elefanten i rommet som ingen tør å nevne er at det er berettiget tvil om IPCC sin konklusjon som sier at menneskeskapt co2 er den vesentligste årsak til at temperaturen har steget ca 0.9°C siden 1880, og at det blir farlig (tipping point) hvis temperaturen stiger over 2°C. Hver gang media har vist den ene «verre enn vi trodde» reportasje etter den andre, så er internett full av dokumentasjon fra mer realistiske sider som viser at det neppe kan være så alvorlig eller at det hele er rett ut løgn.

    Konklusjon: det finnes ingen ordentlig klimadebatt, kun en ensidig presentasjon av den ene siden i debatten.

    • Otto Støver

      En liten presisering: noen få enheter i MSM har sluppet inn balanserte innlegg fra begge sider, men dessverre er deres antall nær null.

  3. Karl Johan Grimstad

    CICERO bør stille opp i debattspaltene bare på den måten kan missforsåelser ryddes av veien. CICERO vet ikke alt mye relevant kunskap finnes blant de såkalt benektere. Denne nedsnakkingen av disse øker troen på at CICERO er propagandaformidling for en bestemt sak. Klimasensiviteten er ikke kjend så å bygge en politikk på noe som kansje ikke er problematisk er ren og skjær galskap.

  4. Stein Roger Nybakke

    At mennesket påvirker miljøet på jorden og kanskje til og med klimaet er noe vi alle vet, men i hvilken grad? Ser vi på bakkemålte data og selve datainnsamlingen så er den kritikkverdig i seg selv. Mange målestasjoner har hatt en endring, og mange står nå sentralt plassert i urbane strøk og følgelig et sted som stadig blir varmere på grunn av vårt forbruk av energi. Målinger i antarktis/arktis er få og få i tropiske strøk. Likevel klarer klimamodellene å produsere disse som de raskest varmende stedene i verden.
    Satelittmålingene viser noe helt annet. Den viser en klar utflating av temperaturutviklingen.
    I tillegg har jeg blitt klar over at tidligere data har blitt endret.
    Derfor svelger jeg ikke en tøddel av dagens klimaforskning, som jeg opplever som en propagandamaskin for å sørge for egen overlevelse.

  5. Geir Aaslid

    En av de få faktorene i klimadebatten som er mindre synlig enn den ikke-observerte temperaturøkningen so en følge av våre «utslipp», så må dette være «CICEROs troverdighet og politiske uavhengighet.»

    Cicero ble stiftet i 1990 av politikerne som stod bak FNs klimapanel og deres alarmistiske budskap. Siden vitenskapen allerede den gang var entydig, ble navet på Instituttet til «Institutt for klimapolitikk». Allerede i vedtektene var det klart at man der i gården startet med konklusjonen – at det eksisterte en menneskeskapt klimakrise.

    Dermed burde enhver aktør forstå at det som i dag heter Cicero ikke er en vitenskapelig institusjon og dermed ikke kan ha noen troverdighet i en vitenskapelig debatt.

  6. Arthur Ellingsen

    Lahn, Samset og Cicero vil ikke realitets behandle forskningen / vitenskapen som påstår at klimaendringene er menneskeskapt gjennom utslippene av CO2. Når de konsekvent avviser den diskusjonen så er det helt klart opphavet til mistro til «forskningen». Når RSS som måler globale temperaturer fra satellitt påviser at IPCCs matematiske modeller skapt av meteorologer avviker sterkt fra det som måles så må man få mistro til det som kommer fra det holdet. Spesiellt når IPCC fortsetter med å presentere temperaturkurver som er manipulerte. Propagandaen fra det holdet går ut på at de ekstreme klimautslagene skyldes utslippene av CO2. Pga. det blir det bare mer ekstremt hvis man ikke reduserer utslippene. Utslippene regnes i tonn og da høres det mye ut men sett i den store sammenhengen, men i atmosfæren i klimasystemet, er det kun 400ppm eller 0,04% CO2 og iflg. Verdensbanken er utslippet 6,667 (2013) ppm per år eller 0,0007%. Og, så sies det at kun 2,8% av dette går ut i atmosfæren. Dvs. forsvinnende lite.
    Det vi vet er at den globale temperaturen varierer i sykler over 100000ner av år.. Nå er vi nær en topp i disse syklene. RSS har påvist en 18 år lang pause . Solens stråling har vært for nedadgående de siste 10 årene.
    De siste 36 årene gikk gj.sn. temperaturen opp 0,0184 grader pr. år. Om det fortsetter, vil den ha økt 1,84 grader de neste hundre årene.
    Alt dette sett under ett indikerer at uansett hva man gjør så vil naturlige variasjoner sørge for at den globale gj.sn. temperaturen gå ned av seg selv og helt uavhengig menneskenes utslipp av CO2.
    Kom nå bare ikkedrassende med det såkalte vitenskapelige konsensus (Cook) på 97%. Utsagnet om menneskeskapt klima ble funnet i 23% av undersøkte vitenskapelige rapporter. Ikke en eneste førte et vitenskapelig bevis for påstanden. Dvs. dette konsensus som ikke er 97% er kun det samme som å si at «Mange sier at …..» som noen tyr til i diskusjonen når man mangler valide argumenter!
    Konsensus hører hjemme i den politiske verden og ikke i den vitenskapelige verden!
    Hypotesen om en veksthuseffekt i atmosfæren drevet av CO2 er ikke verifisert vitenskapelig. I vitenskapens verden forkastes hypotesen. I politikkens verden fortsetter man å spinne på den for å oppnå visse politiske mål. Men da er altså grunnlaget falskt!
    Man opprettholder påstanden ved å vri og vrenge på fakta. Det er forferdelig uvitenskapelig!

Kommentarfeltet er stengt.