Pressens store klimaforlik: Ikke forstyrr høna som legger gullegget - Energi og Klima

Pressens store klimaforlik: Ikke forstyrr høna som legger gullegget

Norsk oljebransje har lite å frykte fra norsk presse. Både små og store redaksjoner har akseptert fortellingen til oljeselskapene og de tre største partiene om hvordan norsk olje og gass erstatter mer forurensende energikilder, og at vi derfor må produsere det vi makter, for klimaets skyld.

Denne artikkelen er over 2 år gammel.

I avisenes leder- og kommentarspalter synger et bortimot enstemmig kor: Fordi så mange flere skal løftes inn i den globale middelklassen, må Norge produsere mer fossil energi, hevder VGs kommentator Astrid Meland. Norske miljøorganisasjoner feiltolker IEAs «World Energy Outlook» fra 2013, verden trenger mer olje, også norsk, skriver Dagens Næringsliv på lederplass. Bergens Tidende minner motstanderne av norsk oljeutvinning om «hva det vil koste å la oljen ligge, i form av tapte statsinntekter og svekket velferd». Ja, selv Klassekampens spaltist Arild Rønsen oppfordrer til «full gass» i olje- og gassproduksjonen, fordi «alternativer i dag ikke er sol og vind, men kull».

Alle sitatene er hentet fra boken «Klima, medier og politikk», et fyldig, og stort sett deprimerende resultat av det tverrfaglige forskningsprosjektet «Climate Crossroads. Towards Precautionary Practices: Politics, Media and Climate Change». Medieforskere og samfunnsforskere ved Universitetet i Bergen og Høgskolen i Oslo og Akershus har undersøkt og analysert samspillet mellom medier, politikk og bransje på klimafeltet.

klima,-medier-og-politikk_omslag_internet_320Elisabeth Eide, Dag Elgesem, Siri Gloppen og Lise Rakner (red.): Klima, medier og politikk, 334 sider, Abstrakt forlag.

Hovedinntrykket de 17 artiklene i antologien etterlater, er at det er inngått et klimaforlik også med det som skulle være en kritisk presse. Lokaljournalistene ser ikke hvordan klimaendringene påvirker deres eget nærmiljø, mens de riksdekkende mediene dytter klimaspørsmålet nedover prioriteringslisten i valgdekningen, noe politikerne fra de største partiene er såre fornøyd med. Fordi forskjellen mellom de tre største er så liten, vil stor oppmerksomhet om temaet bare dytte velgerne mot de små, grønne partiene. Da er det bedre å snakke om noe annet. På denne måten oppstår det en konvensjon om at velgerne ikke er interessert i journalistikk om klimaendringene.

Siri Gloppen, Lise Rakner og Vegard Vibe fra Institutt for sammenliknende politikk ved UiB viser i en analyse av stortingsvalget i 2013 hvordan miljøorganisasjonene slapp til i mediene før valgkampen kom skikkelig i gang, men jo nærmere valgdagen rykket, dess mindre interessert var journalistene i substansiell informasjon om temperaturøkninger, ekstremvær og økologiske trusler. Det politiske spillet om regjeringsmakten fortrengte fullstendig den globale kampen om miljøet. Få journalister brød seg om at Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet bare fikk treere og toere i den klimapolitiske karakterboken som Framtiden i Våre Hender og Klimavalg 2013 utarbeidet. Helse og skole var breddesaker som fikk stor oppmerksomhet i valgkampen, klima ble nisje. Erkjennelsen kom sent. Bergens Tidendes daværende politiske redaktør, Sjur Holsen, skrev like før valgdagen at pressen hadde kastet «bort enda en gyllen anledning til å drøfte de store spørsmålene.»

Den franske 1800-tallspolitikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin blir regnet som opphavsmann til sitatet: Der går folket. Jeg er deres leder, jeg må følge dem. Andreas Ytterstad fra HiOA fanger dette paradokset i undertittelen til en artikkel om journalistenes holdninger i klimaspørsmålet: «Mens vi venter på folket?». I likhet med forskerne er journalistene betydelig mindre skeptiske til menneskeskapt global oppvarming enn befolkningen som helhet. Likevel mener et stort flertall av journalistene at deres rolle ikke er å gå foran og vise veien til løsninger. 87 prosent av journalistene som deltok i en undersøkelse utført av Ytterstad og Roy Krøvel i 2010, svarer at det ikke er forenlig med yrkesrollen å arbeide politisk for å endre klimapolitikken. Enda mindre er interessen for å drive en klimajournalistikk «med en agenda», slik Aftenpostens klimamedarbeider Ole Mathismoen og en håndfull andre journalister har tatt til orde for. Holdningen er motsatt hos forskerne på feltet. Bare sju av 174 medlemmer av Concerned Scientists Norway mener at forskning og politikk «er helt uforenlig». Men også forskerne mener at journalistene bør avstå fra å være politisk aktive.

Jo nærmere mediet er oljeindustrien, dess større er forståelsen for bransjens påstander

Artiklene i antologien dekker også posisjoner og endringer i norsk klimapolitikk, som omleggingen av bistandsprofilen og diskusjonen om klimaflyktninger skal få samme status som politiske flyktninger. Men hovedtemaet er samspillet mellom de politiske partiene, oljebransjen og redaksjonene. Selv om både fremstillingsevne og vitenskapelig tyngde varierer, slik tilfellet vanligvis er i slike artikkelsamlinger, skaper boken likevel et klart bilde av en presse som har valgt side. Jo nærmere mediet er oljeindustrien (Stavanger Aftenblad, Nordlys, lokalaviser nær oljeklynger), dess større er forståelsen for bransjens påstander om at både den norske velferdsstaten og det globale klimaet avhenger av et fortsatt høyt nivå i både leting og utvinning. Riksmediene har også kjøpt påstanden om at det er næringslivet som sitter på løsningen på klimaproblemene, mens miljøorganisasjonene blir oppfattet som kilder som må håndteres med en viss skepsis. Unntaket er de få journalistene som har arbeidet grundig og lenge med klimaspørsmål.

Hvis hensikten med forskningsprosjektet, som tittelen antyder, er å undersøke hvordan man kan utvikle en strengere «føre var»-politikk, synes svaret å være at folket må gå først, i håp om at presse og politikere følger etter.

Hvordan det skal skje uten at folket får langt mer kritisk og grundig informasjon enn i dag, gir antologien ikke noe svar på.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.