Polen deler ikke EUs langsiktige mål om en lavutslippsøkonomi innen 2050. Fra 2011 har EUs sjette største medlemsland lagt ned veto mot denne målsetningen. EU-kommisjonens forslag om å redusere utslipp av klimagasser med 40 prosent mellom 1990 og 2030 er likevel i tråd med 2050-målet. Kvotesystemet for industriutslipp (EU ETS), som Norge er en del av, skal strammes inn og tiltak skal intensiveres i andre sektorer som landbruk og transport. Planen er at EUs 28 stats- og regjeringssjefer enstemmig skal vedta mål for klimapolitikken etter 2020 i oktober i år. Polen kan komme til å trenere, svekke eller blokkere EUs felles klimaprosjekt.

Polen er uformell leder for en gruppe sentral- og østeuropeiske land som vil ha en mindre ambisiøs politikk. I mai vedtok Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania og Bulgaria en felles kravliste til Kommisjonens 2030-forslag. Det viktigste er nasjonal suverenitet over egne energiressurser, økt kompensasjon og reduserte kostnader ved innføringen av klimatiltak. Holdningen er at de som vil ha en mer ambisiøs klimapolitikk, som Tyskland, Frankrike og Storbritannia, bør levere utslippsreduksjonen selv.

Fra motstand til konfrontasjon

Polen har de siste årene blitt mer negativ til EUs klima- og energipolitikk. Da EU forhandlet om pakken med nye klima- og energitiltak i 2008, truet Polen med å nedlegge veto. Finanskrisen gjorde ikke forhandlingene lettere. Representanter fra Kommisjonen reiste til Warszawa for å redde pakken. Der vektla de nye økonomiske muligheter fra lavkarbonløsninger, som utvikling av fornybar energi, karbonfangst og -lagring og statlige inntekter fra kvotesystemet. Det bidro til at Polen godtok pakken. Polen og andre sentral- og østeuropeiske land fikk også gjennomslag for spesialordninger basert på et lavt økonomisk utviklingsnivå og lite effektive energisystemer.

Gjennomføringen av tiltakene har så langt gått svært trått. Polen har protestert mot flere nye pålegg i kvotesystemet, men har tapt de fleste sakene blant annet i EU-domstolen. Kommisjonen har vedtatt høye dagbøter for manglende oppfølging av fornybardirektivet, som Polen skulle ha innført i 2010. Denne saken blir avgjort av domstolen i høst.

Gjennomføringen av direktivet for forsvarlig lagring av karbon har også gått tregt og bidratt til usikkerhet blant investorer. Kort sagt har stemningen i klimapolitikken mellom Warszawa og Brussel blitt svært dårlig. I 2012 hadde misnøyen i Polen blitt så stor at det største opposisjonspartiet foreslo å reforhandle EUs klima- og energipakke. Forslaget fikk betydelig støtte, men ble nedstemt i parlamentet fordi det nesten er umulig å omgjøre vedtatt EU-lovgivning.

Innenrikspolitikk: Kull som framtidsstrategi

Den polske regjeringen mener at Kommisjonens forslag om ny 2030-politikk vil ødelegge for videre økonomisk utvikling. I Polen er de politiske kostnadene ved å blokkere EUs forslag lik null. Ingen politiske partier i parlamentet støtter EUs langsiktige klimaplaner. Tidligere veto er blitt møtt med applaus på hjemmebane. De politiske kostnadene ved å støtte klimaforslaget kan derimot bli store. Det største opposisjonspartiet Lov og rettferdighet er mer kritisk til EUs klimapolitikk enn den sittende koalisjonsregjeringen. Valget av Donald Tusk – statsminister siden 2007 – til ny EU-president kan svekke det største regjeringspartiet Borgerplattformen og øke vinnersjansen til Lov og rettferdighet, som allerede ligger godt an på meningsmålinger. Polen skal avholde lokalvalg i november, presidentvalg neste vår og parlamentsvalg neste høst.

Kull er Polens største klimautfordring. Kull står for nesten 90 prosent av elektrisitetsproduksjonen og halvparten av CO₂-utslippene. Utslipp fra kullkraft er omfattet av EUs kvotesystem. Karbonfangst og -lagring skulle få ned utslippene, men Polen har foreløpig gitt opp denne løsningen fordi finansieringen har sviktet. Store kullkraftverk fra Sovjet-tiden skal avvikles, men Polen har ingen planer om å erstatte disse med alternativ energi. Planen er å bygge nye og mer effektive verk for å opprettholde produksjonen. Det største energiselskapet i Polen – PGE – skal ferdigstille to nye kullkraftverk og erstatte ett gammelt fram mot 2020. PGE har også fått konsesjon til en ny brunkullgruve, som det kan ta opptil 20 år å utvikle. Lønnsomheten vil påvirkes av framtidig kvotepris.

I Polens energistrategi mot 2030 er kull utpekt som den viktigste energikilden for elektrisitetsproduksjon. Strategien tar sikte på å anvende ny kullteknologi for å redusere utslipp og bruke kull på nye måter. Forsyningssikkerhet på lang sikt er det viktigste grunnlaget for kullstrategien. Selv om energisparing står sentralt, forventer Polen en kraftig økning i energiforbruket i årene som kommer. Energimyndighetene arbeider nå med en ny strategi mot 2050 hvor det forventes at reduksjon i utslipp av klimagasser blir viktigere enn i 2030-strategien.

Men framtiden er ikke bare kullsvart. En ny terminal for flytende gass (LNG) skal snart åpnes. Regjeringen vil satse på kjernekraft fra 2025 hvis lokalisering og finansiering går i orden. Skifergass er mulig, men usikkert. Det er boret omtrent 80 prøvehull av 300 som trengs for å kunne anslå potensialet med større sikkerhet.

Polen er i rute for å nå EU-kravet om 15 prosent fornybar i 2020. Fornybarandelen er nesten fordoblet siden 2005, men omtrent halvparten kommer fra brenning av ved i kullkraftverk. Det bidrar i liten grad til ny industriutvikling og nye arbeidsplasser, slik man har sett i Danmark og Tyskland. Polen har i likhet med Norge et subsidiesystem som er teknologinøytralt og fremmer de billigste løsningene for å nå EU-kravet. Men myndighetene har ingen planer om å videreføre det grønne sertifikatsystemet etter 2020. Opprettholdes ikke subsidiene kan fornybarandelen falle igjen fordi brenning av kull kan bli billigere enn ved.

Mangel på ny lovgivning for å stimulere fornybar energi fører til et usikkert investeringsklima. De viktigste aktørene i motstanden mot en mer ambisiøs fornybar-lov er de fire statseide og kulldominerte energiselskapene. Disse selskapene, som PGE, har stor politisk innflytelse og motsetter seg lovgivning som truer deres posisjon. De ser med skrekk på utviklingen i Tyskland hvor de store energiselskapene er blitt spilt av banen i fornybarpolitikken. Resultatet der er en formidabel økning i fornybar, desentralisert kraftproduksjon, mens tradisjonelle kraftverk tas ut av produksjon.

Energisikkerhet og Ukraina

Situasjonen i Ukraina og EUs fornyede fokus på forsyningssikkerhet har styrket myndighetenes tro på betydningen av egne kullreserver. Det er politisk beleilig fordi kull også er kultur og stemmer. Svartkull-virksomheten er konsentrert i Øvre Schlesien, den mest folkerike regionen med fire millioner innbyggere, flest gruvearbeidere og en autonomibevegelse med lange tradisjoner. Det er lite fristende for polske politikere å dra dit og be gruvearbeiderne finne på noe annet å gjøre.

Donald Tusk har som svar på Ukraina-krisen foreslått tettere samarbeid i EU – «energiunion» – for å styrke forsyningssikkerheten. Et grunnprinsipp i denne unionen bør ifølge Tusk være at EU skal utnytte alle tilgjengelige kull- og skifergassreserver for å redusere avhengigheten av import fra Russland. Polens gassimport fra Russland er imidlertid mindre enn det Tusk gir inntrykk av. Importen står bare for omtrent 8 prosent av Polens totale primærenergiforsyning. Det meste av gassen går til industrien og en del kan erstattes av LNG, konvensjonelle gassreserver og muligens skifergass på lengre sikt. Uansett føler polakkene en dyp uro over det som skjer i Ukraina, og det er ikke så merkelig at energiimporten også blir sett i nytt lys. Men skal vi tro meningsmålingene er folk på kollisjonskurs med myndighetene når det gjelder energiløsninger. Kjernekraft og fornybar blir foretrukket framfor skifergass og kull, trolig fordi fossile brensler forbindes med Russland og importavhengighet.

Hvorfor så steile? Elementer til en løsning

Polske myndigheter og store deler av næringslivet mener at EUs klima- og energipolitikk fører til økte kostnader og liten eller ingen nytte, som innovasjon og nye «grønne» jobber knyttet til fornybar energi. Samtidig straffer karbonprising kull hardest. Sammen med støtteordninger til fornybar forventes el-prisen for husholdninger å øke i takt med tilstramming av EUs klimapolitikk. Økte strømpriser er lite populært blant politikere som søker gjenvalg.

I tillegg er det lite trykk fra velgere og media for å påvirke politikerne i mer klimavennlig retning. Det grønne partiet i Polen er ikke representert i parlamentet og skaper derfor ikke noen skarp debatt med mer eller mindre klimaskeptiske representanter som sitter der. Dette bildet forsterkes av en forventning om økning i energibehovet, økt sårbarhet overfor Russland og redusert tro på at utslippene fra kull kan reduseres ved karbonfangst og -lagring. Essensen er at EUs visjon om en lavutslippsøkonomi ikke samsvarer med Polens framtidsplaner. Likevel viser flere seriøse og uavhengige analyser at Polen har mye å vinne på å velge en «grønnere» kurs.

Hva skal da til for at Polen går med på en løsning? Polen kan akseptere ny EU-politikk som legger hovedansvaret for utslippsreduksjoner på de «rike» EU-landene, som ikke truer kull og som genererer mer økonomisk støtte til modernisering av energisystemet. Kommisjonen har allerede droppet nye krav om nasjonale fornybarmål i 2030-forslaget i tråd med Polens og andres ønsker. Lekkasjer fra EU-systemet tyder også på at det vil opprettes nye innovasjons- og energimoderniseringsfond, samt at utslippskravene for sektorer som ikke omfattes av kvotesystemet blir moderate for «fattige» EU-land. Men selv moderate utslippskrav til for eksempel transportsektoren vil være upopulært i Polen, som venter stor vekst i denne sektoren. EU vil derimot ikke møte Polens krav om å vente med ny 2030-politikk til etter klimaforhandlingene i Paris i 2015.

Selv om de politiske kostnadene ved å blokkere hjemme er små, kan de likevel bli store i EU. Disse kostnadene kan øke når Polen nå har fått den nye EU-presidenten. Forslaget om tettere samarbeid for å styrke forsyningssikkerheten kan føre til motkrav fra EU om større polsk vilje til klimasamarbeid. Klimapolitikk har vært et prestisjeprosjekt for EU siden 1990-tallet og EU vil strekke seg langt for å ha et ambisiøst mål og en felles posisjon i kofferten før Paris. For å få best mulig særordninger, har Polen gått hardt ut mot EUs 2030-planer. I oktober får vi det første svaret på om Polens posisjon vil blokkere, trenere eller svekke Kommisjonens 2030-forslag.