Paris ett år etter: Over og ut for storpolitikken

Næringsliv og lokale myndigheter må levere klimakuttene når storpolitikken svikter.

Deal! FNs klimasjef Christiana Figueres og den franske ambassadøren til klimaforhandlingene i Paris feirer enigheten om klimaavtalen 12. desember 2015. Nå skriver artikkelforfatteren at det gjenstår å se om det vil stå noe formelt igjen av Paris-avtalen om et år. (Foto: COP Paris. Public domain).

Det var så man nesten kunne tro at politikerne skulle løse klimaproblemet: De tre store handelsblokkene var med. Fattige og rike var enige om at alle skulle forplikte seg ensidig til reduksjoner i klimagassutslipp. Vi skulle jobbe for å holde oss innenfor den svært begrensede karbonmengden som verden tåler uten at det igangsettes ukontrollerte prosesser i det klimasystemene.

De gode nyhetene

Mange var likevel avventende. Jeg kalte det «budsjettet fra helvete» i Aftenposten, for det var åpenbart at summen av forpliktelsene fra verdens største forurensere langt fra var nok til å redde klimaet. Paris-avtalen var mindre enn en minimumsløsning for å holde oss på den trygge siden av ukontrollerte klimakonsekvenser. Men det var i hvert fall en internasjonal avtale, og den «reddet muligheten til å redde verden», som klimaaktivisten Bill McKibben sa.

Og Paris-avtalen har faktisk blitt noe av, og det lynraskt til å være i internasjonal politikk. 194 land har signert og 117 land har ratifisert avtalen, nok til å dekke 80 prosent av verdens utslipp.

De veldig dårlige

Men 2016 har også bydd på motvind: Donald Trump ser ut til å posisjonere seg for å gjøre alvor av løftet om å ta USA ut av Paris-avtalen med nominasjonen av Rex Tillerson, Exxon-sjefen, som utenriksminister og den klimaskeptiske Scott Pruitt som leder av miljødirektoratet (EPA).

Som justisminister i Oklahoma kjempet Pruitt direkte mot at delstatene skulle følge føderale pålegg i klimaspørsmål, som kan også bety at de individuelle statenes klimaprogrammer kan bli dvaskere.

Antakelig er det så alvorlig at vi nå må avskrive storpolitikken som bidragsyter i klimakampen i mange år fremover

Dette følges opp av det som tegner å bli en aggressiv jakt på de som har bidrar med kunnskap og dialog i klimaspørsmål, en avvikling av offentlig metodikk for prising av de sosiale kostnadene med forurensning, og ganske snart antakelig en reversering av mange av de ferskeste klimatiltakene fra Obama-administrasjonen.

I tillegg blokkerer USAs fossilvennlige ledertrio alle realistiske veier mot global enighet om en karbonpris – som både av økonomer og de mest foroverlente oljeselskapene regnes som den optimale veien mot reduserte utslipp. Det gjør det også usannsynlig med en plan B for karbonprising, nemlig bilaterale karbonpris-avtaler mellom de tre store handelsblokkene, EU, Kina og USA.

Oppsummert kan Trump dermed se ut til å få stor effekt på delstatsnivå, nasjonalt nivå, internasjonalt nivå. I tillegg må man anta at viljen til å bidra i enkelte fremvoksende økonomier vil minke på, når velstandsutviklingen til egne innbyggere skal veies mot internasjonale forpliktelser selv de største og mest velstående landene snur ryggen til i løpet av det første året. Det er svært alvorlig.

Raymond og Oslo

Antakelig er det så alvorlig at vi nå må avskrive storpolitikken som bidragsyter i klimakampen i mange år fremover.

Det overlater et stort ansvar til politikerne et nivå lenger ned. Lokalpolitikerne, spør du? Ja, i motsetning til de fleste andre storpolitiske spørsmål er klimakampen et der lokale bidrag kan monne.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

70 prosent av verdens utslipp skjer i byer. Ordførerne i 40 av verdens storbyer – deriblant Oslo – har dannet en allianse for å redusere utslipp. Og de kan egenhendig forplikte minst like store, og minst like realistiske kutt som i storpolitikken. Oslo har siktet seg inn mot å fjerne 840.000 tonn CO2 i løpet av fire år. Med forholdsvis enkle tiltak innen energiforsyningen til bygg, avfall og transport kan byen klare å halvere sine utslipp.

Næringslivet

Også gjenstår muligheten for at bedriftene blir de som tar Paris-ansvaret. Flere av de største selskapene i verden har økende appetitt for fornybar, og samler seg om metodologier for å vise frem hvordan deres aktiviteter innen investeringer, produksjon og sosial profil bidrar til klimaet, for eksempel gjennom Global 100, der blant annet Storebrand løftes frem for sin investeringsprofil. Stadig flere av bedriftene setter seg 100% fornybar-målsetninger, og er på vei dit gjennom sine energikjøp – som når Google kjøper langsiktig vindkraft fra Norge – ved å ta ned energiforbruket og ved å produsere mer energi selv.

Om det vil stå noe formelt igjen av Paris-avtalen om et år, gjenstår å se.

Men det avtalen oppnådde var å kommunisere klart og tydelig et absolutt minimum av CO2-kutt på internasjonalt og nasjonalt nivå.

At hele verden et øyeblikk var enige om det, skapte en utvetydig rettesnor alle kan måle seg mot. Paris-løftene blir stående som minstemål for klimaambisjoner selv om nasjonalstatene ikke skulle ønske eller ikke skulle klare å innfri dem.

Det blir vanskelig å si at man er miljøvennlig om den regjeringen, bedriften eller byen man leder ikke er på sporet av Paris-målene – uansett hva andre måtte gjøre.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima