Verden har fått en klimaavtale. Det er en historisk hendelse som det er all grunn til å glede seg over. Resultatet var en konsevens av en økende erkjennelse av ansvaret politiske ledere i dag har for å forsøke å stabilisere klimaet, og godt diplomatisk arbeid over flere år. Særlig viktig var det at USA og Kina opptrådte sammen.

Så vi har grunn til å være godt fornøyd så langt. For første gang får vi en avtale som alle land stiller seg bak, etter flere tiårs stillstand i arbeidet med å få en global klimaavtale.

Det er lett å påpeke svakheter ved avtalen, men den er forhåpentligvis en start på en prosess som vil gi gradvis økende ambisjoner, og ikke minst sette fart på omstillingen til lavutslippssamfunnet i form av investeringer i fornybar energi, klimavennlige løsninger og innovasjon.

Avtalen og de frivillige forpliktelsene i den sender et meget tydelig signal til næringsliv og investorer om at landene ønsker å få fart på omstillingstakten til lavutslippssamfunnet og innfasing av fornybar energiproduksjon.

Den sender også et sterkt signal om at store deler av fossile energiressurser må forbli i bakken – om det ikke skjer en til nå lite sannsynlig storstilt implementering av karbonfangst og -lagring. Dette vil sannsynligvis senke etterspørselen etter fossile energikilder, skape økt risiko for investeringer i dyr leting og utvinning og vri kapital over mot fornybar energi og nullutslippsløsninger.

Men skal de langsiktige klimamålene realiseres, må omstillingstakten minst 6-dobles i forhold til i dag, så det må skje en drastisk oppkapitalisering om dette skal skje fort nok.

2 grader: Krever sterk nedgang i utslipp – raskt

Landene har bare angitt frivillige tiltak frem til 2030. Om det stopper der, vil det ha minimal påvirkning på det globale klima. Men med avtalen kan vi få en prosess som vil øke hastigheten i energiomstillingen, slik at det kan tenkes at CO₂-utslippene går ned allerede fra nå av. Vi ser tendenser til dette i data fra Global Carbon Project sin siste rapport, som ble lansert under Paris-møtet. I så fall vil avtalen føre til en svakere økningstakt for den globale temperaturen enn vi ellers ville fått, men den vil ikke stoppe oppvarmingen.

De frivillige forpliktelsene skal imidlertid følges opp ved klausuler om at man skal ha jevnlige runder hvert femte år for å se på oppfyllelse og økning i ambisjonsnivået, slik at de langsiktige målene om å få 2 grader eller mindre oppvarming skal kunne nås. Om disse rundene blir effektive, vil det kunne gi raskere takt i nedgangen på utslipp enn de fleste trodde var mulig før Paris-møtet, og at utslippstoppen nås i god tid før 2030.

Uten tiltak vil vi trolig nå om lag 4 graders oppvarming ved 2100 (i forhold til førindustriell tid). En videreføring av de frivillige forpliktelsene etter 2030 på samme nivå vil gi oss noe lavere temperaturøkning, mens en videreføring av tiltak slik at utslippene holdes konstant etter 2030 ser ut til å gi 50 prosent sjanse for en global oppvarming på ca 2,7 grader. Da er det jo fortsatt en relativt stor sjanse for at det kan bli mer enn 2,7 grader.

Bare en sterk nedgang i utslippene, med start helst umiddelbart og i det minste i god tid før 2030, kan gi en retning som har en mulighet til å begrense oppvarmingen til 2 grader.

I FNs klimapanels (IPCC) 2-graders-scenarier ligger det inne at vi må ha negative utslipp i siste halvdel av århundret. Med andre ord at vi gjennom teknologier som bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS) eller andre til nå ikke kjente teknologier kan re-absorbere CO₂ fra atmosfæren. Et slikt scenario krever både teknologisk utvikling og en så høy global karbonpris at det blir lønnsomt.

IPCCs karbonbudsjett basert på gjennomsnittet av klimamodellene viser at vi har ca. 300Gt karbon igjen å slippe ut for å nå togradersmålet. Men i gjennomsnittet av modellene ligger det store usikkerheter. IPCCs vurdering av karbonbudsjettet angir en 50 prosent sjanse for å holde oss under 2 grader om vi følger karbonbudsjettet. Om modellenes følsomhet til klimagassene er høyere enn det viser seg å være i naturen, vil vi ha et noe større budsjett, og noe bedre tid. Klimafølsomheten er fortsatt usikker, og denne usikkerheten bør ikke være noe påskudd til å senke ambisjonsivået. Det er viktig å minimere risiko og holde seg på den sikre siden ved stor usikkerhet.

1,5 grader: Bortimot umulig uten negative utslipp

I forhold til å nå 1,5 grader, er det nesten ikke noe igjen å slippe ut i karbonbudsjettet. Anslag viser at det er ca 100Gt igjen i karbonbudsjettet for en 50 prosent mulighet for å begrense økningen til 1,5 grader. Selv om vi stoppet alle utslipp i dag, vil temperaturen fortsette å øke med anslagsvis 0,5 grader på grunn av de trege prosessene i jordens klimasystem. 1,5 grader er bortimot umulig uten negative utslipp, selv med en noe lavere reell klimafølsomhet enn i modellene.

Vi har en mulighet til å akselerere utslippsreduksjoner ved raskt å bli kvitt utslipp fra andre klimagasser som metan og oppvarmende partikler som sot. I et togradersperspektiv bidrar disse med ca 25 prosent av oppvarmingen. Om man raskt tar hånd om disse, kjøper vi noe tid med å få kontroll på CO₂-utslippene. De er mye vanskeligere å håndtere fordi CO₂ har så lang oppholdstid i atmosfæren og er den viktigste driveren.

Men det det er viktig å advare om at kutt i andre klimagasser ikke må bli en sovepute. Bare massive kutt i CO₂-utslippene vil føre oss til de langsiktige målene. Også en rask stans i avskoging vil kunne gi raske effekter på CO₂-utslipp.

Haster med mer ambisiøse tiltak

Vi har altså igjen ca 30 år med utslipp på dagens nivå før karbonbudsjettet er brukt opp for togradersmålet og 5-10 år for et mål på 1,5 graders oppvarming. Ved midten av århundret, kun 35 år fra nå, bør man komme langt ned mot nullutslipp. Vi har fått en avtale som sier at dette er de langsiktige målene, og som inneholder mekanismer for raskt å få ned utslippene, om de tas i bruk.

Selv 2 graders oppvarming gir store endringer i jordens klima, og vil høyst sannsynlig føre til flere meters havstigning de neste noen hundre år, i tillegg til store utfordringer med tørke, ekstremnedbør, svekket matproduskjon og store tilpasningskostnader.

Å komme så langt under 2 grader som mulig, er den beste forsikring verden kan tegne. Alt dette understreker at det haster med å iverksette langt mer ambisiøse tiltak enn de som ligger i de frivillige forpliktelsene. Både næringslivet og myndighetene har nå ansvar for at det ikke blir med Paris, men at Paris er en start som fører til langt mer.

For Norge må det være sentralt å vise at det er mulig å realisere et nullutslippssamfunn med høy velferd og gode levekår. Dette setter press på at man nå må ta et reelt tak i de høye norske utslippene som gjør at vi i vårt land er blant dem som har høyest utslipp pr. innbygger.