Jonas Gahr Støre holdt en interessant tale på Oljeindustriens Landsforenings konferanse i Oslo nylig. Han framholdt i forsiktige ordelag at våre naboland kan komme til å velge energiløsninger som gjør at markedet for norsk gass vil krympe. Dette vil utenriksministeren møte med økt salgsinnsats og markedsføring av gassen i Europa.

Det er ingen tvil om at Støre tar klimautfordringen på det dypeste alvor, men det er like tydelig at han representerer den fossile energisektorens interesser. I likhet med oljelobbyens talsmenn underspiller Støre den fornybare energiens vekstkraft og potensial når han snakker, mens hans politiske atferd samtidig indikerer at han er meget bevisst den stadig sterkere trussel mot norske gassinteresser som Europas utbygging av fornybar energi representerer.

Allerede i et kortere perspektiv er gassen utsatt

Når Støre varsler intensivert salgsarbeid på gassens vegne og Statoil samtidig bruker store beløp på lobbyarbeid og annonsekampanjer, er begge deler uttrykk for en velbegrunnet frykt for at markedet for gassen skal forvitre.

For en Europa-kjenner som Støre må det være et paradoks at Norges petroleumsinteresser i liten grad reflekteres når EU utvikler sin energi- og klimapolitikk. Snart 20 år etter forrige EU-avstemning er ikke trusselen at Brussel skal beslaglegge petroleumsressursene, men at EUs politikk designes på en måte som undergraver gassens verdi.

EUs klimamål og energiomstilling truer gassen i et tidsperspektiv som strekker seg mot 2030 og videre framover. Men allerede i et kortere perspektiv er gassen utsatt. Den er for dyr i forhold til kullet, mens karbonprisene er altfor lave til at man får et skifte fra kull til gass i et omfang som monner.

Gass er mye bedre enn kull, men mye dårligere enn fornybart

Fra et klimapolitisk ståsted er naturgassen et både og. Gass er mye bedre enn kull, men mye dårligere enn fornybart. Der gassen reduserer utslippene i forhold til kull, fjerner fornybar kraftproduksjon utslippene helt. Den kvalitative forskjellen er stor.

EU har valgt å kombinere et karbonmarked med mål for utbygging av fornybar energi. For gassinteressene ville det vært mye bedre om klimamålene ikke var ledsaget av krav om økt fornybarandel. Det ville gitt en høyere karbonpris og derfor styrket gassen mot kullet. Dette designet er, parentes bemerket, også de norske samfunnsøkonomenes foretrukne modell. Subsidiert utbygging av fornybar energi forstyrrer. Det gir lavere karbonpris og lavere strømpriser. Begge deler svekker gassen.

Energiomstillingen i store EU-land som Tyskland og Storbritannia har voldsomme dimensjoner. Det er ingen tvil om at behovet for balansekraft, altså kraft som kan produseres når det er vindstille, vil være meget stort. Gasskraft vil utvilsomt ha en viktig rolle, men karbonfrie løsninger vil – og bør – ha fortrinn. Jo bedre kraftsystemene bygges sammen gjennom kabler og kraftlinjer, jo mindre behov vil det være for å fyre i gang gasskraftverkene. Ulike former for lokal energilagring vil bidra i samme retning.

Likeledes vil den norske vannkraften kunne spille en svært viktig rolle, forutsatt at det utvikles sterkere fysiske forbindelser gjennom kabler mot Tyskland og Storbritannia. Norsk og nordisk eksport av kraft fra vind og vann kan fjerne store CO₂-utslipp hos våre naboland. Norden vil om ti år ha et kraftsystem som i praksis er karbonfritt, samtidig med at det bygges opp et samlet overskudd på 25–30 TWh. Hvis dette overskuddet kunne eksporteres og erstatte kull på kontinentet, ville man kunne spare atmosfæren for omkring 20 millioner tonn CO₂ i året. Samarbeider man godt, vil landene rundt Nordsjøen kunne bli den første store regionen i verden som får et avkarbonisert kraftsystem og som derfor er bærekraftig på lang sikt.

Gassvolumene vil høyst sannsynlig gå ned – og gassen vil dessuten trolig oppleve redusert betalingsvilje fordi alternativene blir billigere. Beregninger fra Econ Pöyry viser for eksempel at Storbritannia vil ha relativt stort behov for gasskraft om sommeren fordi mild sommerbris gir mindre kraft fra vindmøllene enn når vinterværet herjer. I samme periode av året er normalt produksjonen høy og prisene lave i det norske kraftmarkedet, og dette vil trolig forsterke seg når mer småkraft bygges ut ved hjelp av de grønne sertifikatene. En kabel fra Vestlandet til Storbritannia vil kunne utnytte dette, men samtidig redusere britenes behov for gass.

«Clean, renewable, Norwegian – a zero emission solution»

Det er ingen tvil om at en avkarbonisering av den europeiske kraftsektoren vil kreve naturinngrep i form av kabler, høyspentledninger og master. Naturinngrepene er meningsløse hvis de bare fremmer sløsing, men bildet er helt annerledes hvis utbygging av fornybar energi i Norge erstatter store mengder fossil energi ellers i Europa. Da gir det mening å bygge ut både vind, vann og kraftledninger.

Utfordringen er å finne gode samarbeidsformer og forretningsmodeller som ivaretar interessene både hos kjøper og selger, og som sikrer langsiktig avkastning på investeringene både i kraftproduksjon og i infrastrukturen som er nødvendig for å få kraften fram til markedet.

Dette krever lederskap og engasjement fra øverste politiske hold – hos statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre. Byråkratiske hindre må overvinnes, og motkrefter må nedkjempes.

Dessverre viser verken Stoltenberg eller Støre den samme politiske omsorgen overfor den fornybare energien som de har overfor den fossile. Det er synd – og de bør endre fokus snarest. Salgs- og markedsføringsjobben vil også være langt lettere – simpelthen fordi fornybar kraft er et mye bedre produkt enn gass – «Clean, renewable, Norwegian – a zero emission solution».