Klimaendringene vil – etter hvert som de inntrer – reise kompliserte økonomiske spørsmål, og parallelt med dette juridiske: Hvem skal betale?

Klima får gradvis sitt eget juridiske gravitasjonsfelt, der ulike typer handlinger og unnlatelser vil kunne utløse rettslig ansvar, kanskje ikke i forhold til hendelser som inntrer i dag eller i morgen, men om en del år.

En ny og kraftig advarsel kom tirsdag 29. september i en tale britenes sentralbanksjef, Mark Carney, holdt hos Lloyd’s i London, der han beskriver den klimarelaterte risiko mange ledere dessverre overser. Dermed vil tiltak kunne bli truffet for sent. Tapene kan bli store.

Carney opererer med tre risikoområder for forsikringsbransjen i klimasammenheng: fysisk risiko, ansvarsrisiko og endringsrisiko. Jeg skal her utdype – og utvide – noen av de problemstillinger som reiser seg rundt temaet ansvarsrisiko. Dette er mindre belyst enn spørsmålene om skader knyttet til ekstremvær eller risiko knyttet til «stranded assets».

Når vi nå vet at klimaendringer skyldes våre utslipp av klimagasser, vil bidrag (av en viss størrelsesorden) til slike utslipp kunne betraktes som en medvirkende årsak, ikke bare til de globale endringer og skader vi kan konstatere i dag, men også til de atskillig mer alvorlige konsekvenser som ligger frem i tid.

Dette reiser naturlig et spørsmål om ansvar, både for de myndigheter som – med viten om vitenskapens advarsler – likevel tillater ny utslippsintensiv virksomhet, og for selskaper som direkte og indirekte står for utslippene. Alle disse aktørene må finne seg i å bli identifisert med den kunnskapen FNs klimapanel formidler.

Selv om disse ansvarsspørsmålene ikke på noen måte er avklart, er de ikke lenger rene teoretiske problemstillinger. Søksmål mot stater pågår en rekke steder i verden. I Norge er det med utgangspunkt i miljøbestemmelsen i Grunnloven § 112 en økende tilslutning til tanken om et søksmål mot Staten, dersom 23. konsesjonsrunde skulle lede til utvinningstillatelser i Arktis, eller dersom det skulle bli gitt tillatelse til oljeboring i Lofoten.

Også søksmål mot oljeselskaper pågår – eller er på trappene. Oljeselskaper som vårt eget Statoil, må være forberedt på å bli saksøkt, i land som kanskje allerede er eksponert for klimaendringer, og der nasjonal rett og domstolspraksis gjør slike søksmål mulige. Eksempler kan være Brasil, Israel, Sør-Afrika, Japan og Filippinene; – også USA blir nevnt av noen som mulighetenes land på dette området.

Det vil være oljeselskapenes hodepine om man skal la seg representere i søksmål i fremmede jurisdiksjoner. Risikoen ved å ikke å stille opp, er at det ikke er skrevet i stein at ikke en rettskraftig dom deretter vil kunne inndrives i oljeselskapets hjemland. Som i tobakksakene for noen år tilbake er det advokatfirma som spesialiserer seg på slike saker; de prosederes gjerne på «no cure, no pay»-vilkår.

Ikke bare selskapene, men også styremedlemmer og ledende ansatte vil kunne være i faresonen. Det grunnleggende spørsmål vil hele tiden være: Når man kjenner konsekvensene av fortsatte utslipp av klimagasser – vil det ikke da være i strid med kravet til forsvarlig opptreden å fortsette dem?

Oljeselskapenes opptreden vil bli ettergått. I høst har det vært rettet søkelys på hvordan Exxon var tidlig ute med egen forskning om sammenhengen mellom CO2-utslipp og klimaendringer. Men istedenfor å bruke kunnskapen til å endre selskapets forretningsmodell, ble den dysset ned og Exxon brukte isteden kreftene på å motarbeide politikk som kunne gi reduserte utslipp.

Man kan ikke utelukke at synet på selskapenes ansvar vil skjerpes i takt med utviklingen, og at de erstatningsrettslige perspektivene derfor blir så påtrengende at oljeselskapene vil sette seg ved forhandlingsbordet – for øvrig slik resultatet ble i sakene mot tobakkselskapene.

En annen problemstilling er denne: Pensjonsfond og andre som forvalter andres penger, må være oppmerksomme på det dramatiske fall i verdier som vil kunne bli resultatet av klimaendringene og samfunnets overgang til et fornybart samfunn, enten ny politikk, ny teknologi, eller endringer i det ytre miljø er årsaken.

Også her kan man snakke om ansvarsrisiko. Når tapet er et faktum, vil spørsmålet være: Har de som forvalter verdiene vært tilstrekkelig oppmerksomme på risikoen for verdifall? Har de tatt hensyn til den kunnskap som forelå? Har de utvist en tilstrekkelig aktsomhet?

Lytter finanssektoren til Carneys advarsler – hvilket den forhåpentlig vil – vil noe være vunnet.

Men det grunnleggende spørsmålet er dette: Handlinger og unnlatelser fra myndighetenes og næringslivslederes side som ignorerer klimavitenskapens budskap om konsekvensene ved å fortsette utslipp, som er ansvarsbetingende, vil representere brudd på kravet til forsvarlig adferd og således være rettsstridige og uønsket fra samfunnets side.

De må – kort og godt – ikke finne sted. Når skjønner lederskapet i politikk og næringsliv dette enkle poeng?