Også søksmål mot oljeselskaper pågår – eller er på trappene. Oljeselskaper som vårt eget Statoil, må være forberedt på å bli saksøkt, i land som kanskje allerede er eksponert for klimaendringer, og der nasjonal rett og domstolspraksis gjør slike søksmål mulige. Eksempler kan være Brasil, Israel, Sør-Afrika, Japan og Filippinene; - også USA blir nevnt av noen som mulighetenes land på dette området.

Det vil være oljeselskapenes hodepine om man skal la seg representere i søksmål i fremmede jurisdiksjoner. Risikoen ved å ikke å stille opp, er at det ikke er skrevet i stein at ikke en rettskraftig dom deretter vil kunne inndrives i oljeselskapets hjemland. Som i tobakksakene for noen år tilbake er det advokatfirma som spesialiserer seg på slike saker; de prosederes gjerne på "no cure, no pay"-vilkår.

Ikke bare selskapene, men også styremedlemmer og ledende ansatte vil kunne være i faresonen. Det grunnleggende spørsmål vil hele tiden være: Når man kjenner konsekvensene av fortsatte utslipp av klimagasser – vil det ikke da være i strid med kravet til forsvarlig opptreden å fortsette dem?

Oljeselskapenes opptreden vil bli ettergått. I høst har det vært rettet søkelys på hvordan Exxon var tidlig ute med egen forskning om sammenhengen mellom CO₂-utslipp og klimaendringer. Men istedenfor å bruke kunnskapen til å endre selskapets forretningsmodell, ble den dysset ned og Exxon brukte isteden kreftene på å motarbeide politikk som kunne gi reduserte utslipp.

Man kan ikke utelukke at synet på selskapenes ansvar vil skjerpes i takt med utviklingen, og at de erstatningsrettslige perspektivene derfor blir så påtrengende at oljeselskapene vil sette seg ved forhandlingsbordet – for øvrig slik resultatet ble i sakene mot tobakkselskapene.

En annen problemstilling er denne: Pensjonsfond og andre som forvalter andres penger, må være oppmerksomme på det dramatiske fall i verdier som vil kunne bli resultatet av klimaendringene og samfunnets overgang til et fornybart samfunn, enten ny politikk, ny teknologi, eller endringer i det ytre miljø er årsaken.

Også her kan man snakke om ansvarsrisiko. Når tapet er et faktum, vil spørsmålet være: Har de som forvalter verdiene vært tilstrekkelig oppmerksomme på risikoen for verdifall? Har de tatt hensyn til den kunnskap som forelå? Har de utvist en tilstrekkelig aktsomhet?

Lytter finanssektoren til Carneys advarsler – hvilket den forhåpentlig vil – vil noe være vunnet.

Men det grunnleggende spørsmålet er dette: Handlinger og unnlatelser fra myndighetenes og næringslivslederes side som ignorerer klimavitenskapens budskap om konsekvensene ved å fortsette utslipp, som er ansvarsbetingende, vil representere brudd på kravet til forsvarlig adferd og således være rettsstridige og uønsket fra samfunnets side.

De må – kort og godt – ikke finne sted. Når skjønner lederskapet i politikk og næringsliv dette enkle poeng?