Offshore vind — et norsk bedriftsperspektiv

Hvilke muligheter og utfordringer ser norske bedrifter for deltagelse i det voksende markedet for offshore vind i Europa?

(Denne artikkelen er publisert i forbindelse med rapporten “Et hav av muligheter”. Du kan også laste ned artikkelen med figurer i utskriftsvennlig pdf-format)

Det er nå 20 år siden de første vindturbinene ble installert på grunt vann i Danmark. Vindkraft til havs er i rask vekst, men også en relativt umoden bransje. Det knytter seg betydelig usikkerhet til hvilke aktører, organisasjonsformer, teknologier og løsninger som kommer til å prege framtiden. Ved inngangen til år 2000 fantes det 58 turbiner i europeisk farvann med en samlet installert kapasitet på litt over 30 MW. Ingen turbiner var satt opp på større dyp enn åtte meter. Ved utgangen av 2010 var Europas samlede installerte kapasitet på nærmere 3000 MW fordelt på 1136 turbiner. Med unntak av Norges eneste offshore vindturbin (Hywind) som flyter 220 meter over havbunnen er ingen turbiner per i dag installert på dypere vann enn 40 meter (Beatrice).

I dag er over 5 000 MW under konstruksjon i Europa, det er gitt konsesjon til ytterligere 18 000 MW og godt over 100 000 MW offshore vind er planlagt. Lite av dette ser ut til å komme i Norge, men mange norske bedrifter posisjonerer seg likevel mot det som ser ut til å bli et betydelig marked for norsk offshorekompetanse og kapasitet.

Denne artikkelen vil innledningsvis si litt om hvem disse bedriftene er og hva de kan, men hensikten med kapittelet er ikke primært å beskrive den norske industrien. Formålet er snarere å gi et perspektiv fra bedriftene og hvilke muligheter og utfordringer de ser i forhold til deltagelse i det voksende markedet for offshore vind i Europa. Grunnlaget for denne framstillingen er 45 dybdeintervjuer med norske bedriftsledere og andre aktører som er involvert i utvikling av teknologi og løsninger for vindkraft til havs. Dybdeintervjuene inkluderer 16 intervjuer i bedrifter som primært fokuserer på offshore vind, 12 intervjuer i bedrifter som har offshore vind som et av flere satsingsområder og 17 intervjuer med andre aktører som på en eller annen måte spiller en rolle i forhold til teknologisk eller industriell utvikling av offshore vind (for eksempel finansaktører og forskere). I tillegg baserer vi oss på en survey som ble sendt til 325 bedrifter med utgangspunkt i medlemslistene til Arena NOW, Windcluster Mid Norway, Norwea og Navitas Network. Undersøkelsen ble besvart av 147 bedrifter (45 prosent). Dessuten har vi deltatt på en rekke industriseminarer, møter og konferanser – for eksempel Nerec, Intpow, Offshore Wind China, Pareto, Nowitech, Wind Cluster Mid Norway.

Norske bedrifter og offshore vindkraft

Norske bedrifter som deltar eller utforsker muligheter mot offshore vind kan grovt deles inn i to kategorier: 1) Bedrifter som har vindkraft til havs som et supplement til sin eksisterende virksomhet, og 2) Bedrifter som har vindkraft til havs som sin hovedsatsning.

De fleste norske bedriftene tilhører første kategori. Basert på vår survey hvor 94 bedrifter oppgir at offshore vind er et forretningsområde, rapporterer mer enn 70 prosent at de også er involvert i de tradisjonelle norske sektorene offshore petroleum og annen maritim industri. Flere av disse bedriftene beskriver seg selv som offshorebedrifter – hvorvidt aktivitetene retter seg mot petroleum, vind eller annen fornybar energi er av mindre betydning. Disse bedriftene er relativt store (42 prosent har mer enn 100 ansatte) og flere organiserer satsingen på havvind i egne datterselskaper eller prosjekter der ansatte i moderbedriften går inn og ut etter behov.

Av bedriftene som oppgir både petroleum og vind til havs som sine forretningsområder opplyser 70 prosent at mindre enn en tiendedel av bedriftens tid blir brukt på prosjekter og aktiviteter som retter seg mot offshore vind. Bare 13 prosent av lederne innen denne kategorien oppgir at mer enn en fjerdedel av bedriftens tid handler om vindkraft. Det er med andre ord betydelig interesse, men relativt begrensede investeringer av ressurser mot offshore vind. Flertallet av disse bedriftene ser vindkraft til havs som en mulighet for å utnytte eksisterende kompetanse og teknologi i et nytt marked, men mange av bedrifter i denne kategorien er også i varierende grad involvert i teknologiutvikling – 49 prosent oppgir at de har utviklet nye løsninger/teknologier for havvind. 52 prosent hevder at de per i dag har levert produkter eller tjenester til en kommersiell utbygging av vindkraft til havs.

I vår survey oppgir 17 ledere at vindkraft til havs er bedriftens hovedfokus. Elleve av disse bedriftene er etablert av uavhengige gründere, 15 bedrifter ble etablert for mindre enn fem år siden, 11 er lokalisert på Vestlandet, og de er gjennomgående små – kun én bedrift oppgir å ha mer enn 20 ansatte. Mens bedriftene som har flere bein å stå på i større grad utvikler løsninger basert på eksisterende kompetanse og teknologi, er mange av disse bedriftene involvert i mer offensiv teknologiutvikling. Mer enn 80 prosent av disse selskapene oppgir at de har utviklet nye løsninger/teknologier for vindkraft til havs, men bare 41 prosent av disse bedriftene har per i dag levert produkter eller tjenester til havvindmarkedet.

Gjennomgående mener norske ledere i havvindsektoren at kunnskap, erfaring og relasjoner fra offshore petroleum og maritim virksomhet gir grunnlag for betydelige komparative fordeler i det europeiske markedet for havvind – selv om noen av de norske bedriftslederne understreker at enkelte utbyggere ennå ikke helt har forstått nytten av slik kompetanse. Selv om de dedikerte havvindbedriftene i liten eller ingen grad har pågående aktivitet mot olje- og gassektoren er likevel offshorekompetanse fra petroleumsindustrien høyst tilstedeværende ettersom ledere og annet nøkkelpersonell har bakgrunn fra sektoren.

Teknologi, marked og industrialisering

Kompetanse fra offshore olje og gass kommer også til syne i posisjonen norske bedrifter tar eller sikter på i verdikjeden. Typiske norske leveranser mot offshore vind dreier seg om design, fabrikasjon og installasjon av fundamenter, kabler og andre komponenter og tjenester under eller nær havflaten. Foruten leveranser av enkeltstående komponenter og tjenester, handler også offshorekompetanse i stor grad om organisering av komplekse operasjoner i et røft miljø. Kvalitetssikring, innkjøp og koordinering av leverandører og leveranser, utvikling og tilpasning av teknologi, logistikk og HMS i forbindelse med store operasjoner offshore er kompetanse petroleumsindustrien har bygget opp over tid, og som kan komme til nytte når vindkraft skal bygges i europeiske farvann. Offshorekompetanse, både på komponent- og organisasjonsnivå ser ut til å møte større interesse i markedet nå som vindparkene blir større og bygges ut på større dyp og lengre fra land enn for bare få år siden – for eksempel Beatrice, Alpha Ventus, Nordsee Ost og Dogger Bank som alle har betydelig norsk deltagelse.

Teknologisk og operativ kompetanse fra offshore olje og gass blir trukket fram som Norges fremste konkurransefortrinn når industrifolk, forskere og politikere snakker om offshore vind, men i koblingen mot olje og gass ligger også noen betydelige utfordringer. Mens lønnsomheten og utfordringene i petroleumssektoren har tillatt og, for den del, forutsatt unike løsninger, skreddersøm av installasjoner og kontinuerlig teknologiutvikling, er vindkraft til havs avhengig av offentlige subsidier og større grad av standardisering for å bli konkurransedyktig mot andre og mer etablerte former for elektrisitetsproduksjon. Ettersom offshore vind per i dag langt på vei drar på de samme ressursene (kapital, arbeidstimer, fartøy etc.) som petroleumssektoren, bidrar de økonomiske forutsetningene til at det kan bli vanskelig for både bedrifter og politikere å opprettholde oppmerksomheten over tid. Store investeringer i framtiden er vanskelig når dagen i dag betaler så veldig mye bedre.

“Det som er problemet er at denne industrien ikke er etablert i det hele tatt. Verken myndighetskrav eller regelverk er på plass. Det er så mye uforutsigbarhet at det er ikke til å tro. De nye kundene som dukker opp er store energiselskaper som overhodet ikke har erfaring fra offshore eller denne typen utbygginger. Derfor blir vanvittig mange prosjekter et utrolig rot!” Direktør, Energi/offshorebedrift A (desember 2010)

“Det er jo begrensede ressurser innen offshore. Dersom det blir gjort nye store funn, for eksempel utenfor Finnmark, så er det klart at industrien snur seg rett tilbake til olje og gass igjen (…) det er så mye bedre betalt – og vi kan det fra før!” Leder, Energi/offshorebedrift I (september 2010)

“Du kan jo tenke deg, skal vi velge den veldig rike oljeindustrien eller skal vi velge denne fattige og usikre industrien… tough choice liksom!” Direktør, Energi/offshorebedrift J (oktober 2010)

“Én prosent bedre reservoarutvinning. Hvor mye er det? 170 milliarder eller noe sånt. Én prosent, så får du den pengehaugen! Du kan ikke da sitte i et styre og si “nei, vi vil heller ha vindmøller”, ikke sant. Jeg tror det blir forferdelig vanskelig for Statoil å opprettholde en satsning på havvind over tid.” Leder, Energi/offshorebedrift M (januar 2011)

Vindkraft til havs har så langt i stor grad vært en sammenkobling av kompetanse og komponenter designet for bruk på land, og varierende grad av offshorekompetanse og komponenter. Med det økende fokuset på offshore vind i det internasjonale markedet (primært Europa) er det nå imidlertid en klar tendens til at offshore vind er i ferd med å bli “sin egen sektor”. Det betyr at turbiner, fartøy, logistikkløsninger til lands og til vanns og hele verdikjeder tenkes og designes på nytt, som igjen innebærer et styrket fokus på integrasjonsproblematikk mellom komponenter og løsninger over og under vann. Denne tiltagende spesialiseringen betyr også at det kanskje ikke vil være nok å være god på offshore olje og gass når havvind bygges i framtiden.

“Offshoreleverandørene trenger et push. De har for mye å gjøre i olje og gass. Men det kan være for sent å konvertere den dagen oljen og gassen har tatt slutt(…) vi har et vindu mellom nå og 2014…” Leder, Havvindbedrift E (september 2010)

Om norsk politikk

Med noen svært få unntak er industriaktører samstemte i at norsk politikk for industriutvikling relatert til fornybar energi mangler både forutsigbarhet, helhet og visjoner. Tolv år og åtte olje- og energiministere har kommet og gått siden forrige energimelding (St.melding nr.29, 1998-1999), og bare en tredel av målsetningen om 3 TWh årlig fra vindkraft (på land) innen 2010 ble realisert. Tidligere olje- og energiminister Terje Riis-Johansen annonserte flere ganger i 2009 og 2010 at vindkraft til havs kan bli Norges neste industri og energieventyr, men i mars 2011 mente den nye olje og energiministeren, Ola Borten Moe, at utbygging av offshore vind i Norge er for dyrt. Dersom man ser offshore vind som et rent energipolitisk anliggende uten koblinger til industriutvikling er det åpenbart at teknologien per i dag er for dyr sammenlignet med andre former for elektrisitetsproduksjon – men det gjelder også i Storbritannia og Tyskland og andre land hvor det satses store offentlige midler på å erstatte kull, gass og kjernekraft med vind. Noe av forklaringen på den svake koblingen mellom elektrisitetsproduksjon og teknologiutviking kan være at den norske elektrisitetsforsyningen langt på vei har vært basert på “hyllevareteknologi” – som har vært mer enn bra nok for å utnytte vannkraften. Dette har medført at innovasjonsgraden i den hjemlige elektrisitetssektoren har vært lav. I stedet har norske politikere, bedrifter og forskere konsentrert seg om å utvikle offshore petroleumsindustri i verdensklasse.

Flere av bedriftslederne peker på at økonomi som fagfelt har fått for stor innflytelse over energipolitikken i Norge. Bedriftslederne, som ofte selv er ingeniører, understreker at teknologisk utvikling ikke er noe som skjer av seg selv, men noe man aktivt må delta i for å henge med i. Mange av dem mener at politiske beslutningstakere og virkemiddelapparatet i alt for stor grad ansetter og rådfører seg med økonomer, og at dette gir en effekt der både energi- og industripolitikk handler om å innfri kortsiktige målsetninger basert på kjente faktorer.

“Norge er styrt av finansdepartementet – og de liker ikke subsidier.” Leder, Havvindbedrift E (september 2010)

“Hvis du tar en kikk på OED så vil du oppdage at 80-90 prosent av de som jobber der er sosialøkonomer fra Blindern. Det er ikke bred kompetanse akkurat…” Leder, Energi/offshorebedrift M (januar, 2011)

“Jeg er ikke sosialist, altså, men økonomer… det er jo bare en gjeng med avanserte regneark. De har ingen mulighet å vurdere om det vi tenker på i dag vil virke om seks år. Det er 100 000 ingeniørtimer i mellom!” Leder, Havvindbedrift B (mars, 2011)

De bedriftslederne vi har snakket med understreker at offshore vind for Norges del handler om industriutvikling og derfor bør sortere som industripolitikk. Det betyr ikke at norsk energiforsyning, globalt klima og andre energi- og klimapolitiske vurderinger ikke hører hjemme i en diskusjon om offshore vind i Norge, men heller at det er det er industriutvikling i forhold til det internasjonale markedet som er drivkraften bak de norske bedriftenes satsning på feltet.

Om forskning og utvikling

Norske myndigheters innsats mot offshore vind har i stor grad rettet seg mot forskning og utvikling (FoU). To av de første åtte Forskningssentrene for Miljøvennlig Energi (FME) fokuserer på havvind: Nowitech og Norcowe. I tillegg er flere programmer i Forskningsrådet og Innovasjon Norge innrettet mot offshore vind. Norske bedriftsledere har en ambivalent holdning til denne satsningen. På den ene side mener de aller fleste at midler til forskning på offshore vind er flott. Mange synes det er veldig bra at universitetene kommer på banen, at det stimuleres til bedriftsintern FoU og, ikke minst, at flere av støtteordningene er innrettet på en slik måte at industrien og godkjente forskningsinstitusjoner må samarbeide. På den andre side mener mange bedriftsledere også at for mye midler og kontroll havner i universitetssystemet på bekostning av industrien, og at dette er penger som kunne vært brukt til å virkeliggjøre teknologi industrien mener er klar for fullskala testing og kommersialisering. Videre hevder mange bedriftsledere at det er alt for ressurskrevende å delta i forskning i sammen med universitetene og at resultatene som kommer ut av slikt samarbeid både er vanskelige å forstå og implementere. Mange peker på at det er et stort gap mellom akademia og industri hva kompetanse, motivasjon og tidshorisont angår, og at det som oppfattes som spennende av forskerne ikke nødvendigvis er like interessant fra et industriperspektiv. Til tross for at begge FME’ene som fokuserer på offshore vind har en rekke industripartnere, som langt på vei skal være med på å definere hva som er interessant forskning, er det lite entusiasme for FME’ene blant bedriftslederne.

“De (en av FME’ene) driver med det de har lyst å drive med, i stedet for det vi avtalte… Og da ender vår innsats opp som bedriftsmidler til forskningen – og det er vi ikke interesserte i å være med på.” Leder, Energi/offshorebedrift I (september 2010)

“Jeg mener at det er en brutal kunnskapsmangel på hvordan man får fram industriprodukter i både Forskningsrådet, Innovasjon Norge og departementene.” Leder, Havvindbedrift B (mars 2010)

“Det er bra at forskningsmiljøene jobber for å bli gode på dette, men vi har ikke tid eller ressurser til å sitte i sånne brødløse kommisjoner for å hjelpe dem med å bli gode nok slik at de en gang i framtiden kan bidra til å optimalisere produktene våre.” Leder, Havvindbedrift G (september 2010)

Behov for et sammenkoblet innovasjonssystem

En sentral utfordring for offshore vind, som for mange andre nye teknologier, er manglende forståelse og koordinasjon på tvers av ulike aktørgrupper. Ingeniører og teknologiske forskere kan være eksperter i å kombinere teknisk kunnskap og komponenter for å optimalisere teknologiens ytelse mot et naturgitt optimum, men dersom disse ikke vet og tar tilstrekkelig hensyn til hvordan andre aktører – brukere, produsenter, politikere og investorer – ser den samme teknologien og utfordringene og mulighetene som ligger i den, kan det som for dem er en forbedring gjøre jobben vanskeligere for andre grupper. Den samme logikken gjelder også de andre aktørgruppene. For å gjøre jobben sin ordentlig er det også viktig at brukere, produsenter, politikere og investorer et stykke på vei har forståelse for hvilke motivasjoner, målsetninger og forventninger de andre aktørene har i forhold til gjeldene teknologi.

“Det største problemet er at vi ikke har noe hjemmemarked – det er et kjempeproblem!” Leder, Energi/offshorebedrift I (september, 2010)

“Først så må du ha ideer og teknologisk grunnlag. Så må du ha en prøvearena. På en kontorpult som dette bygger du bare papirfly.” Leder, Havvindbedrift B (mars, 2010)

“I dag er det jo ikke en bank i Norge som skjønner finansiering av vind. De bare flakker med blikket… Vil du finansiere en oljerigg så har de kompetanse og kan ta høyere risiko fordi de skjønner produktet.” Leder, Energi/offshorebedrift M (januar, 2011)

Svært mange bedriftsledere peker på manglende hjemmemarked som den største barrieren for å utvikle industriell og teknologisk kompetanse for offshore vind i Norge. Ønsket om et politisk støttet hjemmemarked er bredt forankret i bedriftene, men uttrykkes særlig sterkt av de mindre, dedikerte bedriftene som utvikler nye løsninger for offshore vindkraft. Det er ikke en forventning om stor omsetning i Norge som ligger til grunn for ønsket om et hjemmemarked. Snarere handler det om at en hjemlig arena er viktig for å kvalifisere teknologi, etablere relasjoner og bygge referanser som i neste omgang kan brukes i det internasjonale markedet. Selv om EUs regelverk tilsier at norske bedrifter skal ha samme sjanse som nasjonale bedrifter i kommersielle vindkraftutbygginger mener de fleste bedriftslederne at industribedrifter i de landene som har politisk støtte for et hjemmemarked har en fordel som på ganske kort tid vil utvikle seg til et forsprang.

Et begrenset hjemmemarked handler også om at læring og teknologisk utvikling har bedre forutsetninger når det finnes en arena hvor industri, forskning, politikk og kapital kobles sammen rundt håndfaste oppgaver. Per i dag opplever mange bedriftsledere at både forskere, politikere eller finansaktører mangler vilje og/eller forutsetninger for å forstå hvilke utfordringer industrien står ovenfor både med hensyn til teknologi og marked. Et hjemmemarked kan bidra til å styrke gjensidig forståelse, kunnskapsproduksjon og beslutningsgrunnlag til fordel for utvikling av offshore vind som teknologi og bransje.