Økt forsyningssikkerhet, effektivisering av kraftsystemet og reduserte CO₂-utslipp er blant de foretrukne ringvirkningene vi leser om i forbindelse med offshore nettutbygging i Nordsjøen, men hva er det som egentlig ligger bak disse påstandene? La oss snu noen steiner for å se hvordan en ambisiøs klimapolitikk har ført til lønnsomme nettinvesteringer over landegrenser i Nordsjøen.

2020-målene til EU startet med en grei huskeregel; 20-20-20, hvor alle tyvetallene er assosiert med 20 prosent forbedring av ett-eller-annet sammenliknet med 1990-nivåer. Man kan kanskje tenke seg frem til det, men la oss oppsummere for å unngå kreative spekulasjoner: 20 prosent reduksjon av forurensende klimagassutslipp, 20 prosent av forbruket skal komme fra fornybar energi og 20 prosent energieffektivisering.

Hever man blikket og ser videre mot 2030-målene, snakker man om 40 prosent reduksjon av forurensende utslipp, og i 2050 strekkes det samme målet helt opp mot 80-95 prosent.

I 2015 hadde kraftsektoren i EU en fornybarandel på 28,6 prosent av det totale forbruket. Isolert sett er dette godt innenfor målet, men sett sammen med transport- og varme-/kjølesektor er det fremdeles mye å hente fra lavthengende frukt i kraftsektoren.

En økende kapasitetsandel med sol- og vindkraft er absolutt et av de viktigste virkemidlene for å nå klimamålene EU har satt seg, men som mye annet kommer alltids slike flotte ting med en hake eller to.

Sett fra kraftsystemet sin side tilfører sol- og vindkraft mer variabel og uregulerbar kraftproduksjon, hvilket bør balanseres med momentant forbruk, reduksjon av annen regulerbar produksjon eller energilagring. Hvis de to førstnevnte alternativene ikke er tilstrekkelig til å håndtere effekttoppene fra variabel kraftproduksjon, kan en god nettinfrastruktur hjelpe med å distribuere disse effekttoppene til laster som er lokalisert lengre fra produksjonen.

Når det kommer til energilagringsmuligheter i denne størrelsesordenen, kommer de fleste land til kort, utenom Norge som er velsignet med høye fjell og nesten 99 prosent vannkraft. Dette gjør det mulig for Norge å tilby unike energilagringsmuligheter, i tillegg til en meget fleksibel kraftproduksjon som raskt kan justeres opp eller ned for å utligne variasjoner i uregulerbar kraftproduksjon fra vind og sol.

På kontinentet er det et sterkere behov for å bygge ut mer fornybar kraftproduksjon for å kunne appellere til klimapolitikken, og dette gjelder kanskje spesielt Tyskland som er godt i gang takket være «Energiewende». Sett fra et systemnivå er det viktig å kombinere disse geografiske karakteristikkene for å sammen kunne oppnå en tilfredsstillende «dekarbonisering» av kraftsystemet på en kostnadseffektiv måte.

Derfor ser EU på offshore nettutbygging i nordsjøområdet som et strategisk steg i denne prosessen. Det vil knytte sammen ulike markedskarakteristikker som kan utfylle hverandre, i tillegg til at nettutbygging legger til rette for sterkere infrastrukturmuligheter med tanke på offshore vindkraft. Offshore vindkraft har nemlig et enormt potensiale i Nordsjøen – fra 38 til 110 GW, ifølge ENTSO-E.

For å sette det litt i perspektiv, tilsvarer dette potensialet nesten fire ganger mer enn all tilgjengelig produksjonskapasitet i Norge.

Offshore nettutbygging vil føre til en sterkere markedsintegrasjon, hvilket vil si at systemet øker mulighetsrommet for handel med billig kraftproduksjon – da i første rekke vind og sol som har tilnærmet null produksjonskostnad.

Et tenkelig scenario kan være at Tyskland produserer langt mer elektrisitet enn de forbruker. Da kan en mellomlandsforbindelse med Norge, NordLink, på 1400 MW komme godt med slik at vi kan kjøpe rimelig overskuddsenergi fra Tyskland. Denne energien kan enten konsumeres direkte eller lagres i de fantastiske vannreservoarene våre ved hjelp av store mengder vann som pumpes opp i høyden. Den lagrede energien kan senere tilbakeføres til systemet når det er veldig høy etterspørsel, slik at man kan redusere avhengigheten av dyrere kraftproduksjon som for eksempel kull og gass.

Hvis man kan unngå å bruke dyrere kraftproduksjon som typisk er basert på fossile brensler som primær energikilde, vil dette også føre til at man slipper ut mindre forurensende gasser ved alltid å kunne benytte billigere, fornybar kraftproduksjon fra et større geografisk omfang.

En økt overføringskapasitet over landegrensene vil derfor effektivisere markedet, både i form av «driftskostnader» og i form av forurensende utslipp. I tillegg til dette tilfører det ny tilgjengelig kapasitet sett fra de avgrensede landene, isolert sett, som gjør at vi i tillegg kan krysse av for forbedret forsyningssikkerhet.

Det vi kan ta med oss, er at en offshore nettinfrastruktur gjør det enklere å inkludere større mengder fornybar kraftproduksjon i det europeiske kraftsystemet.

Effekttopper fra vind og sol som i verste fall ville gått tapt med dagens infrastruktur, vil kunne ha muligheten til å bli forflyttet både i rom og tid ved hjelp av mellomlandsforbindelser og norsk vannkraft (energilagring).

Hovedutfordringen er å kartlegge effektene slike enorme investeringer har på systemet og markedet vårt. Strømprisene vil konvergere mot hverandre, hvilket vil si at noen vil oppleve en økning i strømprisen og andre en reduksjon. Det er derfor en del synsvinkler man må se dette fra, men det er ingen tvil om at det er en god «global» løsning med samfunnsøkonomisk merverdi.