President Barack Obamas “Clean Power Plan” innebærer at utslippene fra kraftsektoren skal være 32 prosent lavere i 2030 enn de var i 2005. Ettersom kullkraftverk står for over tre fjerdedeler av utslippene fra kraftsektoren, og er klart mest utslippsintensive, vil utslippskuttene i hovedsak skje ved redusert bruk av kullkraft.

Hver delstat vil bli tildelt et utslippsmål. Det blir opp til dem selv hvordan de vil nå målet. Planen legger til rette for at delstatene kan innføre kvotehandel for å innfri målene til lavest mulig kostnad.

Utslippene fra kraftsektoren er allerede 15 prosent lavere enn de var i 2005, dels på grunn av finanskrisen og dels på grunn av overgangen fra kull til skifergass. Dermed er USA nesten halvveis til målet allerede. Samtidig er det ikke gitt at nedgangen i utslippene vil fortsette av seg selv, siden overgangen har vært drevet av markedet. Obamas plan kan sikre at utviklingen fortsetter.

Sterk motstand mot planen

Politisk sett er planen mer ambisiøs fordi Obama vet at den kommer til å møte svært sterk motstand. I de fleste andre land blir omfattende klimaplaner som dette behandlet av de lovgivende organer. Fordi Obama vet at det er umulig å få flertall for en klimalov i den amerikanske kongressen, benytter han seg av eksisterende lovgivning (Clean Air Act) for å regulere utslippene.

Dette kommer til å møte motstand, både politisk og juridisk. Delstater som er avhengig av kull, og interesseorganisasjonene til kullindustrien, har allerede varslet søksmål. Et annet spørsmål er hva Obamas etterfølger som overtar i januar 2017, kommer til å gjøre. De republikanske presidentkandidatene var raskt ute med å avvise planen og sier at de vil gjøre det de kan for å stoppe eller begrense den, mens demokratenes kandidater har sagt de vil støtte planen – og styrke den.

Internasjonal troverdighet

I slutten av november samles verdens stater i Paris for å framforhandle en ny klimaavtale. USA har allerede meldt inn at de vil kutte sine utslipp med 26–28 prosent innen 2025 sammenlignet med 2005. Planen Obama lanserte i går endrer ikke på USAs internasjonale mål, men gjør det mer troverdig at USA kan nå målene.

Den troverdigheten trenger USA. Klimaforhandlerne er godt kjent med hvor vanskelig det er å få vedtatt klimapolitikk i den amerikanske kongressen. USA trakk seg fra Kyoto-protokollen – den forrige store internasjonale klimaavtalen. Obamas plan for kraftsektoren viser at han er i stand til å gjennomføre klimapolitikk til tross for motstanden i kongressen. I tillegg til den nye planen har Obama også innført nye utslippsstandarder for biler og en rekke andre tiltak. Dette gjør det mer troverdig at USA kan etterleve sine klimamål.

Ingen overnasjonal myndighet kan bestemme hvilken klimapolitikk ulike land skal føre. Derfor er tillit og troverdighet avgjørende. De rike landene skulle gå foran og kutte sine utslipp først. USA og Canada trakk seg fra Kyoto-protokollen. Japan, Australia, New Zealand og Russland ble ikke med på utslippskutt i den andre perioden av avtalen. Utviklingslandenes tillit til de rike landene er – med god grunn – ikke veldig høy.

Det Obama nå gjør, øker troverdigheten til USA i klimapolitikken. Han legger samtidig press på andre rike land som Japan, Canada og New Zealand som har levert lite ambisiøse mål så langt, og Australia som ikke har meldt inn noe mål foreløpig.

Planen bygger også tillit hos utviklingslandene, kanskje spesielt hos Kina som USA har inngått en egen klimaavtale med. Et USA som leverer mer i klimapolitikken, etter tiår som en av de største bremseklossene, gjør at vi kan nærme oss klimatoppmøtet i Paris med litt større forhåpninger. Det er fortsatt ingen grunn til å vente seg en klimapolitisk revolusjon i Paris, men sjansene for en god avtale økte litt med lanseringen denne uken.

Å følge internasjonal klimapolitikk er litt som å se en sjøløve bevege seg på land. Det går ikke fort framover, det er ikke elegant, men det går i det minste framover.