Regjeringens budsjetterte bevilgninger til Fornybar AS har skapt debatt om størrelsen på fondet og dets tapsavsetninger. Samtidig foregår det en intens bykamp om lokaliseringen av det som blir en ny puslespillbrikke i det offentlige virkemiddelapparatet. Nå er det på tide at fokuset i denne debatten flyttes fra å handle om geografisk beliggenhet til i større grad å handle om fondets mandat og innhold.

Effektiv reduksjon av klimagassutslipp

Vi har fulgt debatten med spenning etter at vi i juni i år leverte masteroppgaven om etablering av grønne investeringsbanker som en del av finansieringen av det grønne skiftet. For det er nettopp dette formålet Fornybar AS skal styres etter; investere i grønn teknologi som enten direkte eller indirekte bidrar til å redusere klimagassutslipp. Derfor bør vi heller diskutere det Leo Grünfeld, Tore Gjedebo og Peter Fusdahl alle har vært inne på i sine innlegg i DN: Hvordan skal Fornybar AS på best mulig måte forvalte sine 20 milliarder for å redusere klimagassutslipp og fremme bærekraft?

For at Fornybar AS skal bli en suksess, er det særlig tre spørsmål som bør diskuteres. Hvilken finansiell verktøykasse skal fondets mandat tillate? Hvilken balanse skal man ha mellom en nasjonal og internasjonal investeringshorisont? Og ikke minst, hvordan passer brikken Fornybar AS inn sammen med det øvrige virkemiddelapparatet?

Den finansielle verktøykassen

Med de foreløpige signalene fra budsjettforhandlingene legges det opp til en tapsprosent på over 35 prosent. Vi kan alle være enige om at å rigge en storsatsning som Fornybar AS til et tapssluk er en dårlig idé. Fondet skal være et middel for å akselerere grønn vekst ved å investere i lønnsomme prosjekter, og ved å redusere risiko for andre markedsaktører. Dette vil ikke skje hvis fondet blir en ren gavepakke av subsidier. Som Gjedebo og Fusdahl sier i sitt tilsvar til Grünfeld, så vil Fornybar AS kunne rigges til å investere i større og mer etablerte selskaper, der kommersielle betingelser er mer tungtveiende enn teknologiske veddemål.

Funnene fra masteroppgaven viser at det er en markant økning i antall grønne investeringsbanker globalt. Enten disse aktørene omtales som fond eller banker, er de gjerne etablert etter mange av de samme prinsippene. De har til felles en offentlig:privat “leverage ratio” på mellom 1:3 og 1:20. Det vil si at for hver offentlige krone som går inn i fondet, tilføres mellom tre og 20 kroner i privat kapital. Et annet fellestrekk er at de stiller krav til markedsavkastning for sine utvalgte investeringer. Det er nettopp en slik rolle Fornybar AS også bør ta. Vi ønsker likevel å presisere at statens rolle nødvendigvis vil være en risikobærer som således kan fungere som et bindeledd fra offentlig kapital på den ene siden til et konkurransedyktig bankvesen på den andre.

Diskusjonen bør derfor i større grad handle om hvorvidt Fornybar AS kan tilby en finansiell verktøykasse utover venturekapital. Basert på tilsvarende fond internasjonalt kan man her se på finansielle instrumenter som lånefinansiering og delfinansiering, eller investeringer i infrastruktur, obligasjoner og verdipapirer. Sistnevnte kan muliggjøre en aggregering av flere mindre prosjekter. Fondet kan tilby disse instrumentene direkte eller gjennom samarbeid med andre institusjoner. Det viktigste er her at mandatet rommer en fleksibilitet som vil kunne tillatte skreddersydde finansielle produkter for å kanalisere rett kapital til rett tid.

Gjennom sin eierrolle vil staten kunne legge premissene for mer enhetlig og målrettet klimarelatert rapportering, i tråd med anbefalingene fra Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft. Innflytelsen Fornybar AS vil ha som eier tilsier at fondet bør være en sterk driver for å ta i bruk de aller nyeste verktøyene og metodene innen bærekraftige investeringer. I praksis fant vi gjennom masteroppgaven at dette kan gjøres ved å integrere bærekraft-rapportering som en del av den finansielle analysen. Et konkret eksempel som kan bidra til å endre måten investorer tar beslutninger på, er å ta i bruk verktøyene til The Task Force on Climate-related Financial Disclosures. Anbefalingene til ekspertgruppen som ble utnevnt av the Financial Stability Board ble offentliggjort den 14. desember.

Internasjonal investeringshorisont

Samfunnsøkonomen Grünfeld uttaler at “det vil være en fiasko å låse fondet til å investere i et så lite og risikabelt marked som tidligfase fornybarteknologi i Norge”. Han retter blikket mot internasjonale restruktureringsprosjekter og infrastrukturutbygginger i utviklingsland. Det får støtte fra Investinor-direktør Haakon Jensen som sier at størrelsen taler for også å investere internasjonalt (DN, 27.11). Funnene fra masteroppgaven resonnerer godt med dette, der en avgrensning til investeringer i Norge vil kunne legge en betydelig begrensning på tilgjengelige prosjekter og klimapotensial. Å utvide til en internasjonal investeringshorisont vil med fondets størrelse ikke gå på akkord med lovende hjemmemarkeder, men kunne støtte opp om teknologiske satsingsområder ved å investere i verdikjeder både hjemme og ute.

Scatec Solar trekkes frem av Grünfeld som stjerneeksemplet på vellykkede investeringer i fornybar energi internasjonalt. Selskapets kompetanse innen langsiktig prosjektering og innsikt i både teknologi og finansielle virkemidler har gitt svært gode resultater. Scatec har lansert en modell hvor bærekraftige prosjekter gir nasjonale klimakvoter som utbytte for investeringer internasjonalt. Dette er et godt eksempel på hvordan norsk kapital kan bidra til å finansiere lønnsomme fornybarprosjekter i utviklingsland, og som en bonus kan klimaresultatet føres på det nasjonale regnskapet.

I sine anbefalinger til regjeringen åpner Ekspertutvalget for grønn konkurransekraft for en sammenslåing mellom de to nordiske institusjonene Nordic Environment Finance Corporation (NEFCO) og Nordic Investment Bank (NIB). Ingen har så langt nevnt disse investeringsinstitusjonene, som også har overlappende mandater og lang erfaring med investeringer i grønn teknologi. Med et mandat som skuer utenfor Norge vil det være naturlig å diskutere investeringsnettverket som finnes i Norden og hvilken rolle Fornybar AS skal ha sammen med disse.

Deler av puslespillet må legges på nytt

Samtidig som man diskuterer den finansielle verktøykassen, diskuterer man også hvor i det norske virkemiddelapparatet Fornybar AS skal ligge. Tidligere innlegg trekker frem overlapp med både Enova og Investinor som veletablerte organisasjoner, og at Fornybar AS vil kunne opprettes på bekostning av disse. En vesentlig faktor i denne diskusjonen er forskjellen på rent statstilskudd og støtte basert på lånevilkår. Enova er basert på førstnevnte, og har et mandat som er i stadig endring i takt med teknologiutvikling og marked. Fornybar AS må ikke gå i beina på Enova, og nøkkelordet her er dermed samarbeid mellom institusjonene i mye større grad enn det som utvises i dag. Dette gjelder også relasjonen til programmene i regi av Innovasjon Norge.

Et annet nøkkelord er kompetanse. Spesialisert kompetanse vil, slik Gjedebo og Fusdahl vektlegger, være alfa og omega for å kunne bygge en institusjon som kan skape resultater med sine investeringsbeslutninger. Det er godt mulig at Investinor huser mye av den kompetansen som Fornybar AS vil trenge, men det trenger likevel ikke være ensbetydende med å sette likhetstegn mellom de to institusjonene når det kommer til fremtidige investeringsmandat.

Med etableringen av en ny institusjon må det nødvendigvis også gjøres justeringer for å få den nye brikken til å passe inn. Investinor, Argentum, Nordic Environment Finance Corporation (NEFCO) og Nordic Investment Bank (NIB) er alle i høyeste grad en del av dette puslespillet når man skal gjøre endringer som sikrer at den riktige kompetansen kanaliseres dit kapitalen finnes. Riktig utformet og i samspill med eksisterende aktører kan Fornybar AS bli en gullgruve.