Norsk oljepolitikk trenger en overhaling

Paris-avtalen har ført til usikkerhet om den fremtidige verdien av norsk olje og gass. For å unngå store feilinvesteringer bør vi avlyse 24. konsesjonsrunde og ha en full gjennomgang av norsk oljepolitikk.

Skal Norge ha troverdighet i klimapolitikken må Norsk oljepolitikk legge til grunn at Parisavtalen overholdes, skriver artikkelforfatteren.L.C. Nøttaasen cba

Debatten om oljepolitikken låser seg ofte fast i en skyttergravskrig med to stereotyper: De som vil stenge norsk oljevirksomhet i dag og de som mener det bare er å kjøre på som før.

Realiteten er selvsagt langt mer nyansert.

De færreste vil stenge alt i dag og de færreste nekter å forholde seg til klimaendringene. Denne polariserte debatten er skadelig. Skal norsk olje fortsatt bidra med penger inn i statskassa, og klimapolitikken være i tråd med Paris-avtalen, må det tenkes nytt nå.

Paris-avtalen må overholdes

Beslutningene som tas i dag kommer til å påvirke norske utslipp og norsk økonomi mange år frem i tid. Blokkene som utlyses i den 24. konsesjonsrunden kommer først til å være i produksjon en gang mellom 2025 og 2040.

Samtidig går den politiske og teknologiske endringen raskere enn noensinne. Norsk oljepolitikk baserer seg på oljemeldingen fra 2010 hvor det anslås at oljeprisen i 2030 vil ligge over 100 dollar fatet. I fremskrivningene til Det Internasjonale Energibyrået (IEA) hvor de ser på fremtiden i energimarkedet innenfor rammene av Paris-avtalen tror de prisen i 2030 vil være 66 dollar fatet.

Dette viser hvor stor usikkerhet det er for den fremtidige oljeprisen. Skal Norge ha troverdighet i klimapolitikken må norsk oljepolitikk legge til grunn at Paris-avtalen overholdes.

Paris-avtalen har gitt oss et karbonbudsjett som innebærer at ikke alle fossile ressurser kan utvinnes og at mye av de fossile ressursene må bli liggende. Avtalen og de politiske valgene den tvinger frem i alle verdens land er et nytt og stort usikkerhetsmoment vi er nødt til å ta med når vi utformer petroleumspolitikken. Dette tar ikke dagens politikk hensyn til.

Mange vil innvende at det ikke er politikerne som bør avgjøre hvor vi skal la oljen ligge, men at det er selskapene som er best til å avgjøre hvilke petroleumsressurser som skal bli liggende basert på lønnsomhet.

Det er en tilnærming som bare er gjeldende dersom selskapenes interesser overlapper med samfunnets og det ikke er noen negative eksterne effekter fra oljeleting og produksjon.

Gjennomgå norsk petroleumspolitikk

Allerede i dag er det lagt begrensninger på hvor det er mulig å lete etter olje av hensyn til naturverdier og fiskeri, som utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Det finnes nå også en rekke gode grunner til at vi ikke skal gjennomføre 24. konsesjonsrunde, men heller gjennomgå norsk petroleumspolitikk for å få et rammeverk som er bedre egnet på veien mot lavutslippssamfunnet:

  1. Fradragene for investeringer på norsk sokkel er ifølge Finansdepartementet så gunstige at det fører til større investeringer enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. I takt med krympende karbonbudsjett gjør det at Norge risikerer å bli sittende igjen med store investeringer som ikke kaster av seg.
  2. Det er knyttet stor usikkerhet til utformingen av fremtidens klimapolitikk og hvor mye olje og gass det vil være plass til i energimiksen. I IEAs nyeste scenarier senker de forventet fremtidig oljepris. Særlig vil det få store konsekvenser for oljeindustrien dersom vi kommer sent i gang med store globale utslippskutt. For det spiser av den delen av karbonbudsjettet som skulle gått til olje og gass i 2050. Skal vi kunne stole på at selskapene gjør gode investeringsbeslutninger, må vi vite at de har klare prissignaler og kan legge klare forventninger om fremtidige rammevilkår til grunn. For øyeblikket er det få som kan spå hvilken retning fremtiden klimapolitikk skal ta, og dermed oppstår det en økt risiko for feilinvesteringer. Siden norsk petroleumspolitikk er et spleiselag hvor staten betaler store deler av investeringene på norsk sokkel, men til gjengjeld også tar store deler av inntektene, vil store feilinvesteringer kunne få store konsekvenser for fremtidig velferd og offentlige .
  3. Store deler av 24. konsesjonsrunde er blokker som ligger i Barentshavet hvor det er lite utbygd infrastruktur, svært sårbare naturområder, store fiskestammer og svært hardt vær. Det er i seg selv gode grunner til å la være å bygge ut.
  4. Ikke minst er det et spørsmål om klimaeffekten av å gjennomføre en ny konsesjonsrunde. Norske forskere har vist at det kan være god klimagevinst ved å drive tilbudsside-klimapolitikk og la noe av oljen ligge. Særlig dersom det er marginalt lønnsomme felt som blir liggende kan det bidra til lavere utslipp globalt. Dette er ikke noe hvert enkelt selskap tar hensyn til, men som vi som samfunn bør tenke gjennom før vi åpner en rekke nye områder for letevirksomhet.

Oljenæringen har gitt Norge enorm velstand, og det rammeverket vi har hatt rundt petroleumsnæringen har tjent oss godt. Men at det har vært en god historie så langt betyr ikke at det vil bli en god slutt.

Avlys konsesjonsrunden

Når vi nærmer oss de siste kapitlene er det på tide å se etter nye virkemidler. Selv om vi trolig kommer til å ha oljevirksomhet i Norge i mange tiår fremover vil vi gå inn i en tid med fallende etterspørsel, økt usikkerhet og et karbonbudsjett som ligger som en ny begrensning.

Da er det ikke fornuftig å gjennomføre en 24. konsesjonsrunde som om alt er som før. Vi risikerer å gjøre store feilinvesteringer som skader norsk økonomi og svekker klimapolitikken.

La oss avlyse konsesjonsrunden, og heller få en gjennomgang av petroleumspolitikken hvor det blant annet belyses hvordan vi kan unngå å bli sittende igjen med stranded assets og hvordan den kan være i tråd med klimaforpliktelse vi har påtatt oss.  

Verden har fått en ambisiøs klimaavtale som binder verdens land til handling. Vi verken kan eller bør legge til grunn at den mislyktes – konsekvensen av det ville være fatalt.

Vi er på vei mot nullutslippssamfunnet og farten er i ferd å øke kraftig. Da kan vi ikke føre en oljepolitikk som om ingenting skjer.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima