Myten rundt grønn kraft

Det hjelper lite at Norge er blant de beste i klassen i produksjon av ren og fornybar kraft, når mesteparten av denne kraften blir solgt til utlandet.

I dag starter EnergiRikekonferansen i Haugesund – en viktig konferanse om energi, klima og verdiskapning. Her møtes innflytelsesrike aktører i energibransjen for å diskutere fremtidens utfordringer. Det skal blant annet handle om verdiskapning, om overgangen fra fossilt til fornybar og grønn energi – et høyst aktuelt tema, med mange sterke og tidvis misvisende påstander.

I sommer har debatten rundt opprinnelsesgarantier gått høyt i ulike medier. Opprinnelsesgarantier er en garanti for at en viss mengde fornybar strøm er produsert ved et bestemt kraftverk. Det er samtidig et sertifikat som dokumenterer at strømmen du kjøper er 100 prosent ren og fornybar. Synspunktene på ordningen er mange. Energiminister Terje Søviknes uttalte nylig at han ønsker en gjennomgang av ordningen fordi den ikke fungerer godt nok, mens administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri hevder ordningen kun dreier seg om “finansielle verdipapirer” som ikke har noe med den fysiske strømmen å gjøre.

Argumentet til Stein Lier-Hansen er forståelig; det handler om at han ikke ønsker at hans medlemsbedrifter skal betale ekstra for en kraft som han i utgangspunktet mener er så godt som 100 prosent ren. “Vannkraften er fortsatt ren,” sier han (krever abo.). En slik argumentasjon bidrar blant annet til å skape forvirring blant norske forbrukere. Norske forbrukere tror, i likhet med Norsk Industri, at så lenge Norge renner over av fornybar vannkraft, så er dermed all energien som brukes i Norge tilnærmet ren. Det retoriske spørsmålet blir da – hvorfor skal man da måtte betale ekstra for en vare som per definisjon er grønn?

Norge eksporterer ren kraft ut til kunder i Europa, og importerer mye skitten kraft tilbake

Et slikt resonnement holder dessverre ikke vann. Det du får i stikkontakten din er ikke utelukkende fornybar energi som vann-, vindkraft eller solenergi. Det er en myte. Det norske forbrukere får, er en blanding av norsk og importert kraft. Det er et faktum. Norge er en integrert del av det europeiske strømnettet, og den fysiske kraften i nettet flyter dit hvor prisene er høyest. Norge eksporterte i fjor 70 prosent av sine fornybare verdier til Europa. Da blir det for enkelt å fremstille det som om all energien vi forbruker i Norge er 100 prosent ren og fornybar. NVEs varedeklarasjon viser imidlertid at kraftmiksen i Norge for 2016 bestod av 64 prosent fossil energi (kullkraft m.m), 21 prosent kjernekraft, og kun 14 prosent fornybar kraft. I praksis betyr dette at Norge eksporterer ren kraft ut til kunder i Europa, og importerer mye skitten kraft tilbake.

Opprinnelsesgarantier er en frivillig ordning innført av EU. Norge sluttet seg til ordningen i 2006 som en del av vårt felles energimarked. Dette er en sikker og effektiv måte å dokumentere strømproduksjonen på – og som kan sikre at private kunder eller store multinasjonale selskaper bruker strøm produsert fra fornybare energikilder. Etterspørselen etter opprinnelsesgarantert fornybar strøm er kraftig økende, særlig blant internasjonale selskaper. Globale selskaper som Carlsberg, AXA og Burberry er blant de siste som har sluttet seg til klimainitiativet RE100, og som nå forplikter seg til å gå over til 100 prosent fornybar energi, de fleste innen 2020.

Det pågår for tiden en omfattende gjennomgang av EUs fornybardirektiv, og signalene er at ordningen med opprinnelsesgarantier vil videreføres og styrkes. Flere norske aktører mener imidlertid at Norge bør trekke seg ut av ordningen. Det vil være et dumt trekk. Norske kraftselskaper har i løpet av de siste ti årene solgt opprinnelsesgarantier til utlandet for 2,8 milliarder kroner. Dette er betydelige ekstrainntekter for den norske kraftnæringen, og som samtidig sørger for sårt tiltrengte midler til investeringer i ny bærekraftig teknologi og kraft. Det er likevel svært lite sannsynlig at Norge frivillig kan trekke seg fra denne ordningen, gitt Norges tilknytning til EØS og EU. Dersom vi likevel følger denne tankerekken, vil det innebære at den norske kraftnæringen fritt overlater inntektene til andre land.

Verdiskapning er ett av nøkkelordene på årets EnergiRikekonferanse. Jeg er overbevist om at dersom den norske kraftbransjen står samlet bak ordningen med opprinnelsesgarantier, så vil det kunne gi en betydelig verdiskapning. Klarer vi å bygge et nasjonalt marked, på lik linje med for eksempel Sveits og Nederland, er det realistisk å skape merverdier for norsk kraftnæring på omlag fem milliarder kroner årlig. Da begynner vi å snakke store penger i årlig verdiskapning.

EnergiRikekonferansen er en viktig arena hvor de mest sentrale bransjeaktørene kan komme frem til et felles fundament og forståelse for å møte fremtidens energiutfordringer. Grønn, fornybar kraft er en viktig eksportvare for Norge. Fremfor å kritisere ordningen med opprinnelsesgarantier, bør vi anerkjenne dens betydning, virkning og verdiskapning. Ordningen er fremdeles ikke optimal, men den fungerer stadig bedre. Den kan kun gjøres mer robust dersom vi står sammen og jobber konstruktivt mot et felles bærekraftig mål – og makter å avlive mytene knyttet til forbruket av “ren” norsk strøm.