Myten rundt grønn kraft

Det hjelper lite at Norge er blant de beste i klassen i produksjon av ren og fornybar kraft, når mesteparten av denne kraften blir solgt til utlandet.

6 kommentarer
Norsk vannkraft - ren og evig fornybar? Nei, norske forbrukere får en blanding av norsk og importert kraft, skriver artikkelforfatteren. Bildet viser Solbergfoss kraftstasjon i Østfold (Foto: Aerosport / E-CO Energi)

I dag starter EnergiRikekonferansen i Haugesund – en viktig konferanse om energi, klima og verdiskapning. Her møtes innflytelsesrike aktører i energibransjen for å diskutere fremtidens utfordringer. Det skal blant annet handle om verdiskapning, om overgangen fra fossilt til fornybar og grønn energi – et høyst aktuelt tema, med mange sterke og tidvis misvisende påstander.

I sommer har debatten rundt opprinnelsesgarantier gått høyt i ulike medier. Opprinnelsesgarantier er en garanti for at en viss mengde fornybar strøm er produsert ved et bestemt kraftverk. Det er samtidig et sertifikat som dokumenterer at strømmen du kjøper er 100 prosent ren og fornybar. Synspunktene på ordningen er mange. Energiminister Terje Søviknes uttalte nylig at han ønsker en gjennomgang av ordningen fordi den ikke fungerer godt nok, mens administrerende direktør Stein Lier-Hansen i Norsk Industri hevder ordningen kun dreier seg om «finansielle verdipapirer» som ikke har noe med den fysiske strømmen å gjøre.

Argumentet til Stein Lier-Hansen er forståelig; det handler om at han ikke ønsker at hans medlemsbedrifter skal betale ekstra for en kraft som han i utgangspunktet mener er så godt som 100 prosent ren. «Vannkraften er fortsatt ren,» sier han (krever abo.). En slik argumentasjon bidrar blant annet til å skape forvirring blant norske forbrukere. Norske forbrukere tror, i likhet med Norsk Industri, at så lenge Norge renner over av fornybar vannkraft, så er dermed all energien som brukes i Norge tilnærmet ren. Det retoriske spørsmålet blir da – hvorfor skal man da måtte betale ekstra for en vare som per definisjon er grønn?

Norge eksporterer ren kraft ut til kunder i Europa, og importerer mye skitten kraft tilbake

Et slikt resonnement holder dessverre ikke vann. Det du får i stikkontakten din er ikke utelukkende fornybar energi som vann-, vindkraft eller solenergi. Det er en myte. Det norske forbrukere får, er en blanding av norsk og importert kraft. Det er et faktum. Norge er en integrert del av det europeiske strømnettet, og den fysiske kraften i nettet flyter dit hvor prisene er høyest. Norge eksporterte i fjor 70 prosent av sine fornybare verdier til Europa. Da blir det for enkelt å fremstille det som om all energien vi forbruker i Norge er 100 prosent ren og fornybar. NVEs varedeklarasjon viser imidlertid at kraftmiksen i Norge for 2016 bestod av 64 prosent fossil energi (kullkraft m.m), 21 prosent kjernekraft, og kun 14 prosent fornybar kraft. I praksis betyr dette at Norge eksporterer ren kraft ut til kunder i Europa, og importerer mye skitten kraft tilbake.

Opprinnelsesgarantier er en frivillig ordning innført av EU. Norge sluttet seg til ordningen i 2006 som en del av vårt felles energimarked. Dette er en sikker og effektiv måte å dokumentere strømproduksjonen på – og som kan sikre at private kunder eller store multinasjonale selskaper bruker strøm produsert fra fornybare energikilder. Etterspørselen etter opprinnelsesgarantert fornybar strøm er kraftig økende, særlig blant internasjonale selskaper. Globale selskaper som Carlsberg, AXA og Burberry er blant de siste som har sluttet seg til klimainitiativet RE100, og som nå forplikter seg til å gå over til 100 prosent fornybar energi, de fleste innen 2020.

Det pågår for tiden en omfattende gjennomgang av EUs fornybardirektiv, og signalene er at ordningen med opprinnelsesgarantier vil videreføres og styrkes. Flere norske aktører mener imidlertid at Norge bør trekke seg ut av ordningen. Det vil være et dumt trekk. Norske kraftselskaper har i løpet av de siste ti årene solgt opprinnelsesgarantier til utlandet for 2,8 milliarder kroner. Dette er betydelige ekstrainntekter for den norske kraftnæringen, og som samtidig sørger for sårt tiltrengte midler til investeringer i ny bærekraftig teknologi og kraft. Det er likevel svært lite sannsynlig at Norge frivillig kan trekke seg fra denne ordningen, gitt Norges tilknytning til EØS og EU. Dersom vi likevel følger denne tankerekken, vil det innebære at den norske kraftnæringen fritt overlater inntektene til andre land.

Verdiskapning er ett av nøkkelordene på årets EnergiRikekonferanse. Jeg er overbevist om at dersom den norske kraftbransjen står samlet bak ordningen med opprinnelsesgarantier, så vil det kunne gi en betydelig verdiskapning. Klarer vi å bygge et nasjonalt marked, på lik linje med for eksempel Sveits og Nederland, er det realistisk å skape merverdier for norsk kraftnæring på omlag fem milliarder kroner årlig. Da begynner vi å snakke store penger i årlig verdiskapning.

EnergiRikekonferansen er en viktig arena hvor de mest sentrale bransjeaktørene kan komme frem til et felles fundament og forståelse for å møte fremtidens energiutfordringer. Grønn, fornybar kraft er en viktig eksportvare for Norge. Fremfor å kritisere ordningen med opprinnelsesgarantier, bør vi anerkjenne dens betydning, virkning og verdiskapning. Ordningen er fremdeles ikke optimal, men den fungerer stadig bedre. Den kan kun gjøres mer robust dersom vi står sammen og jobber konstruktivt mot et felles bærekraftig mål – og makter å avlive mytene knyttet til forbruket av «ren» norsk strøm.

Bli abonnent!

6 kommentarer

  1. Geir Ove Olsen

    Hvorfor dette desperate forsøket på å opprettholde myten om at vi i Norge benytter nesten bare fosil kraft når det motsatte er tilfelle. Norske forbrukere trenger ikke bekymre seg. De får ren vannkraft i kontakten. Samtidig selger kraftselskapene på papiret den samme rene kraften en gang til til utlandet. En slik ulogisk og oppkonstruert handel med strøm rokker ikke ved det faktum at vi i Norge har verdens reneste kraft. Men hvis utviklingen med stadig flere utenlandskabler får fortsette og kraftselskapene velger å selge ut all vannkraften og så importere fosil kraft, ja da har vi et annet senario. Men da svikter myndighetene egne innbyggere, norsk industri og næringsliv og gir opp en ansvarlig forvaltning av Norges ressurser.

    Svar
  2. Arne Kleppestrand

    Tom Lindberg kjem i denne kommentaren – bevist eller ubevist – med rein desinformasjon.

    Lindberg skriv:

    «Det norske forbrukere får er en blanding av norsk og importert kraft. Det er et fatum.»

    Ja, det er eit fatum. Men Lindberg utelet – sannsynlegvis bevist – at den importerte delen er svært liten. I 2015 produserte Noreg 144,5 TWh elektrisk energi, derav 138,5 TWh vasskraft og 2,5 TWh vindkraft. Bruttoforbruket var 129,9 TWh, så vi produserer meir vasskraft enn vårt eige forbruk.

    Så prøver Lindberg å skape inntrykk av at vi eksporterer det meste av denne vasskrafta, og i staden importerer fossil varmekraft. Stemmer det? Svartet er eit eintydig NEI.

    Eksporten i 2015 var 22,0 TWh. Altså berre ein liten del av vår vasskraftproduksjon. Det meste av vasskrafta blir altså brukt i Noreg, uavhengig av om ein har kjøpt opphavsgarantiar for den eller ei.

    Importen var enno mindre, berre 7,4 TWh. Så om ein antar «worst case» at alt av import er fossil varmekraft og at dei 3,5 TWh varmekraft som Noreg produserte i 2015 var fossil, så kan norsk kraftmiks maksimalt bestå av 8,4% fossil varmekraft. Det er det teoretiske maksimum av fossil varmekrfat som kan vere i norsk fysisk straummiks i 2015. I praksis er det langt mindre, sidan det meste av importen IKKJE er fossil varmekraft. Frå Danmak importerar vi stort sett i perioder det dei danske vindturbinane produserar meir enn det totale danske forbruket. Det meste av importen frå Danmark er altså overskotsvindkraft. Mest straum importerar vi frå Sverige, og den svenske elmiksen har ein svært stor fornybarandel, sjølv om det også er ein del kjernekraft. Fossil varmekraft har Sverige svært lite av. Alle norske forbrukarar kan altså vere trygge på at den elektriske energien dei brukar i svært liten grad kjem frå ikkje-fornybar primærenergi.

    Den neste setninga i Lindbergs kommentar er:

    «Norge er en integrert del av det europeiske strømnettet, og den fysiske kraften i nettet flyter dit hvor prisene er høyest.»

    Dette er korrekt, men Lindberg unngår – sannsynlegvis bevist – å nemne at ved liten fornybar produskjon er prisene høge og ved stor produksjon er prisene låge. Derfor importerar vi frå utlandet berre i periodar der dei har stor produksjon av fornybar kraft.

    Men så kjem Lindbergs finte. Uten å nemne at han no skiftar tema frå fysisk kraftflyt til handel med opphavsgarantiar, skriv han:

    «Norge eksporterte i fjor 70% av sine fornybare verdier til Europa.»

    Med «fornybare verdien» meiner han opphavsgarantiar. Men det er opplagt at han prøver å skape det inntrykk at vi eksporterte 70% av vår fornybare straum. Og det er som vi har sett feil.

    Litt seinare skriv han.

    «I praksis betyr dette at Norge eksporterer ren kraft ut til kunder i Europa, og importerer mye skitten kraft tilbake.»

    Dette er også feil, sjølv når det er snakk om opphavsgarantiar. Om vi sel opphavsgarantiar for fornybar kraft ut, så importerar vi tilsvarande garantiar for skitten kraft tilbake. Det finns naturlegvis ikkje opphavsgarantiar for «skitten kraft» og soleis ikkje noko å importere. Og vi har tidlegare sett at vi nesten ikkje importerar elektrisk energi produsert med fossil primærenergi.

    Svar
    • Eivind Andersen

      Det stemmer at vi produserer mer rein elektrisk kraft enn vi forbruker, men vi bruker mye fossil energi som må bort.
      Etter Parisavtalen skal vi redusere våre utslipp slik at utslippene ikke overstiger 60% av utslippene i 1990. For å klare det må vi redusere våre utslipp med 22,8 Mt CO2-ekv.
      Vi har følgende faktorer 0,542 kg CO2 -> 1kWh, dvs. 1kg CO2 ekv. tilsvarer 1,845 kWh.
      Vi får da følgende behov for rein elektrisk energi:
      22,8 Mt CO2-ekv. á 1,845 kWh = 42,066 000 000 kWh , dvs: 42,07 TWh
      En annen faktor som er av meget stor betydning, er effekten mellom el-kraft sammenliknet med fossil energi. Jeg regner med 40%. (Andre tall viser at den er bare 15 til 20%. The Economist 17.01.15)
      Vårt behov for rein el-kraft for å klare målsetningen i Parisavtalen blir da over: 100 TWh. Vi må tenke litt fremover, og da har vi ikke overskudd av rein elektrisk kraft!

      Svar
  3. Karen Sund

    Karen Sund

    Bra Tom, fortsatt en del forvirring her. Det er ikke nødvendig med flere kabler for å selgeren strøm. Det er heller ikke nødvendig å «finne på» nye ting å bruke den grønne strømmen vår til. Det har vært mindre interesse i Norge for å sikre grønn strøm, men noen vil! Se gårsdagens DN – en kjøper oppleve at hans strømleverandør ikke tilbyr det, og vurderer derfor kvotekjøp.

    Svar
  4. Eivind Toreid

    Om opprinnelsesgarantier har noe for seg er et spørsmål om tro. Kan man selge fornybarheten i energien atskilt fra selve energien? Kan man fysisk få energi fra et kullkraftverk, kjøpe fornybarheten et annet sted fra og dermed ha fornybar energi? For at opprinnelsesgarantier skal gi mening må man svare ja på spørsmålene over.
    I fjor eksporterte Norge 21,8 TWh, og importerte 5,5 TWh, altså netto eksport på 16,4 TWh (tallene er avrunda). Av et forbruk på 132,3 TWh var altså 64 % fossil, 21 % kjernekraft, mens bare 4,2 % (5,5 TWh) var importert, samtidig som at Norge knapt nok har fossil og kjernekraftproduksjon.
    Jeg betrakter ordningen med opprinnelsesgarantier som en dillete ordning med liten rot i virkeligheten, hvor Norge tjener penger på andres villfarelse. Tyskerne kjøper opprinnelsesgarantier fordi de tror de da får fornybar energi. Nordmenn kjøper ikke opprinnelsesgarantier, fordi de tror (med rette) at det aller meste av energien de får fysisk sett kommer fra vannkraft. Hvem av dem får fornybar energi? Det regner jeg som et spørsmål om tro.

    Svar
  5. Kjell Traa

    Kjell Traa

    Lindberg skriver: «Norge er en integrert del av det europeiske strømnettet, og den fysiske kraften i nettet flyter dit hvor prisene er høyest.»
    Nei, det er det bare økonomer om tror. Elektrisk strøm er ladede elektroner i bevegelse i strømnettet som flyter avsted, kun bestemt av spenningsfall og elektronene (som energibærere), er de samme, enten det er fossil, nukleær eller fornybar strøm. Dette er hva som skjer rent «fysisk» og er ikke influert av verken pris eller marked.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima