Noe går i rett retning i den norske debatten om klima og grønn omstilling. Statsministeren har blitt flink til å prate om det. Finansminister Siv Jensen har sluttet å prate om klimafornektelse. Arbeiderpartiet har gått fra å være fossilsvart til å bli tåkegrå. Ingen vet helt hvor Jonas Gahr Støre egentlig står – ikke engang Aps ungdomsparti AUF, som klager over partilederens klimavingling. Vi må likevel kunne kalle det for et fremskritt, siden det er Ap vi snakker om.

Dette til tross: Den store, grå elefanten i norsk klimadebatt får fortsatt være i fred, og det er myten om norsk olje – og særlig norsk gass – som del av klimaløsningen. Myten fortelles iherdig av blant annet Statoil, Norsk olje og gass, Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup og av Gahr Støre. Myten går ut på at norske gass- og oljereserver er bedre enn olje fra andre land og ikke minst kull, og at vi derfor ikke bare har rett til å hente opp samtlige norske fossilforekomster, men at vi nesten er nødt for å gjøre det – for klimaets skyld. Statoil har til og med kjørt store reklamekampanjer i Tyskland og andre EU-land om hvordan norsk gass skal redde EUs klimapolitikk.

Dette er, unnskyld uttrykket, bullshit. Fortellingen er ikke sann. Den kan fortelles om og om igjen, men blir ikke sannere av den grunn. Gass er ikke bedre enn olje eller kull i et klimaperspektiv.

Det er isolert sett riktig at gass har lavere CO₂-utslipp enn kull og olje ved forbrenning. Det er dette Statoils propaganda er tuftet på. Men det de underslår, er at metangassutslippene som oppstår under produksjon, distribusjon og bruk av gass samlet sett er så store at bruk av gass er like klimaskadelig som bruk av kull eller andre fossile brennstoff. Usikkert er derimot, ifølge amerikanske forskere, om vi undervurderer de langsiktige skadevirkningene av metanutslipp fra gass. Metan er en mye sterkere klimagass enn CO₂ og har 25 ganger sterkere klimavirkning i løpet av en 100-årsperiode enn CO₂.

FNs klimapanel har slått fast at verden har et begrenset «karbonbudsjett» til rådighet. Vi kan bare slippe ut rundt 1000 gigatonn CO₂ mellom nå og 2050, hvis vi skal ha en 50 prosent sjanse til å holde oss innenfor togradersmålet. Resten av de fossile ressursene som allerede er oppdaget og i dag planlegges brukt – nesten tre ganger mer – er dermed «ubrennbare» og må bli liggende. FNs klimapanel opererer med fire utslippsbaner for den globale oppvarmingen innen 2100, avhengig av verdenssamfunnets respons. Sporet vi er på i dag, kalt RCP 8.5, er et fossilkappløp der vi risikerer en fem grader varmere verden. Med andre ord: Dagens nasjonale prioriteringer legger opp til en potensielt ubeboelig klode. Den norske gassmyten er – nettopp en myte. Et selvbedrag, for å utsette tøffe politiske beslutninger.

Det er på tide å stikke hull på gassballongen til den norske oljeindustrien. Vi må se klimarealitetene i øynene. Sannheten er: Å erstatte kull med gass fører oss ikke mot fornybarsamfunnet.

Selv uten metanlekkasje er satsing på gass en dårlig ide. Den vil forsinke den nødvendige overgangen fra fossil til fornybar energi, den kan til og med fortrenge fornybar energi. Dessuten kan den binde oss til en stadig mer risikabel fossilavhengighet. «En satsing på gass- og oljeutvinning, for eksempel i Arktis, vil låse oss for lang tid til en infrastruktur for bruk av fossil energi og slik bidra til en «carbon lock-in»-situasjon det kan bli vanskelig å komme ut av. Nye kraftverk basert på fossil energi vil normalt være i drift i 40–50 år. Når slik infrastruktur først er på plass, blir det dyrt og politisk vanskelig å stoppe planlagt bruk», skrev klimaekspertene Gunnar Kvåle og Svein Tveitdal i en kronikk i fjor. Statsministeren bør ta advarselen på alvor.

Fossilalderen må snart ta slutt. Konsekvensen at denne erkjennelsen er at norske olje- og gassreserver i nord ikke kan tas opp. Vi må snakke om elefanten i rommet. Jo raskere Norge klarer å gå på fossil avrusing, desto bedre for oss, for økonomien vår og ikke minst for verdens klima.

Det ligger store muligheter i omstillingen til en grønn økonomi og et lavutslippssamfunn. Norge kan gå foran med å vise verden hvordan et helt samfunn kan bli utslippsfritt, fra transport til industri. Vi kan bli storeksportør av fornybar energi, produsent av verdens mest miljøvennlige skip og ferger og av industriprodukter basert på lavutslippsteknologi. Vi kan vise at selv en stor oljeprodusent klarer omstillingen til en grønn økonomi. Og at grønne investeringer er lønnsomme: Oljefondet kan bli en like stor investor i fornybar energi som det i dag er på fossile investeringer. Grønn vekst vil gi oss et velstående, teknologidrevet kunnskapssamfunn i pakt med naturen, som det er godt å leve i.

I denne planen er det ikke plass til verken oljeaktivitet i Arktis eller årtier med gasseksport til Europa. Det grønne skiftet klarer vi utelukkende om vi handler raskt og målbevisst, og om vi ikke kaster bort krefter på å late som om norske olje- og gassreserver passer inn i togradersmålet. De gjør ikke det.

Statsministeren lovpriste norsk gass på fjorårets oljemesse som «bro mot fornybarsamfunnet». Mye tyder på at dette heller er en «Highway to Hell». Broen til framtiden kan vi kun bygge gjennom storstilt utbygging av fornybar energi og ikke av gass. Hvis Høyre blir med på denne erkjennelsen, betyr det et stort steg i kampen mot global oppvarming.