Nå som den rene energien både kan konkurrere på kostnad og oppnår stordriftsfordeler, er det ikke lenger mulig for de etablerte energiselskapene å ignorere den. Forretningsmodellene er truet, og den instinktive reaksjonen deres er å kjempe mot det uunngåelige og forgjeves klamre seg til status quo. Er dette årsaken til den plutselige reduksjonen i støtte? De etablerte energiaktørene har fortsatt penger og politisk makt, mens nykommerne ennå er dårlig organisert. Derfor kan de være sårbare.
Rødflagglovene – nå mot fornybar?
En smule ironisk er det at vi så det samme for litt over et århundre siden, da automobilen truet posisjonen til to mektige transportbransjer – jernbane og hestevogn. De tok opp kampen. Blant annet spredte de frykt om bilenes sikkerhet og drev lobbyvirksomhet for strenge sikkerhetslover. Lyder det kjent?
I Storbritannia og enkelte amerikanske delstater resulterte dette i de såkalte "rødflagglovene". Hvis du eide en bil i Storbritannia mellom 1865 og 1896, måtte du ansette en mann (trist, men i mindre opplyste tider var det alltid en mann) til å gå foran bilen din med et rødt flagg for å varsle fotgjengere om faren. I én amerikansk delstat var lobbyingen så vellykket at delstatsforsamlingen stemte gjennom følgende lov: Enhver bilist som støtte på bufé måtte stoppe, skru av motoren, gå ut, demontere kjøretøyet og gjemme delene bak en busk inntil dyrene hadde passert. Gudskjelov tok guvernøren til fornuft og la ned veto mot loven!
Nesten ingen av disse etablerte selskapene forsøkte å endre forretningsmodellene sine til å produsere biler eller vurdere hvordan de kunne tilby støttende infrastruktur og tjene på det teknologiske skiftet. Mens de ennå hadde penger og makt, valgte de isteden å bruke millioner på å utvikle bedre damplokomotiver og kjempe mot revolusjonen i energi og mobilitet som foregikk rundt dem. Kanskje et tidlig eksempel på bortkastede investeringer og skrinlagte ressurser ("stranded assets")? De lobbet for å utsette det uunngåelige og fortsette som om verden ikke forandret seg. Resultatet er at mange av disse selskapene ikke eksisterer lenger. I etterpåklokskapens lys ingen smart beslutning. Riktignok klarte de sannsynligvis å utsette både bilens vekst og den påfølgende oljeboomen med flere år. Men når forbrenningsmotoren først var allment akseptert, var det ingen vei tilbake. Et enormt nytt marked ble skapt for en underutnyttet ressurs – inntil oljeboomen i Texas i 1901 ble olje primært brukt til lamper og smøring.
Ser vi nå den moderne varianten av rødflagglovene med henblikk på det teknologiske skiftet til ren energi? Slåss nå de fossilbaserte etablerte energiaktørene, som dampjernbanen og hestevogneierne før dem, verden rundt for å forsinke fremskrittet og påvirke reglene enda mer i sin favør?
Lobbyister jobber overtid
I Storbritannia har vi sett de seks store energiselskapene gå inn for "kapasitetsmarkeder", argumentere mot innmatingstariffer for fornybar og mot støtte til energiprosjekter i lokalsamfunn (pdf). Vi har også sett et statsbudsjett som virker ideologisk motivert og utformet for å bremse de raske fremskrittene i ren energi akkurat nå som sektoren virkelig begynner å ta av. En tilfeldighet?
På EU-nivå siden 2011 og rundt om i medlemslandene blir det rapportert om at de etablerte energiaktørenes lobbyister er travelt opptatt med å stille hindringer i veien for ren energi ved å argumentere mot fornybarmål og støtteordninger.
I USA har president Obama satt fingeren på slik lobbyvirksomhet fra den fossile energiindustrien, og sagt at det ikke er "the American way" å hemme teknologisk innovasjon og fremgang. Dette gjør han rett i, for motoffensiven er i gang i mange amerikanske delstater. Det gjøres forsøk på å kvele både ren energi og energiselvstendighet, f.eks med krav om ekstra avgifter for strømkunder som installerer solceller på taket. Lobbying av denne typen finner sted i 21 delstater.
Lenger unna, i Australia og Japan, er det også eksempler på hvordan de etablerte slår tilbake.
Bilbransjen var fortsatt svært fragmentert da den til slutt ble en ekte teknologisk konkurrent til jernbanen og hestevogner. Det fantes ingen bransjeforeninger. Den nyslåtte industrien var et lett bytte for motoffensiven som kom dens vei. Men over tid ble den bedre organisert. Lokale grupper av entusiaster slo seg sammen, og sakte, men sikkert erobret de politisk makt.
Har ikke råd til forsinkelser
Hvis tingene følger sin naturlige orden, er det uunngåelig at fornybar- og cleantech-bransjene av i dag sakte, men sikkert vil få overtaket og den politiske maktbalansen vil tippe deres vei. Men i mellomtiden – og dette er vi kanskje vitne til allerede – vil de etablerte bruke all sin politiske makt til å utsette at det skjer. De vil skape forvirring. De kan til og med virke forsonlige og snakke om energiskifter. Alt vil være røyklegging for å forsinke energiomleggingen ren energi vil gi oss.
Under normale omstendigheter ville ikke det være et problem. Men sakens kjerne er at vi rett og slett ikke har råd til forsinkelser. Sett i sammenheng med klimaendringer og risikoen knyttet til skrinlagte ressurser er en slik forsinkelse potensielt katastrofal. I beste fall betyr det at billioner vil bli kastet bort på infrastruktur for et høykarbonsamfunn, som i neste omgang vil føre til skrinlagte ressurser og økonomiske tap. I verste fall vil det i tillegg utsette oss og kommende generasjoner for katastrofale og irreversible klimaendringer.
I USA er fornybar- og cleantech-bransjene like store som luftfarts- eller legemiddelindustrien. Likevel bruker fornybar og cleantech en brøkdel av det de andre industriene setter av til bransjeforeninger, representasjon og lobbying, og mye, mye mindre enn de etablerte energiaktørene. Ofte kan det virke som at miljøorganisasjoner fyller rollen som bransjeforening for ren energi, men argumentene for fornybar ville ha mye større tyngde hvis de kom fra næringslivshold enn fra grønne organisasjoner.
En EU-politiker i Brussel fortalte meg at for hver representant for fornybar eller cleantech som besøker dem for å tale sin sak, kommer det åtte fra de etablerte aktørene. En annen politiker jeg snakket med lurte på om de nye bransjene kunne være "redde"? Jeg tror ikke de er redde. Som for enhver fremvoksende bransje tar det tid å organisere seg og lære spillereglene.
Det er derfor nødvendig at fornybarindustrien innser trusselen og organiserer seg nå som bransjen er på sitt mest sårbare. Det er nødvendig at bransjen har en klar næringslivsstemme. Miljøorganisasjoner gjør en god jobb, men sentrum-høyresiden i politikken vil følge mye bedre med hvis argumentene kommer fra næringslivet. De mange fragmenterte bransjeforeningene må enten slå seg sammen eller klare å samarbeide om et felles mål. Bransjen må erkjenne verdien av at disse representative organene er skikkelig finansiert og kan rekruttere de beste og mest erfarne folkene for å ta opp kampen med de etablerte. Snapp gjerne de beste fra motparten, om nødvendig.
Hvis de ikke gjør dette, vil ikke det bety slutten for fornybarindustrien. Katten er definitivt ute av sekken. For å låne Gandhis ord – fornybar vil vinne til slutt, men det vil gå langsommere, og vi vil kaste bort dyrebar tid og et karbonbudsjett som raskt er i ferd med å renne ut.
