Mat og landbruk: Klimapolitikk i krevende terreng - Energi og Klima

Mat og landbruk: Klimapolitikk i krevende terreng

Det norske landbruket skal som alle andre sektorer kutte sine klimagassutslipp. Det er en krevende og kompleks affære – en miks av biologi, politikk, marked og forbruksvaner.

Hvordan kutte klimagassutslipp fra landbruket? Må kjøttforbruket vårt ned? Kalver ved Ramme gård i Vestby.Foto: Øyvind Holmstad cba

Landbruket står for omkring 8 prosent av de norske klimagassutslippene – og må som alle andre deler av den norske økonomien ta sin del når utslippene skal reduseres mot 2030 og videre frem.

Vårt konsum av matvarer setter betydelige avtrykk gjennom klimautslipp. En del av disse klimautslippene er – teknisk sett – ganske lette å bli kvitt. Andre er vanskeligere, og peker mot en diskusjon der forbrukets sammensetning er nøkkelen.

Det går an å komme et stykke på vei mot lavere utslipp uten at etterspørselens sammensetning – altså forbruksvanene – endres nevneverdig. Men skal avtrykkene reduseres så det monner, kommer man ikke bort fra at våre matvaner må forandres. Da må kjøttkonsumet ned. Det gjelder i Norge, og det gjelder i verden.

KLIMA, LANDBRUK OG MAT

Norsk klimastiftelse setter søkelys på klima, landbruk og mat. Rapporten «Matsystemet under press» belyser dette komplekse og viktige temaet fra ulike vinkler. 20. mars 2018 ble rapporten lagt fram på en #Klimafrokost i Bergen – se opptak av innleggene. Artiklene fra rapporten er samlet på en egen temaside.

Denne teksten er et forsøk på å lage en stor faktaboks om klima og landbruk. Den går gjennom viktige rammer som klimapolitikken setter rundt landbruk og matproduksjon, både i Norge og internasjonalt. Den drøfter også spørsmål som disse: Når vi snakker om landbruk og klima, kan vi da «bare» snakke om klima, eller må vi trekke inn bredere bærekrafthensyn? Hvordan skal vi forholde oss til avtrykket norske forbrukeres matkonsum setter utenfor landets grenser? Hvordan er koblingen mellom helse, kosthold og klima?

Erfaring fra arbeid med klimapolitikk og energiomstilling viser at det foregår svært mye kunnskapsproduksjon både i forskningsmiljøer og i selskaper. Men mens kunnskapen ofte er isolert i siloer, finnes løsningene når man leter på tvers. Både politikken og den offentlige samtalen må derfor forsøke å se etter en slags helhet. Ambisjonen med denne teksten er å levere et bidrag i denne retningen.

Mat og landbruk er annerledes

Utslipp knyttet til energibruk i matvareproduksjon og -forbruk er ikke annerledes enn i andre deler av økonomien. Som annen industri kan næringsmiddelindustrien kutte utslipp ved å fase ut fossil energibruk, og som andre kjøretøyer kan traktorer gå på noe annet og renere enn fossil diesel. De energirelaterte utslippene kan håndteres og etter hvert reduseres til null. Dette handler i hovedsak om at ny og utslippsfri teknologi erstatter gammel og forurensende.

Men landbruket er annerledes enn kraftproduksjon, industri, transport og oppvarming.

Det største klimaavtrykket fra landbruket er biologiske utslipp knyttet til selve produksjonen av matvarer gjennom dyrking og husdyrhold. Utslippene er derfor av en annen karakter enn for eksempel bruk av fossil energi til transport eller oppvarming. De er ikke energirelaterte, men knyttet til biologiske prosesser. Evnen til karbonbinding, både på inn- og utmark, påvirkes også av driftsformene – hvor og hvordan det dyrkes.


Se artikkelforfatterens presentasjon under #Klimafrokost i Bergen 20. mars.

De biologiske utslippene kan reduseres, men neppe noen gang komme til null.

Ad
Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Dette kan illustreres gjennom hovedsporene i Tines klimaarbeid. På industrianleggene driver Tine et arbeid for å effektivisere vekk og bytte ut olje og gass med fornybar energi. Det kan koste litt ekstra, men er ingen månelanding. I den store logistikkoperasjonen melkeproduksjonen representerer, fases nullutslippsbiler inn til erstatning for diesel. Også dette er fullt gjennomførbart, og blir lettere etter hvert som ny teknologi blir hyllevare. Det tredje sporet handler om å «klimaoptimalisere» selve kua. Dette er mye vanskeligere enn å fjerne de energirelaterte utslippene. Kua forblir en drøvtygger og dermed følger det metanutslipp. En del kan oppnås gjennom for eksempel bedre fôring og håndtering av gjødsel, men forbedringer kan ikke ta utslippene helt vekk.

Illustrasjonen under er hentet fra den ferskeste stortingsmeldingen om landbrukspolitikken og viser hvordan klimautslippene fra norsk landbruk er sammensatt. De brune boksene refererer til de biologiske utslippene fra landbruket.

Utslipp av klimagasser fra landbruk i Norge i 2014. Utslipp til luft i mill. tonn CO2-ekvivalenter. Kilde: Miljødirektoratet 2016.

Distinksjonen mellom biologiske og energirelaterte utslipp er viktig å ha med seg når klimautslippene fra landbruket skal analyseres og drøftes.

De energirelaterte kan vi bli kvitt.

De biologiske utslippene kan reduseres noe gjennom ulike forbedringstiltak. Biogassanlegg som tar hånd om gjødselen vil for eksempel bidra. Men kua slutter ikke å være ku.

Globalt avtrykk – norske utslipp

Klimagassutslippene knyttet for eksempel til traktorenes dieselforbruk, oppvarming av veksthus, produksjon i næringsmiddelindustrien – altså alle slags energirelaterte utslipp forbundet med matvareproduksjon – bokføres i andre kategorier enn de biologiske utslippene fra landbruket. Dette er i tråd med FNs regelverk for bokføring av klimautslipp.

I henhold til disse reglene er det også slik at utslipp knyttet til produksjon av importerte innsatsfaktorer bokføres i produsentlandet. Dieselen som brukes i Brasils soyaproduksjon, soya som eksporteres til kraftfôr som brukes i Norge, bokføres som utslipp i Brasil og ikke her i landet. Forbruket av melk og kjøtt i Norge setter med andre ord klimaavtrykk også i andre deler av verden, men dette inngår ikke i de «norske» utslippene.

Dette følger av den samme logikken som at utslippene knyttet til produksjon av norsk olje bokføres i det norske klimaregnskapet, mens importlandet svarer for utslippene som oppstår når den norske oljen brennes.

Men hvis lavere landbruksproduksjon her i landet erstattes av import, og ikke endringer i forbruk, er det slett ikke sikkert at det globale avtrykket av nordmenns matforbruk blir noe lavere.

Denne dimensjonen må være med. Vi kan ikke la debatten om utslippene fra det norske matsystemet stoppe ved svenskegrensen, selv om bokføringsreglene tilsier at Norge bare har ansvar for det som skjer på vårt territorium.

Husdyr gir utslipp

De biologiske utslippene fra det norske landbruket har falt noe siden 1990. Metanutslippene, som er den største kilden til biologiske utslipp, ble redusert med litt over 10 prosent fra 1990 til 2014. Nedgangen skyldes i hovedsak at det i denne perioden ble færre melkekyr. Kua og sauen er drøvtyggere og metanutslippene følger derfor antallet dyr. Metanutslippene fra landbruket henger således nøye sammen med hvor mange dyr som inngår i produksjonen.

Nedgangen i antall melkekyr henger sammen med en sterk produktivitetsvekst. Færre dyr produserer mer melk; kuas yteevne, målt i antall liter melk per dyr, bedres gjennom avl og fôring. Særlig er bruken av kraftfôr (korn, soya) en viktig forklaring.

Hvis målet er å redusere metanutslippene, er en supereffektiv ku et godt bidrag – helt enkelt fordi det vil kreves færre av dem for å produsere samme volum melk.

Samtidig betyr færre kyr også færre kalver – og dermed lavere kjøttproduksjon fra denne kilden. I Norge og andre europeiske land er kua både melke- og kjøttprodusent, og kjøttvolumet blir derfor en funksjon av antallet melkekyr.

Dersom mer produktive (og færre) melkekyr hadde vært fulgt av lavere forbruk av storfekjøtt, ville klimautslippene falt. Men konstant eller økende forbruk har i Norge gitt svar i form av produksjon av rene kjøttfe, såkalt ammeku. Nordmenns kjøtthunger spiser derfor langt på vei opp klimaeffekten mer produktive melkekyr representerer.

I en artikkel i tidsskriftet Samfunnsøkonomen (desember 2017) viser forskerne Ivar Gaasland ved Handelshøyskolen BI og Erling Vårdal ved Universitetet i Bergen hvordan de biologiske utslippene fra det norske landbruket kan kuttes vesentlig ved at antallet drøvtyggere reduseres kraftig. Økonomisk ville en slik omlegging føre til store besparelser over budsjettene, fordi drøvtyggerne også er de største «subsidiemottakerne».

Slaktes alle landets sauer og halvparten av melkekyrne, vil det norske landbrukets klimaavtrykk altså falle markant.

Men endres ikke forbruksvanene parallelt, ville vi eksportere utslippene til landene biffen og lammesteken importeres fra. Biff fra Uruguay eller lammestek fra New Zealand ville komme til erstatning. Denne risikoen for «karbonlekkasje» påpekes i landbruksnæringens veikart for grønn konkurransekraft.

En slik politikk vil samtidig støte mot et annet hensyn, nemlig ønsket om å utnytte norske arealressurser på en best mulig måte. Hvis antallet drøvtyggere bringes ned, vil det trenges mindre areal til grasproduksjon, og behovet for beiteareal ville også falle. Utnyttelsen av grasbeite og utmark ville derfor gå ned.

Samtidig har det de siste årene vært tendenser til at gras og ammeku erstatter korn og potet på flatbygdene, slik at mer av kjøttproduksjonen skjer på arealer som kunne vært brukt til dyrking av mat mennesker kan spise uten «omveien» om storfekjøtt. Kornarealet i Norge er ganske mye redusert de siste par tiårene, men produktiviteten har økt, slik at volumet er rimelig konstant.

«Bare» klima – eller bredere bærekrafthensyn?

Kua og sauen er i stand til å omsette gras (grovfôr) til verdifulle matvarer, som melk og kjøtt. Denne egenskapen har hverken svin eller kylling, som må fôres med kornbaserte produkter. Fra naturens side har Norge bra tilgang på beiteland og gras, men bare en liten del av landets dyrkbare arealer er egnet til korndyrking. Drøvtyggerne er med andre ord avgjørende for å kunne utnytte ressursene vi har fra naturens side. Slik er det i mange land.

Når vi snakker om landbruk og klima, kan vi da «bare» snakke om klima, eller må vi trekke inn bredere bærekrafthensyn, som tilgangen på ressurser, biologisk mangfold, verdien av å opprettholde kulturlandskap, og koblingen mellom mat og helse?

Hvordan skal vi forholde oss til avtrykket norske forbrukeres matkonsum setter utenfor landets grenser?

Disse «systemgrensene» er viktig for debatten og dermed også for politikken.

Selvforsyning – evne til å produsere maten norske forbrukere spiser – har i alle år vært et viktig begrep i diskusjonen om det norske landbrukets betydning.

Men norsk landbruk er avhengig av importert fôr, som korn, oljevekster og soya. Dette brukes i kraftfôret som er en nødvendig innsatsfaktor i husdyrholdet. Kraftfôret som spises av norske husdyr beslaglegger store arealer i andre land. For eksempel representerer soyaforbruket i norsk landbruk og fiskeoppdrett et areal i Brasil på omkring 3000 kvadratkilometer, ifølge Regnskogfondet.

Volumet av importen på korn til fôr, vil variere med den norske kornhøsten.

Men en del ingredienser i kraftfôret, som soya, vil uansett måtte importeres.

Aktører som Denofa og Felleskjøpet har god oversikt over verdikjedene «bakover» – soyaen skal ikke være genmodifisert, den kan spores tilbake til produsenten, frakten foregår med drivstoffgjerrige skip, og så videre. Det har også vært store produktivitetsforbedringer i soyaproduksjon, slik at arealet som «beslaglegges» ikke har økt i takt med den norske importen.

Men uansett har soyaforbruket i norsk landbruk økt mye de senere årene.

Kanskje er det overraskende at dyr som i prinsippet kan klare seg på grovfôr, altså ku og sau, er store kraftfôrkonsumenter. Norske kyr og sauer spiser like mye kraftfôr, målt i tonn, som norsk svin og kylling, ifølge Landbruksdirektoratets markedsrapport 2016. Norske sauer og lam har vesentlig mer kraftfôr i dietten nå enn for noen tiår siden.

Om importen av innsatsfaktorer i fôrproduksjon er verdt å problematisere, vil komme an på øyet som ser.

Organisasjoner som Regnskogfondet og Framtiden i våre hender har rettet søkelys mot soyaimporten, spesielt fra Brasil. Den latinamerikanske giganten er ved siden av USA verdens største soyaprodusent. Store og økende arealbehov, press mot regnskog og betydelige transportutslipp, er blant innvendingene som er reist.

Det kraftfôrbaserte landbruket – der soyaimporten er en viktig faktor – representerer en verdikjede der kjøttproduksjonen løsrives fra tilgangen på areal som bonden har i sin geografiske nærhet. En kyllingfarm kan i prinsippet like gjerne ligge i Brasil eller Nederland som ved Trondheimsfjorden. Fôret fraktes inn, kyllingene fraktes ut. Avfallet må uansett tas hånd om.

Klimaendringer – press mot areal

Selv med fortsatt produktivitetsvekst og teknologiske forbedringer vil den globale kapasiteten til matproduksjon bli satt under kraftig press i tiårene vi har foran oss. Befolkningsvekst og velstandsøkning kolliderer med klimaendringer – som i store deler av verden vil redusere evnen til å produsere mat.

I et slikt perspektiv blir det naturlig å reise spørsmålet: Er det rett – i betydningen moralsk og etisk riktig – at fem millioner nordmenn skal trenge så mye areal i andre deler av verden for å dekke sitt behov for mat?

Og betyr det dessuten en risiko vi vil bære – med alt vi vet om klimaendringenes mulige effekter på landbruksproduksjon?

En rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fra 2016 viser til risiko knyttet til klimaendringer. Mer ekstremvær vil gi hyppigere avlingssvikt. Særlig soyaimporten pekes ut som sårbar.

«Produksjonen er i veldig stor grad konsentrert i USA og Brasil. Hvis avlingene der skulle svikte alvorlig, kan det bli vanskelig (og dyrt) å opprettholde importen til Norge. Det vil være vesentlig sterkere aktører på markedet. Dette vil kunne få svært alvorlige konsekvenser for norsk fiskeoppdrett og landbruk og trolig også for tilgangen på enkelte matvarer. I et samfunnssikkerhetsperspektiv bør dette scenariet gjennomarbeides. Hvis det avdekker uakseptabel sårbarhet, bør tiltak vurderes.»

Det samme poenget påpekes i en analyse konsulentselskapet EY har gjort på oppdrag fra Miljødirektoratet om hvordan globale klimaendringer kan tenkes å påvirke Norge. Klimaendringer gir ganske sikkert mer ustabile avlinger og dermed mer volatile råvaremarkeder. Soya er særlig utsatt fordi produksjonen er så konsentrert.

Kosthold og klima

Det er bred enighet om at overgang til et mer plantebasert kosthold i det riktig store bildet er et godt bidrag til reduserte klimautslipp. Mindre kjøtt betyr at matproduksjonen legger beslag på mindre arealressurser og krever færre energikrevende prosesser på veien fra jord til bord.

Mindre kjøtt, og mer grønnsaker og fisk, vil også være kostholdsrådet som anbefales når bedre folkehelse er målet.

EAT Foundation og det medisinske tidsskriftet The Lancet arbeider med et prosjekt som tar sikte på å etablere en vitenskapelig konsensus både om hva som er en «healthy diet» og hva som kjennetegner et bærekraftig matsystem.

Det er gjort mange beregninger som viser hvor stort CO2-avtrykket er i ulike matvarer. En ny analyse, omtalt på Forskning.no, har gått gjennom 369 studier som har sett på klimagassutslippene fra til sammen 168 matvarer. Generelt vil slike regnestykker vise at rødt kjøtt fra drøvtyggere (sau, storfe) er klimaverstingen, mens svin og kylling kommer bedre ut. Klimaavtrykket fra melkeproduksjon vil avhenge av kuas produktivitet. Kjøtt som produseres i forbindelse med melkeproduksjon vil ha lavere klimaavtrykk enn fehold der oppdrett for slakt er den eneste verdikjeden.

Men alle kjøttvarer har høyere avtrykk enn korn og grønnsaker. Ris har imidlertid et høyere utslipp enn andre kornslag, på grunn av store metanutslipp fra rismarkene.

Kjøttet fra et lam eller en kalv (fra en ammeku) vil ha stort metanutslipp per kilo kjøtt, sammenliknet med en produksjon som kan fordele utslippene både på melk og kjøtt. Samtidig vil en sau eller en okse som bare lever på beite ha større metanutslipp pr kilo kjøtt enn et dyr som har kraftfôr i kosten, fordi de trenger lengre tid på å nå slakteferdig vekt.

Korn- og kraftfôrbasert kjøttproduksjon som kylling og svin setter på sin side betydelige avtrykk gjennom beslag på arealer der det dyrkes soya og korn – produkter som mennesket kan nyttiggjøre seg uten at de foredles til kjøtt.

Norske helsemyndigheters kostholdsråd sier at vi bør spise mindre kjøtt, mer fisk, og mer frukt og grønnsaker.

I en rapport fra Nasjonalt råd for ernæring, der helsebegrunnede kostholdsråd kobles med bærekraft, står det for eksempel:

«Selv om analysen her på ingen måte er fullstendig, virker det rimelig å konkludere med at rådet om å redusere det totale kjøttinntaket (både hvitt og rødt) en god del i forhold til det vi spiser i dag er bærekraftig. Å inkludere en viss mengde kjøtt i kostholdet er imidlertid både helsemessig gunstig og bærekraftig. Av rødt kjøtt bør vi unngå kjøtt fra ammekuproduksjon.»

Fra 1989 til 2016 økte kjøttforbruket i Norge fra 53 kg til 77 kg i gjennomsnitt, altså omkring 50 prosent.

Det norske kjøttforbruket har økt mye fra 1990 til nå, men de siste årene har det skjedd en utflating i forbruket. Kilde: Helsedirektoratet

Et mer helseriktig kosthold vil altså også være et mer klimariktig kosthold.

Men hva ville skje med økonomien i ulike deler av landbruket og næringsmiddelindustrien dersom forbrukerne faktisk fulgte rådene helsemyndighetene gir?

Hva ville bli effekten hvis det samlede kjøttforbruket ble redusert tilbake til for eksempel samme nivå som rundt 1990, altså ca. 50 kg per år, eller snaut 30 kg lavere per innbygger enn i dag?

Mer matproduksjon og lavere utslipp

Det er et samstemt politisk ønske at matproduksjonen i Norge skal økes. I den siste stortingsmeldingen om landbrukspolitikken heter det for eksempel:

«Jordbrukspolitikken skal legge til rette for økt matproduksjon, mer mangfold, økt effektivitet og styrket konkurransekraft for jordbruksnæringen og tilhørende verdikjede.»

Samtidig legger klimapolitikken rammer. Frem til 2030 skal Norge kutte utslippene med 40 prosent målt mot 1990. Landbruket er omfattet av ambisjonene om kutt i såkalt ikke-kvotepliktig sektor, altså utslipp som ikke er en del av EUs kvotesystem. Også kuttene i sektorene utenfor kvotesystemet vil være forankret i et samarbeid med EU, men det gjenstår å konkretisere hva dette vil bety.

Stortinget har i skrivende stund stortingsmeldingen «Klimastrategi for 2030 – norsk omstilling i europeisk samarbeid» til behandling.

Det er laget en stor utredning om landbruk og klimaendringer, og det er igangsatt et arbeid som skal bringe frem kunnskap om hvordan utslippene fra landbruket bedre kan «veies og måles».

Stortinget har også lagt viktige føringer knyttet til landbruket som en «special case». Da Stortinget behandlet meldingen (St 11 Endring og utvikling) ble det slått fast følgende:

«Komiteen understreker at jordbruket gir utslipp av klimagasser, men mener likevel at utslipp fra biologiske prosesser i jordbruket ikke kan likestilles med utslipp av klimagasser som har sitt utspring i bruk av fossile kilder.»

Dette er en viktig konstatering. Den står i motsetning til mye av tenkningen om klimapolitikk som har sitt utspring i økonomisk teori. Hensynet til kostnadseffektivitet tilsier at alle utslipp bør behandles likt, enten de kommer fra den ene eller andre kilden. Denne tilnærmingen preget for eksempel Grønn skattekommisjon, men Stortinget avviser altså at metanutslipp fra sauefjøset kan likestilles med CO2-utslipp fra fossilbilen.

Det politiske signalet er at de biologiske utslippene fra landbruket må behandles annerledes enn energirelaterte klimautslipp, enten det handler om avgifter eller andre politiske tiltak.

Oppsummert gir de politiske signalene følgende budskap:

  • Matproduksjonen skal økes.
  • Klimautslippene skal ned.
  • De biologiske utslippene skal håndteres annerledes enn de energirelaterte.

Dette peker mot en politikk som rydder vekk de energirelaterte utslippene og som understøtter forbedringer når det gjelder de biologiske utslippene fra landbruket.

Fornybar diesel, biogass, elektrisitet og kanskje hydrogen kan overta for fossil diesel som energikilde både i primærlandbruket og i det øvrige «matsystemet». Slik Tines bruk av biogass er et eksempel på, kan landbruket selv bli en leverandør av energi til «eget forbruk». Produksjon av biogass fra organisk avfall, kloakk og gjødsel kan være en god vei å gå. Man løser et avfallsproblem, produserer samtidig energi – og etablerer en lokal verdikjede. Det er slike prosjekter i gang mange steder i landet. Biogass basert på avfall er en evig ressurs, som ikke møter de samme bærekraftutfordringene som annet biodrivstoff ofte støter på.

Å bli kvitt de energirelaterte utslippene forutsetter både at teknologien er tilgjengelig og at politikken understøtter forandringene, for eksempel gjennom avgiftssystemet.

Det er et viktig spørsmål hvordan en slik avkarbonisering kan gjennomføres, til lavest mulig kostnad, og hvordan ny virksomhet og lønnsomme arbeidsplasser på den fornybare siden av ligningen kan bli utviklet. For eksempel ville avvikling av særordningene med avgiftsfritak på diesel til bruk i landbruk og fiskeri, gjøre det lettere å konkurrere for fossilfrie alternativer. Biodiesel eller biogass ville bli mer konkurransedyktig – uten at det er nødvendig å fylle på med subsidier fra statens side.

Også en del av de biologiske utslippene kan reduseres gjennom forbedret drift, riktigere gjødsling, avlsarbeid, bedre fôring og andre slike tiltak. Dette kan stimuleres gjennom forskning og økt kompetanse. Utvikling av proteinriktig fôr, basert på tang og tare, trevirke, eller for den saks skyld insekter, kan kanskje få en betydning etter hvert. Forskningsprosjektet «Foods of Norway» har som mål å utvikle slike «nye» kilder til fôrproduksjon.

Så langt snakker vi altså om ulike tiltak som kan kutte klimautslippene fra det norske matsystemet uten at det skjer store forandringer i forbrukernes atferd – altså på etterspørselssiden.

En utvikling i tråd med en slik skisse vil kunne redusere utslippene fra det norske landbruket og matsystemet noe, mens avtrykket vi setter i andre deler av verden gjennom import av råvarer/kraftfôr holdes mer eller mindre konstant – i alle fall inntil det gjøres store nyvinninger i produksjon av prisgunstig kraftfôr fra «nye» kilder.

Det nødvendige politiske valget

Hva kjennetegner en klimariktig og bærekraftig mat- og landbrukspolitikk for det 21. århundre?

Skal vi fortsette som før, og nøye oss med noen teknologiske forbedringer, eller bør vi legge om mer fundamentalt?

Sagt på en annen måte: Må politikken ha som siktemål at det skjer betydelige endringer på etterspørselssiden, altså at forbruket legges om?

For skal man oppnå dypere kutt enn det som kan gjennomføres gjennom tiltakene som er nevnt over, så må etterspørselssiden angripes. Det er bare på den måten at det norske matsystemet kan bringes nærmere en tilstand der det samlede avtrykket reduseres så det monner. Kjøttforbruket er nøkkelen.

Hvor store endringer som er nødvendig – og politisk ønskelig – er ikke et spørsmål med noe enkelt svar.

Kamp mot matsvinn vinner stadig oppslutning. Ingen kan være imot at det kastes mindre mat, selv om det i rene økonomiske termer har negative utslag for dagligvarehandelen. Veksttakten i dagligvarehandelen ble redusert i 2017, og dette knyttes til mindre matsvinn.

Kan konsensus om lavere kjøttforbruk være det neste store steget?

La oss som et eksempel si at det ble fastsatt et politisk mål om at kjøttforbruket pr. innbygger i 2030 skal reduseres tilbake til 1990-nivå, slik at det går fra 77 kg i året (2016) til 53 kg (1989).

Hva som ville være effekten for klima og andre økologiske avtrykk av en slik endring, kommer an på hvordan det ble gjort. Gjort smart, ville gevinsten kunne være stor.

Er det statens og politikkens oppgave å sette et slikt mål, altså å ha meninger om hva vi skal spise?

Hensynet til samfunnsmessige kostnader og den enkelte borgers helse peker i samme retning. Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold er signert av intet mindre enn åtte statsråder, noe som indikerer at dette er en politisk prioritering. Planen inneholder blant annet mål om redusert sukker- og saltinnhold i maten, og mindre bruk av mettet fett.

Når det gjelder fett, sukker og salt, bidrar de store aktørene i næringsmiddelindustrien til å fremme endringer. Litt mindre salt i kjøttdeigen og litt mindre fett i lettmelken gjør store innhogg, men det truer ikke forretningsmodellen til Nortura og Tine.

Så er spørsmålet om hensynet til klima og bærekraft bør få større plass i slike formaninger – selv om det forutsetter at tilbudssiden – altså hele matsystemet – må gjennom en omfattende omstilling.

Skulle man få forankret et mål om sterk reduksjon i kjøttkonsumet over de neste 20 årene, ville både politikken og aktørene i landbrukets og matsystemets verdikjeder, i industri og handel, måtte slutte opp om det. Hvis Rema, Norgesgruppen, Bondelaget eller Nortura skulle ønske å undergrave et mål om å kutte kjøttforbruket, ville mulighetene være mange.

Målt mot andre matvarer er kjøtt blitt relativt billigere de senere årene. Billig kjøtt er ofte en lokkevare i butikkene. Selv om de isolert sett taper på å selge ribbe for 19,90 per kilo, gjør de det for å trekke kunder.

Kanskje forbud mot salg av varer med tap er et godt tiltak? I Frankrike har supermarkeder forbud mot å kaste mat som ikke er solgt, mens restauranter må tilby kunder som ikke spiser opp maten «doggy bag».

I tillegg til informasjon og formaninger, er gjerne skatter og avgifter virkemidlet som benyttes for å få oss til å endre atferd.

Kanskje en liten kjøttavgift kunne blitt innført, mer som et politisk signal enn som noe som virkelig løfter prisen?

Ville en slik politikk – en «pølseskatt» – bli møtt med storm fra velgere og forbrukere, eller ville det kunne modnes frem en opinion som tenker at dette er fornuftig?

Et ledsagende politisk mål til kjøttkuttet kunne være å redusere avhengigheten av kraftfôrimport, først og fremst av soya. Det ville redusere arealet dagens norske forbruk beslaglegger i andre deler av verden.

Fortsetter vi som før, uten slike endringer, vil vi også 20–30 år frem i tid være avhengig av at hver nordmanns daglige matvarekonsum krever store arealer i Brasil eller andre steder langt unna både bonde og butikk.

En viktig faktor bak den norske elbilpolitikken er at vi i alle år har hatt høye bilavgifter. Vi har dermed hatt en verktøykasse til rådighet som land uten høye avgifter har manglet og mangler. I landbrukspolitikken har vi også en høy grad av statlig engasjement, gjennom støtteordninger og reguleringer. Dette betyr at man burde ha et godt utgangspunkt for å kunne utvikle og endre verdikjeder fra jord til bord. Hvis man klarer å få til dette på en vellykket måte, vil også andre land eller markeder kunne nyttiggjøre seg den norske erfaringen.

Norge er medlem i WTO, og EØS-avtalen legger også rammer for landbruket. Vi burde likevel ha relativt stor politisk handlefrihet – hvis det er vilje og evne til å bruke den.

Kanskje det norske kjøttkonsumet i 2040 i all hovedsak dekkes gjennom produksjon som er basert på norske og nordeuropeiske fôrressurser. Drøvtyggere utnytter beiteareal og grovfôr. Kjøtt er vesentlig dyrere enn i 2017, relativt til andre matvarer, men det veier likevel ikke tyngre i forbrukernes økonomi fordi konsumet er redusert.

En slik endring på etterspørselssiden – i forbruket – ville nødvendigvis måtte medføre at verdikjedene fra bonde og frem til forbruker må omstilles kraftig, men omstillingens karakter ville avhenge av hvordan den blir gjennomført.

Det er store utfordringer knyttet til en slik endring, selv om den skjer over mange år. Det er mange hensyn å ivareta og interesser som må forenes. Den er ikke mulig å gjennomføre uten at politikken staker ut en langsiktig kurs, mens markedsaktørene må trekke i samme retning.

Den store oppgaven er å finne frem til en samlende linje, der hensyn til klima, bærekraft, borgernes helse, forbrukernes lommebok, landbrukets samfunnsrolle og nasjonale økonomiske hensyn ivaretas på en god måte.

*************

Det avgjørende poenget er at vi står overfor valg som hører hjemme på politikernes bord, i Stortinget.

Vi kan fikse litt på det nåværende systemet, men ellers fortsette som før. Da vil vi kunne oppnå en del klimagassreduksjon, men ingen veldig stor endring når det gjelder fotavtrykkene vårt matsystem setter.

Eller vi kan gå mer radikalt til verks; flikke på det nåværende systemet, men i tillegg gjøre noe med etterspørselssiden. Da vil vi kunne oppnå mer – både med tanke på klimagassutslipp og det samlede fotavtrykket vårt daglige forbruk representerer.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.