Macron vs. Le Pen: Hva skjer med klima- og energipolitikken?

Marine Le Pen står for proteksjonisme og nasjonalisme også innen klima- og energipolitikken, mens Emmanuel Macrons prosjekt innebærer grønn vekst i en europeisk ramme.

Marine Le Pen eller Emmanuel Macron? Søndag velger Frankrike sin nye president.

Ingen spørsmål om klima eller miljø ble stilt i den siste store tv-debatten mellom de to finalekandidatene i presidentvalgkampen i Frankrike – Emmanuel Macron og Marine Le Pen. Ingen av kandidatene henviste heller spontant til sin energi- eller klimapolitikk. Selv når de to kandidatene fikk «carte blanche» til å snakke om en sak de brenner for, valgte de bort miljø- og energispørsmålene. Det kan tyde på at dette ikke blir en prioritert sak for noen av de to kandidatene, eller at alt blir avhengig av resultatet fra det kommende parlamentsvalget i juni og regjeringens sammensetning.

Oppgaven til den kommende presidenten blir uansett kolossal og kanskje allerede for stor for ikke å motta rask kritikk og motstand. Men den handler om kjerneverdier i alle nasjoner: «le vivre ensemble». Dette blir hovedoppgaven til neste presidenten, å samle nasjonen rundt et felles fremtidsrettet prosjekt etter en hard valgkamp som har splittet landet. Ved utforming av dette prosjektet kan miljøpolitikk, energipolitikk og en ny vekstmodell være sentrale faktorer som sikrer bred engasjement og støtte.

I tv-debatten hadde et spørsmål vært tilstrekkelig for å avklare hvilken visjon de to kandidatene har for landets energi, miljø- og vekstpolitikk: Hva er deres standpunkt om atomkraft og statlig eierskap i det statskontrollerte energiselskapet Electricité de France (EDF) der staten eier 83,1 prosent av aksjene?

Spørsmålet er avslørende fordi det handler om de mest sentrale utfordringene Frankrikes energi og klimapolitikk står foran i årene som kommer. Som mange andre europeiske land står energisystemet i Frankrike i et veikryss. Landet må ivareta sin energiforsyningssikkerhet med lavest mulige kostnader for sluttbrukerne og industrien, samtidig som det skal sikre økt andel fornybare energikilder i produksjonskapasitet og forbruk.

De 30 til 40 år gamle atomkraftanleggene skal oppgraderes (den såkalte «grand carénage»), noe som kommer til å koste EDF cirka 51 milliarder euro i periode 2014-2025. Den påbegynte energiomleggingen er ikke bare en sentralstyrt politikk og mange initiativtakere er lokale aktører, både offentlige og private. Den desentraliserte fornybare energien produseres lokalt, og politikken må balansere de nasjonale og lokale dimensjoner ved energiomleggingen. Hvordan dette gjøres, har viktige økonomiske og demokratiske konsekvenser. På samme måte, kandidatenes holdning til statlig eierskap av en så dominerende aktør som EDF avslører hvilken statlig styringsmodell de velger. Hvordan de skal finansiere de ulike tiltakene og hvilken grad av konkurranse som tillates, vil avdekke forholdet til den Europeiske Unionen (EU).

Siden spørsmål om klima- og energi ikke ble stilt i tv-debatten, forsøker dette innlegget å finne svarene i det offisielle programmet til de to kandidatene.

Emmanuel Macron, leder av partiet En Marche!, står i kontinuitet med den forrige regjeringen på klima-, miljø-, og energiområdet. Han henviser til gjennomføring av 2015 loven om energiomlegging og biomangfoldloven fra 2016, samt internasjonale klimaforpliktelser, herunder Paris-avtalen. Med sitt energi- og miljøprogram sikter Macron mot «en ny vekstmodell», men han unngår å bruke begrepet «grønn vekst» som den forrige regjeringen har gjort.

 

Hans prosjekt tar sikte på å gjennomføre både en energi- og «økologiomlegging» hvor naturressursbruk står sentralt, blant annet gjennom en omfattende investeringsplan på 15 millarder euro. Macron gjentar målet om å redusere andel atomkraft i kraftproduksjon til 50 prosent, et mål som ble lovfestet i 2015. Ifølge loven skal dette målet oppnås innen 2025, men Macron innrømmer at dette sannsynligvis ikke er oppnåelig innen fristen og vil gi seg noen år til uten videre presisering. Han er for nedleggelse av Fessenheim-atomkraftanlegget – det eldste fungerende anlegget i landet – slik Hollande-regjeringen legger til rette for.

 

Som en del av et lavutslippsenergipolitikk, ønsker han å legge ned all kullkraftproduksjon, redusere andel fossile brensler i energiforbruk (noe som er i tråd med Frankrikes EUs forpliktelser), forby utvinning av skifergass og ikke tildele nye petroleums- utvinningstillatelser.

 

Han vil øke CO2-avgiften opptil 100 euro per tonn CO2 innen 2030. Parallelt skal Macron legge til rette for at Frankrike når sitt lovfestede mål om 32 prosent av fornybare energikilder i sluttforbruk innen 2030. (Målet i 2020 er 23 prosent). Staten skal oppmuntre private investeringer i sektoren opp til 30 milliarder euro innen 2022 da installert produksjonskapasitet for vind og sol skal være doblet.

 

Programmet til Macron er taust om EDF og man er nødt til å gå tilbake til hans uttalelser da han var økonomiminister for å tegne seg et bilde av en president som er klar over de store utfordringene selskapet møter. Han støttet en kapitaltilførsel av statlige midler i EDF i 2016 og Hinkley Point-prosjektet i England. Om Macrons standpunkt til disse spørsmålene har endret seg etter at han har gått av av Hollande-regjeringen, gjenstår å se.

 

Programmet til Emmanuel Macron om energi, miljø og landbruk.

 

Marine Le Pen, kandidat fra partiet Le Front National, har – ikke overraskende – en svært proteksjonistisk tilnærming til energipolitikken. Hun stiller seg positiv til oppgradering av atomkraftanleggene som en viktig brikke i den nasjonale energiforsyningen. Hun er mot nedleggelse av Fessenheim-anlegget. Begrunnelsen hennes er at man kan ikke samtidig fase ut fossile brensler slik hun foreslår og begrense atomkraftproduksjonen. Om EDF, foreslår Le Pen å støtte selskapet videre for å gjøre det i stand til både å oppgradere eksisterende atomkraftanlegg og investere i fornybarenergiproduksjon. Det betyr for det første at Le Pen ønsker å gjennomprette fullt statlig eierskap i EDF. Det betyr også at hun ønsker å investere samtidig – og i stor skala i – fornybarenergisektoren med EDF i førersetet.

 

Investering i fornybarsektoren skal følge en proteksjonistisk politikk preget av økonomisk patriotisme. Ved tildeling av offentlige innkjøp vil hun gi fordel til franske bedrifter og produkter fremfor utenlandske. Finansieringsstrategien hennes er ikke nærmere detaljert i programmet som henviser til både private og offentlige midler. Satsingen i fornybarenergisektoren skal fokusere på solkraft, biogass og trevirke, med et stort unntak – vindkraft. Le Pen foreslår et moratorium om vindkraftutbygging, både på land og til havs, og anser denne teknologien som ineffektiv og uestetisk. I motsetning vil hun investere massivt i hydrogen.

 

Å investere samtidig i så stor skala i atomkraft, noen utvalgte fornybarenergiteknologier og hydrogen medfører store kostnader som ikke er nærmere detaljert i programmet. Å vedta et moratorium om vindkraft vil også medføre svært negative konsekvenser for vindkraftsektoren i Frankrike, noe som kan fremstilles som inkonsekvent. Le Pen ønsker å redusere landets avhengighet av importerte fossile brensler, men stiller seg negativ til utvinning av skifergass så lenge kravene til miljø, sikkerhet og helse ikke er oppfylt.

 

Programmet til Marine Le Pen, pkt. 131-137 handler om miljø og energi:

 

Dersom Emmanuel Macron vinner valget på søndag blir det ikke store endringer i Frankrikes energipolitikk. Han varsler ingen lovgivningsreform, men vil gjennomføre tiltak basert på nylig vedtatt regelverk. Staten skal gi impulser, med flere investeringsplaner, men skal ikke trekke seg ut til fordel for markedskreftene slik noen kunne først forvente det med Macron. Det franske energisystemet kommer til å bli en del av det europeiske systemet og kommer til å utvikle seg i samarbeid med europeiske partnere.

 

I motsetning til dette, prosjektet som Le Pen fremmer, vil bestride den europeiske integrasjon av Frankrike i det indre energimarkedet og forbeholde støtte til fornybarenergi til franske aktører. Le Pen stiller seg kritisk til den gjennomførte liberalisering av energimarkedet som, ifølge henne, har resultert i høyere strømpriser for forbrukerne. Hun mener Frankrike har tapt kontroll over sin energisektor som en direkte konsekvens av EU-lovgivningen. Le Pen foreslår dermed å legge til rette for en mer nasjonal- og lokal orientert energipolitikk. På miljøområdet unngår hun å nevne at mange fremskritt stammer fra EU-lovgivningen.

 

Franskmenn står søndag foran et klart valg mellom et langsiktig prosjekt for grønn vekst i Europa og et nasjonalistisk og proteksjonistisk prosjekt med en kortsiktig visjon uten bærekraftig vekst.