(Artikkelforfatterne arbeider med energispørsmål i Borregaard og Elkem.)
Å bruke det norske kraftsystemet som batteri der kraft lagres i vannmagasiner for senere utnyttelse, er ingen ny ide. Det var grunnlaget for industrialiseringen av Norge. Denne fantastiske ressursen må nå benyttes til å videreutvikle norsk industri. Å være et grønt batteri for Europa gjennom utenlandskabler, er en kostbar blindvei. Vi må fri oss fra tanken om at Norge skal være en råvareeksportør, og benytte vannkraften som innsatsfaktor i en bærekraftig og kunnskapsdrevet industriell sektor som produserer varer med høy merverdi. Det er der vekstmulighetene ligger.

Industribygging

Norge har allerede en mye mer klimavennlig og bærekraftig industrisektor enn de aller fleste andre land. Norsk industri ligger langt fremme når det gjelder utnyttelse av fornybare energiressurser, og vi har en høyteknologisk industriell sektor. Dette må vi huske på når vi diskuterer hva som skal være motoren for økonomisk vekst når olje- og gassinntektene synker. Kraftbransjen selger ideen om at Norge kan være et grønt batteri for Europa, og taler varmt for flere kabler for strømeksport. Både av hensyn til klimaet, bærekraft og vår egen økonomiske utvikling vil det imidlertid kunne lønne seg å tenke mer langsiktig når det gjelder vannkraften. Skal den selges eller brukes?

Problemstillingen er høyaktuell etter at regjeringen sendte på høring et lovforslag som vil tillate at private aktører eier såkalte «merchant cables», altså kabler som skal benyttes til krafthandel mellom land. Slik EU-regelverket er utformet, skal kraftflyten på slike kabler som hovedregel gå fra lavprisområder til høyprisområder. En kabel til for eksempel Storbritannia vil derfor i realiteten bli en linje for eksport av norsk vannkraft.

Diskusjonen om utenlandskabler handler ikke bare om hva vi skal gjøre med vårt nåværende kraftoverskudd, eller vekststrategier for en offentlig eid vannkraftsektor. Det er i høyeste grad en samfunns- og industripolitisk diskusjon. Det handler om forvaltning av våre felles ressurser, om arbeidsplasser og verdiskaping. Det handler om hva slags risiko vi vil at statseide bedrifter tar med kraftsystemet. Ikke minst handler det om hva slags økonomi Norge skal ha i fremtiden. Skal eksporten fortsette å være dominert av råvarer, eller skal vi satse på eksport av foredlede produkter basert på kunnskap, forskning og utvikling?

Det er heller ikke gitt at Norge som grønt batteri er den beste klimamessige løsningen. Globalt vil det være vel så gunstig å sikre rammevilkårene for en bærekraftig industri i Norge. Skal man snakke om omstilling av den norske økonomien i klimavennlig retning, trekker derfor økonomiske og industripolitiske argumenter tungt i retning av mindre kraftutveksling.

Dersom vi velger å foredle kraftoverskuddet her i Norge, er mulighetene enorme. Det gjør at vi kan satse ytterligere på videreforedling og forskning og utvikling innenfor en type industri som har stort vekstpotensial. Metall- og treforedlingssektoren har store vekstmuligheter ved å satse på høyteknologisk industriutvikling og høyverdiprodukter. Nye tjenester som datasentre er også en potensiell vekstbransje. Produksjon av fornybarteknologi som silisium og wafere til solcellepaneler er en annen. Den mye omtalte bioøkonomien basert på nye utnyttelsesområder for norsk skog trenger også konkurransedyktig, ren kraft. Alle disse bransjene vil kunne skape et stort antall sårt tiltrengte arbeidsplasser i en situasjon der oljebransjen stadig nedbemanner.

Det grønne batteriet – dyrt og risikofylt

Norsk vannkraft som et oppladbart batteri er ikke noe nytt. Det som er nytt er at forvalterne av denne evigvarende og rene energikilden – offentlig eide kraftselskaper – nå ønsker å eksportere mer av kraften. «Det er ingen fantastisk forretningsidé å subsidiere norskprodusert kraft og selge den billig til utlandet» sa tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe til Aftenposten i 2012 på spørsmål om hvorvidt vi bør bygge flere utenlandskabler for eksport av vannkraft. Uttalelsen har ikke blitt mindre aktuell med OEDs siste lovforslag. Stadig flere kraftselskaper, interesseorganisasjoner og forskningsinstitusjoner tar også til orde for flere kabler og økt eksport.

Ideen om norsk fornybar vannkraft som et grønt batteri er lett å selge som en klimaløsning. Den portretterer et bilde av en bransje i vekst som er en viktig del av det grønne skiftet i Norge, og som arvtaker til olje- og gassindustrien. Det er en god og enkel idé. Den er imidlertid basert på forenklede antagelser og forhold som til dels er i endring, og til dels er oversolgt i det offentlige ordskiftet. Det er ikke bare politiske forhold som gjør ideen om Norge som Europas grønne batteri vanskelig å realisere:

• Kapasitetene i norske vannmagasiner er relativt sett ganske liten. Et mye brukt argument er at vi har halvparten av all vannmagasinkapasitet i Europa. Men, vi har også 1/100 så mange innbyggere som EU. Vi kan forsyne oss selv med vannkraft fordi vi har så mange fjell, så mye nedbør og er så få folk. Den antatt samlede potensielle batterikapasiteten som Norge kan tilby dersom alle kraftutbyggingsmuligheter utnyttes er 20 GW. Dette er 2/3 av kapasiteten i det norske kraftsystemet i dag. Den eksisterende kapasiteten i de mest aktuelle markedene (Storbritannia, Tyskland, Nederland, Danmark) er på sin side nesten 300 GW til sammen. Bare i Tyskland er installert kapasitet av vind- og solkraft nesten 80 GW. Samtidig er det vedtatt politikk i alle våre nabomarkeder at fornybarkapasiteten skal økes, og at behovet for balansekraft derfor vil stige ytterligere. Dette behovet må dekkes gjennom egne gasskraftverk, vannkraftverk, batterier og andre lagringsløsninger, samt forbruksfleksibilitet og smartere styring av strømnettet. Norge vil ikke kunne være noe annet enn en marginal leverandør av kapasitet og energi til disse markedene. Dette synet ble også fremsatt av NVE ved Per Sanderud på Statnetts høstkonferanse 2015, hvor han sa; «vi er ikke det grønne batteriet som kan løse Europas problemer, sånn som man kanskje forestilte seg for en stund siden».
• Utenlandskabler sender subsidier ut av Norge. Det varslede kraftoverskuddet i Norden skyldes i stor grad innføring av markedet for grønne sertifikater, en ordning betalt av Ola Nordmann og Medelsvensson. Det antas at sertifikatordningen vil koste norske forbrukere ca. 60 milliarder kroner frem mot 2035. Dette innebærer at den norske stat gjennom sertifikatordningen, sitt eierskap i kraftbransjen og kraftnettet, og gjennom sin rolle som regulerende myndighet, står for en markant formuesoverføring fra Norge og Sverige til utenlandske bedrifter og forbrukere.
• Prisutviklingen hittil taler ikke for økt eksport. Hvordan man skal prise verdien av batterikraften er en avgjørende faktor. Enkelte har benyttet prisen på Teslas batterier som utgangspunkt, og hevder på den bakgrunn at magasinet i Blåsjø er verdt like mye som oljefondet. Dette er en sterkt misvisende antagelse. Kraft over utenlandskablene selges i spot- og kapasitetsmarkeder. Lønnsomheten av kraftutveksling avhenger derfor av den fremtidige prisutviklingen i eksportmarkedene. Det gir et feilaktig bilde å dra paralleller til teknologi som i dag er altfor dyr til å levere kraft og kapasitet inn i disse markedene uten subsidier. Et annet moment er at prisutviklingen i dag faktisk tegner et annet bilde. Spotprisen i Tyskland har hatt en jevn nedadgående trend de siste årene. Tilgjengelige forwardkurver viser også at prisforskjellen mellom det nordiske og det tyske spotmarkedet antas å minske til under 4 €/MWh før 2022. Gjennomsnittlig spread mellom grunnlast og topplast i Tyskland var over fire ganger lavere i 2014 enn i 2006. Mulighetene for å tjene penger på kraftutveksling og trading på utenlandskabler er derfor kraftig redusert de siste årene, og trenden går i samme retning. Om man ikke legger til grunn en sterk økning i prisdifferansen mellom Norden og Tyskland frem mot 2030, vil også den bedriftsøkonomiske lønnsomheten av utenlandskabler være begrenset.
• Kraftoverskuddet i Norden kan være midlertidig. I dagens marked er det kraftoverskudd i Norge og Sverige. Faktisk så mye at atomkraftverkene i Sverige prises ut av markedet og flere reaktorer er besluttet nedlagt. Hva som skjer med resterende svensk kjernekraft er et åpent spørsmål, men dersom alt skal fases ut etterlates et stort behov for grunnlast i det nordiske kraftsystemet. Det er vanskelig å forutse hvordan det nordiske kraftmarkedet blir seende ut uten svensk kjernekraft. En indikasjon kom imidlertid mandag 23. november, da én ekstra reaktor i Sverige var ute. Timesprisen i Sør-Norge steg til over 800 kr/MWh og regulerkraftprisen var 18 422 kr/MWh. Med et slikt risikobilde er det ingen god ide å legge opp til eksport av kraft.
• Vannkraften kan aldri ta over rollen som økonomisk lokomotiv fra olje- og gassbransjen. Samlet norsk kraftproduksjon i 2013 var 134 TWh, mens netto eksport av kraft var 5 TWh. Dersom man bygger ut den antatt potensielt maksimale batterikapasiteten i norske vassdrag antar Cedren at 70 TWh kraft vil kunne lagres i det norske kraftsystemet for salg til Europa. Motsetningsvis eksporterte Norge olje og gass i 2014 tilsvarende 1 774 TWh. Vi må derfor finne på andre løsninger enn eksport av kraft om vi skal klare omstillingen som norsk økonomi står overfor.
• Norsk krafteksport vil direkte konkurrere med norsk gasseksport. Etter hvert som produksjonen av olje på norsk kontinentalsokkel synker, blir Norge gradvis mer avhengig av inntekter fra eksport av gass. Store deler av norsk gass forbrukes i europeiske gasskraftverk, og disse gasskraftverkene fungerer allerede i dag som batterier for å balansere ut den varierende kraftproduksjonen fra fornybare energikilder. Ved eksport av norsk vannkraft opplever Norge altså å komme i direkte konkurranse med egen gasseksport.

I tillegg vil en forhøyning av kraftprisene som ikke skyldes økte produksjonskostnader eller nye produkter, tappe privat sektor for kapital som ellers kunne vært brukt til innovasjon og investeringer.

Eksport av vannkraft over flere utenlandskabler vil være en dyr investering med høy risiko for det norske samfunnet. Grønne sertifikater og økende kvotepriser på CO₂ vil gjøre at Norge subsidierer kraftforbruket i andre land, samtidig som vi importerer og pålegger en enorm, ubegrunnet klimakostnad på vårt eget fornybare kraftforbruk.

Alternativet – bærekraftig verdiskaping

Vannkraften ble opprinnelig ikke utbygget for å bli eksportert, i det minste ikke som elektroner. Den eksisterer først og fremst for å levere en uunnværlig vare til norske husstander, bedrifter, sykehus, skoler og offentlige institusjoner. Vannkraften har også vært et bærende element i oppbyggingen av norsk eksportindustri. Den har avgjørende betydning for den delen av industrien som ikke tilhører olje- og gassektoren. Om vannkraften skal fortsette å tjene norsk industri når petroleumsalderen i Norge går mot slutten, er derimot et åpent spørsmål. Dersom Norge skal være et grønt batteri for Europa vil dette kunne medføre økte nettkostnader og kraftpriser, og at vi dermed mister den ene naturgitte fordelen vi har for norsk industri. Å satse på å forsyne EU med elektrisk kraft vil dessuten befeste Norges posisjon som en råvareeksporterende økonomi.

Vi må dyrke frem kunnskapsintensiv kraftforedling og produksjon av høyverdiprodukter, ikke satse på eksport av nok en råvare. Vannkraften er en fantastisk ressurs, men som eksportprodukt er den en generisk råvare som konkurrerer kun på pris i et historisk volatilt og uforutsigbart marked. Vi vil derimot kunne mangedoble verdien av vannkraften dersom den eksporteres i form av høyteknologiske tjenester og produkter. Det er i den høyteknologiske industrien og tjenestesektoren at muligheten for å skape de største merverdiene ligger. Det er der potensialet for nye arbeidsplasser er størst, og man kan sikre langsiktig, bærekraftig verdiskaping.

I et globalt perspektiv er det også en enorm konkurransefordel for norsk industri å kunne benytte en klimanøytral innsatsvare som vannkraft. Den innebærer at det grønne skiftet ikke er noe som vi må ta fatt på nå, men en prosess vi lenge har vært en del av. Vi må bare sikre den kontinuiteten som er viktig for å videreutvikle oss på grunnlag av våre naturgitte fordeler.

Som eksempel kan vi benytte Borregaard. Borregaards fremgang er basert på intensiv forskning og utvikling, høyt fokus på å skape merverdi gjennom spesialisering og sikker tilgang på konkurransedyktige innsatsvarer. En av disse innsatsvarene er elektrisitet – ca. 750 GWh i året. Det er ikke mye sammenlignet med tradisjonell kraftkrevende industri, men det tilsvarer likevel nesten 0,6 prosent av kraftforbruket i Norge. Dersom Borregaards forbruk skulle blitt solgt på den tyske kraftbørsen i dag ville meromsetningen vært ca. 200 millioner, uten at dette ville kunne generert stort mer enn noen ekstra arbeidsplasser til krafthandel.

Motsetningsvis har Borregaard i Sarpsborg i dag en årlig omsetning på ca. 3 milliarder kroner. Konsernet omsatte for 3,9 milliarder NOK i 2014, og hadde 1080 ansatte fordelt på fabrikker og salgskontorer i 16 land. Bare i Sarpsborg jobber ca. 800 personer, hvorav 90 personer jobber heltid med forskning og utvikling. Livsløpsanalyser viser at virksomheten genererer ca. 5000 arbeidsplasser i hele næringskjeden. Som all industri i Norge er Borregaard en del av det pågående og fremtidige grønne skiftet i norsk økonomi. Som all industri i Norge er Borregaard avhengig av forutsigbare og konkurransedyktige rammebetingelser. Denne forutsigbarheten og konkurransedyktigheten kan bli satt under hardt press dersom norsk kraftforsyning skal fungere som et batteri for privateide europeiske kraftselskaper.

Et annet eksempel er Elkem, med et kraftforbruk på ca 3 TWh i året. Med klimavennlig norsk vannkraft som innsatsfaktor har Elkem et komparativt fortrinn i produksjonen av materialer og metaller, som silisium og ferrosilisium. I tillegg til å brukes i alt fra husholdningsprodukter til medisinsk utstyr, brukes Elkems produkter i solceller og vindmøller som produserer fornybar energi. 1 GWh norsk kraft brukt til å produsere Elkem Solar silisium gir 200 GWh ren solstrøm i land som Kina.

Elkem er en global aktør med lange tradisjoner i Norge – tilbake til 1904. I dag har Elkem tatt en ledende posisjon innen energiteknologi. Av 3600 ansatte er det rundt 10 prosent som jobber med FoU, og både arbeidet med inkrementell innovasjon og mer langsiktig step-change teknologiutvikling dreier seg om energi. Elkem jobber konkret med å utvikle ny teknologi innen energieffektive prosesser, ny, bedre bruk av råmaterialer, og nye råmaterialer, og produktutvikling til fornybarindustrien, som for eksempel batterier. Selskapet omsatte for 14 milliarder NOK i 2014, og med en økende etterspørsel av silisium har selskapet store ambisjoner om å vokse.

Arvesølvet

Et siste poeng, som ofte synes glemt i batteridebatten, er at vannkraften i Norge eies av innbyggerne. Den blir ofte omtalt som vårt arvesølv. Det er en ren, evigvarende ressurs som tilhører norske borgere. Den sikrer rimelig kraft til oppvarming i et kaldt land, og er den eneste naturgitte fordelen norsk industri har. Vannkraften er derfor hovedsakelig eid av statlige, kommunale og fylkeskommunale kraftselskaper, som forvalter denne ressursen på vegne av fellesskapet. Slik unngår man at den selges ut, kraftverk for kraftverk.

Kraftselskapene drives på kommersiell basis, noe som har skapt en godt fungerende kraftmarked. Dersom den kommersielle eksporten av vannkraft økes for å forbedre inntjeningen til norsk kraftbransje, innebærer det imidlertid at den norske stat og norske kommuner selger vårt arvesølv – dråpe for dråpe – til de landene som våre industribedrifter konkurrerer med. Kraftselskapene vil i så fall ignorere det ansvaret de har som forvalter av en felles ressurs. Det er ikke bare en dårlig forretningside. Det er å dra teppet vekk under beina fra kommende generasjoner av verdiskapende norske innbyggere og bedrifter.

Det er derfor avgjørende at norske myndigheter ikke lar seg presse av at kraftselskapene i en kortere periode opplever lavere inntjening. Inntjeningen vil komme tilbake og ressursene vil for alltid være der. Å videreutvikle en bærekraftig, kunnskapsbasert industriell sektor er derimot ikke like enkelt. Industrien er i global konkurranse. Da må vi sikre at industrien har langsiktige rammebetingelser som gjør at man kan konkurrere globalt, og sikre bærekraftig, kunnskapsbasert verdiskaping i Norge.

Jostein Røynesdal er Energy Director i Borregaard AS
Aleksander Strøm Arnesen er Head of Power Procurement i Elkem AS
Terje Omland er senior kraftforvalter i Elkem