Klimapanelet kan undervurdere global oppvarming
Isfjell, Ilulissat, Grønland. Mindre snø og is gir mer varmepådriv.
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Gir FNs klimapanel (IPCC) oss de riktigste estimatene for hvordan temperaturen vil utvikle seg med global oppvarming? Nei, sier økonomen Sir Nicholas Stern og NASA-forsker James Hansen. De mener at IPCC undervurderer superforutsetningene; de store saktevirkende tilbakekoblingene. Hvem har rett?
Temperaturmodellene som IPCC baserer seg på, har som forutsetning at de store saktevirkende tilbakekoblingene ikke gir særlig klimaeffekt før 2 graders global oppvarming, og bare en liten effekt framover mot 3 og 4 grader. IPCC følger praksisen med bare å ta hensyn til det som er vitenskapelig sikkert. I og med at det er vitenskapelig usikkerhet om når og hvor mye de store saktevirkende tilbakekoblingene vil gi av klimagasser og økt varmepådriv, ja da velger IPCC å vekte disse veldig forsiktig i temperaturmodellene.
De store tilbakekoblingene kan grovt sett deles inn i hurtigvirkende og saktevirkende.
Her er de to store hurtigvirkende: Mer vanndamp i atmosfæren, og mer sot i atmosfæren. Effektene av mer vanndamp er et betydelig varmepådriv. Mer sot i atmosfæren har en mindre, men kjølende effekt. Effektene av både vanndamp og sot ansees som vitenskapelig sikre, og er dermed lagt inn som forutsetninger i temperaturmodellene som IPCC baserer seg på.
De saktevirkende tilbakekoblingene er de som Hansen og Stern mener er undervurdert av IPCC:
1. Flater med is eller snø som smelter vekk og erstattes av varmeabsorberende overflater som vann, stein, jord eller planter. Solstrålene kommer til jorda som kortbølget lys. Hvis disse treffer is eller snø, vil 90 prosent reflekteres tilbake gjennom atmosfæren. Hvis de treffer noe annet, blir de omdannet til varme. Varmestrålene er langbølget og disse bremses av drivhusgassene i atmosfæren. Mindre snø og is gir dermed økt varmepådriv.
