Under denne overskriften presenterer augustutgaven av Rolling Stone en artikkel om oljeindustriens markedsverdi og begrensning av den globale oppvarmingen. Artikkelen er skrevet av forfatter og miljøforkjemper Bill McKibben, og tar utgangspunkt i en rapport fra “The Carbon Tracker Initiative“, skrevet av finansanalytikere og miljøeksperter i London for å gjøre investorer klar over risikoen klimaendringer utsetter aksjeporteføljen deres for.

Det første tallet: 2⁰ Celsius

Svært lite kom ut av klimatoppmøtet i København i 2009, der president Obama til slutt tok ledelsen i å utforme den såkalte “Copenhagen Accord” som skulle redde møtet fra total fiasko. Uforpliktende i sin karakter inneholdt denne avtalen et viktig tall. Den anerkjenner det vitenskapelige syn at global oppvarming skal begrenses til to grader over førindustriell tid. En posisjon som ble lansert allerede på den første globale klimakonferansen for oppfølging av FNs klimakonvensjon, ledet av den daværende tyske miljøminister Angela Merkel i 1995. 167 land ansvarlig for 87 prosent av verdens utslipp av klimagasser signerte avtalen.

Så langt har vi økt den globale temperaturen med ca 0,8 grader, noe som har medført langt større ødeleggelser enn forskerne forventet. Mer enn en tredjedel av den arktiske sommersjøisen er borte, og ny minimusrekord settes i disse dager. Havene er blitt surere, atmosfæren over havene mer fuktige, og intensitet og hyppighet av tørke- og flomkatastrofer har økt betraktelig. Dette har fått mange forskere, små øystater og utviklingsland rammet av ekstremvær til å mene at to grader ganske enkelt er for mye. NASA-forsker James Hansen, verdens mest prominente klimatolog, har betegnet to grader oppvarming som oppskrift på klimakatastrofe. To grader er blitt bunnen av alle bunnlinjer.

Det andre tallet: 565 gigatonn

Forskerne beregner at vi kan slippe ut ytterligere 565 gigatonn CO₂ til atmosfæren før 2050 og samtidig ha et rimelig håp om å begrense oppvarmingen til to grader. Rimelig i denne forbindelse er 80 prosent sjanse eller noe dårligere odds enn å spille russisk rulett med en seksløper.

Stopper vi alle utslipp av klimagasser i dag, vil temperaturen likevel øke med ytterligere 0,8 grader på grunn av utslipp som allerede har funnet sted. Vi er altså allerede tre fjerdedeler på vei mot å passere togradersbegrensningen. Ingen insisterer på at disse tallene er nøyaktige, men få bestrider at de er generelt riktige. Flere og bedre datasett i modellene bekrefter tidligere beregninger. Økt forståelse av klimasystemene gir ingen fri lunsj, og heller ikke dagens utvikling. Studie etter studie viser at karbonutslippene vil øke med ca. 3 prosent i året, noe som tilsier at vi bruker opp vår kvote på 565 gigatonn i løpet av 16 år.

Det tredje tallet: 2795 gigatonn

Dette tallet er det mest skremmende, og viser i klartekst den politiske og vitenskapelige dimensjonen i dilemmaet vårt. Tallet beskriver mengden karbon som allerede er inkludert i fossilindustriens kjente reserver av kull, olje og gass. Kort fortalt det vi planlegger å forbruke. Vi har fem ganger så mye kull, olje og gass på bok enn det klimaforskerne sier er forsvarlig å brenne. Vi må beholde 80 prosent av disse reservene i grunnen for å unngå katastrofe. Men selv om disse reservene teknisk sett fortsatt er i grunnen, er de økonomisk sett allerede i bruk. De er bygd inn i aksjekurser, selskapene låner penger mot dem, og de legger grunnlag for statsbudsjetter. Markedsverdien av 2795 gigatonn CO₂ er 27 tusen milliarder dollar. Hvis en hørte på forskerne og beholdt 80 prosent i grunnen, ville det bety en avskrivning på 20 tusen milliarder. Vi kan ha en sunn balanse i disse selskapene eller en relativt sunn planet, men det ser ikke ut til at vi kan ha begge deler.

Miljøbevegelsen, som ikke har ønsket å gjøre fossilindustrien til sin fiende, har håpet på å overbevise disse gigantene om å snu seg bort fra kull, olje og gass, og utvikle seg til mer brede energiselskaper. Mange av de store oljeselskapene gjorde rundt århundreskiftet et forsøk på dette. BP prøvde å profilere seg på “Beyond Petroleum”. Men investeringene ble aldri mer enn en fraksjon av porteføljen, og trenden ser ut til å være å returnere til kjernevirksomheten. Shell la ned sin satsing på sol og vind i 2009 og i desember i fjor la BP ned sin solardivisjon. Det er rett og slett for mye penger å tjene på olje, gass og kull til å bry seg om annen energiproduksjon. Og som noen av de eneste tillates den fossile drivstoffindustrien å dumpe avfallet sitt, CO₂, fritt. Og av sunne historiske grunner, siden svært få for 25 år siden visste at CO₂ var skadelig. Men nå, når vi forstår at karbon varmer opp kloden og forsurer havene, blir prising et sentralt tema. Dersom vi satte en pris på karbon, gjennom en direkte skatt eller andre metoder, ville dette mobilisere markedet i kampen mot global oppvarming. Selskapenes produkter ville bli dyrere og forbrukerne bruke mindre fossil energi. Prisen må settes høyt nok til at reservene som vil ta oss forbi togradersgrensen forblir trygt i grunnen.

Artikkelen i Rolling Stone angår i særlig grad land med store utvinnbare fossilressurser, som Norge. Men her hjemme er debatten om begrensning av olje- og gassvirksomheten stort sett fraværende. Utvinningstakten dikteres av et økende antall tildelinger og utvinning av alt som oppdages og er lønnsomt. I valget mellom fossilindustri og lavutslippssamfunn er hovedbudskapet fra regjeringen “ja takk, begge deler”. Bill McKibben dokumenterer at dette er en umulig kombinasjon. Dagens trend peker mot en oppvarming på 6 grader som vil skape en verden tatt rett fra science fiction. Risikoen dette innebærer bør studeres nøye av aksjonærer i fossilindustrien. Og av de av våre politikere som sier de vil begrense den globale oppvarmingen til to grader. Tidsklemma er nådeløs for de som har til hensikt å handle.