Kina slipper ut desidert mest CO₂ i verden, og står for over en fjerdedel av globale utslipp. Det meste kommer fra kull, og Kina både produserer og brenner like mye kull som resten av verden til sammen. Så mye vet vi sikkert. Men det er mindre enighet om akkurat hvor mye kull Kina faktisk bruker, og hvor mye CO₂ de slipper ut. Kina utgir mye statistikk om energiforbruket sitt. Problemet er at tallene ofte ikke er enige med seg selv og stadig endrer seg. Vi skal se på hva kinesiske myndigheter baserer statistikken sin på og hvorfor de stadig «ombestemmer» seg. Men først noen eksempler for å illustrere problemet.

Bombe i tallene

I slutten av februar gav Kinas statistiske sentralbyrå (NBS) ut en samling med foreløpige økonomiske nøkkeltall for 2015. Disse viser at kullforbruket har gått ned med 3,7 prosent, fra rundt 4 milliarder tonn. Flere ivrige miljøskribenter har blogget og tweetet mangt om dette. Noen har også brukt tallet til å estimere at Kinas samlede CO₂-utslipp gikk ned. Men det som skjedde etter at tilsvarende tall for 2014 ble gitt ut i fjor, illustrerer hvorfor kinesisk statistikk krever både tolkning og en god porsjon forsiktighet.

Foreløpig statistikk som ble utgitt i februar 2015 fortalte at kullforbruket i 2014 hadde gått ned med 2,9 prosent, den første nedgangen siden Kina begynte sin meteoriske vekst tidlig på 2000-tallet. Mange vestlige kommentatorer hyllet dette som historisk. Det internasjonale energibyrået (IEA) anslo at Kinas samlede energirelaterte CO₂-utslipp hadde gått ned med en knapp prosent, mens globale utslipp var blitt stående stille for første gang utenfor en global økonomisk nedgang.

Men det ble sluppet flere runder med stadig mer detaljert statistikk. Først ble det meldt at kullforbruket var gått opp 0,06 prosent, hvis man tok med smitt og smule, og også tok hensyn til hvor mye energi kullet inneholdt. Selv om det var blitt brukt færre tonn kull enn i 2013, så inneholdt kullet altså mer energi. Etter to revisjoner til, endte det på 0,7 prosent ned. Kina offentliggjør ikke beregninger av CO₂-utslipp årlig, men basert på de siste tallene for kull-, olje- og gassforbruk kan vi anslå at de gikk opp knapt en halv prosent. CO₂-utslippene fra kull avhenger mest av hvor mye energi kullet inneholder, ikke hvor mye det veier, så endringene i energiinnhold er viktig.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Kinas grønne revolusjon”, utgitt av Norsk Klimastiftelse. Se flere artikler fra rapporten.

I tillegg skjulte det seg en liten bombe i tallene: Kullforbruket for alle år etter 2000 var blitt revidert opp, med opptil flere hundre millioner tonn hvert år. For 2013 var oppjusteringen nesten 600 millioner tonn, eller mer enn halvparten av EUs samlede kullforbruk, og mer enn forbruket til noe enkeltland i verden utenom USA og India. Det tilsvarer knapt en milliard tonn CO₂, ca. 3 prosent av globale utslipp. Litt fleipete kan man si at hvis NBS var et eget land, så ville revisjonene deres gjør dem til verdens 6. største utslippsland, omtrent midt mellom Japan og Tyskland.

I løpet av et år skiftet altså tallene for vekst i kullforbruk og CO₂-utslipp i 2014 fra ned/ned, til flatt/opp, til ned/opp. Og samtidig fikk vi vite at de uansett var mye høyere enn vi trodde de var i 2013.

Hvor tallene kommer fra

Kinas energistatistikk har også hatt mange mer langvarige uoverensstemmelser, som lenge har fått observatører til å klø seg i hodet. Dette gjelder særlig alt som har med kullforbruk å gjøre. Hvis man for eksempel la sammen kullforbruket i 2012 for hver av Kinas 31 provinser, fikk man 800 millioner tonn (!) mer enn totalen som ble rapportert på nasjonalt nivå. Forskjellen er nok til å dekke den bebygde delen av Oslo i et 15 meter tykt lag av kull. Provinsene oppgav også at de til sammen importerte over 100 millioner tonn mer kull fra hverandre enn de til sammen eksporterte til hverandre.

Så langt finnes det ingen fullstendig forklaring. Mye skyldes nok mangelfull statistikkinnsamling, som vi snart skal komme tilbake til. Gapet mellom tall fra provinsene og på nasjonalt nivå kan også delvis skyldes dobbelttelling av bedrifter som har lokaler i mer enn én provins. Men mange utenlandske observatører er ikke overbeviste, og konspirasjonsteoriene florerer. En populær forklaring er at provinsledere blåser opp tallene for industriell produksjon og andre vekstindikatorer i sin provins, ettersom økonomisk vekst er ett av kriteriene som kommunistpartiet evaluerer dem etter. Men det er lite bevis som støtter denne teorien. Det eneste vi vet sikkert, er at mange uoverensstemmelser nesten magisk ble mye mindre i den store revisjonen av kullforbruk i fjor. De nye tallene stemmer best overens med de gamle tallene fra provinsene, men ingen på «utsiden» vet nøyaktig hvordan de ble regnet ut.

Så hvor kommer egentlig tallene fra, og hvorfor endrer de seg så mye selv etter mange år? Til å være et nominelt utviklingsland har Kina faktisk et ganske godt utviklet statistikksystem. Store bedrifter med omsetning på noen titalls millioner kroner eller mer samt visse typer nøkkelbedrifter må rapportere økonomisk aktivitet og energiforbruk regelmessig gjennom året. På grunnlag av dette utgis det månedlige og kvartalsvise statistikker over industriell produksjon, kullproduksjon og strømforbruk. Mindre bedrifter blir bare inkludert gjennom stikkprøver én gang i året, og NBS må slutte seg til hva som skjer der ved hjelp av stikkprøvene og det de kan ekstrapolere fra de store bedriftene.

Den kontinuerlige rapporteringen fra store bedrifter gjør at NBS kan utgi foreløpige anslag for BNP, totalt energiforbruk, og en rekke andre nøkkeltall allerede i slutten av februar året etter. De gjør dette i en rapport med det fengende navnet «Statistisk kommuniké for den nasjonale økonomiske og sosiale utviklingen». Det var i et slikt statistisk kommuniké at NBS rapporterte reduksjonen i kullforbruk på 2,9 prosent i 2014, og nylig rapporterte 3,7 prosent nedgang i 2015. Innholdet i kommunikéet er omtrent like fengende som navnet. Teksten endrer seg lite fra år til år, og kan best beskrives som «tabell på prosaform», hvor bare tallene byttes ut. Utenlandske observatører må selv bedømme om et tall faktisk er sensasjonelt eller bare det samme gamle, og det er ikke alltid de bedømmer riktig.

Dataene blir bearbeidet og komplettert videre i løpet av året. Det finnes ingen offentlig informasjon om akkurat hvordan det gjøres, men man kan følge utviklingen underveis i en rapport som utgis i mai. På slutten av året eller begynnelsen av neste år kommer så det man kan kalle «foreløpig endelig» statistikk, i form av «Kinas Statistiske Årbok» og «Kinas Energistatistiske Årbok».

Femårs-undersøkelsen

Drevne statistikere vil nok rynke litt på nesen over hvordan statistikken samles inn: Det aller meste kommer fra store bedrifter, og det er ingen grunn til å tro at de er representative for de øvrige, mindre bedriftene. For å gjøre ting verre rapporteres dataene til en blanding av NBS, ulike lokale provinsmyndigheter, og statsdrevne bransjeorganisasjoner, som alle kan bruke ulike rapporteringsformater. NBS må så prøve å sammenstille alt når året er omme, i en prosess som ingen utenforstående helt vet hvordan foregår.

Det er derfor ikke overraskende hvis det oppstår store skjevheter og interne uoverensstemmelser i tallene. Heldigvis – men enda mer forvirrende – finnes det en prosess for å rette opp i skjevhetene innimellom. Omtrent hvert femte år avholder Kina en «Nasjonal økonomisk undersøkelse», hvor i prinsippet alle bedrifter og andre juridiske enheter rapporterer økonomiske nøkkeldata og energiforbruk for det foregående året, på et standardisert skjema. NBS får da – i hvert fall i prinsippet – et komplett, konsistent datasett for ett år. Avhengig av hvor dårlig tallene stemmer overens med statistikken de hadde fra før, reviderer de så den tidligere statistikken, ofte så mye som 10-15 år tilbake i tid. Det overrasker neppe at vi ikke vet stort om hvordan disse revisjonene gjøres.

Det har vært tre nasjonale økonomiske undersøkelser så langt, i 2005, 2009 og 2014. Den siste var grunnen til den voldsomme oppjusteringen av historisk kullforbruk i fjor. Det skaper mye forvirring når grunnleggende statistikk plutselig blir endret så mye. Men revisjonene gjør antakelig at statistikken blir mer pålitelig over tid. For eksempel ble alle de interne uoverensstemmelsene i kullstatistikken mye mindre etter revisjonen i 2014, selv om vi ikke vet sikkert om det kun skyldtes bedre statistikk, eller om beregningsmetodene bevisst ble justert for å gjøre uoverensstemmelsene mindre.

En god klype salt

Så hva kan vi til slutt si om CO₂-utslippene i 2014 og i 2015? Basert på de tallene vi har nå og hvor mye de typisk endrer seg over tid, kan vi si at utslippene høyst sannsynlig gikk litt opp i 2014, og kanskje rundt 0,1 prosent ned i 2015. Men marginene i 2015 er altfor små til å si noe sikkert. Overskriftene om at Kinas CO₂-utslipp gikk ned i fjor, må tas med en klype salt, og de samme overskriftene for et år siden var direkte feil. Men ingenting er skrevet i sten når det gjelder Kina. Så trekk pusten dypt, og forbered deg på å holde den lenge: Neste økonomiske undersøkelse røsker opp i tallene på nytt en gang etter 2019.