UNFCCC blir viktigere
De første sidene av erklæringen viser at EU og Kina holder fast på sine forpliktelser og sitt engasjement for Paris-avtalen. Partene bekrefter at klimaendringer er reelle og at de truer både økosystemer og infrastruktur. Landene beskriver situasjonen som alvorlig, og anser samarbeid som løsningen. Global frihandel og investeringer under multilaterale systemer er løsningen for å fremme lavutslippsøkonomi, heter det.
Sammenliknet med de tre tilsvarende viktige felleserklæringene Kina utga med USA under Obama (i 2014, 2015 og 2016), er FNs Klimakonvensjon (UNFCCC) og dens arbeid nå viet betydelig mere plass. Det er kanskje ikke unaturlig, i og med at Paris-avtalen er en avtale under Klimakonvensjonen. EU har i årevis vært en pådriver for UNFCCC. Kina har også i en årrekke fremmet UNFCCC som det viktigste internasjonale forum for å jobbe mot klimaendringer. Det er også påfallende at EU-Kina-erklæringen støtter at de utviklede landene må framskaffe 100 milliarder USD årlig i klimafinansiering til utviklingslandene. Dette har vært viktig for Kina og for utviklingslandene i klimaforhandlingene hvert år. Tilsvarende formuleringer i Kina-USA-erklæringene understreket derimot at finanseringen måtte komme fra mange ulike typer kilder, privat som statlig: Skillet mellom utviklede land og utviklingsland var ikke nevnt. Med en selvvalgt redusert klima-rolle for USA vil UNFCCC trolig bli desto viktigere i årene som kommer.
I EU og Kinas felleserklæring er også andre fora enn UNFCCC nevnt. G20 trekkes først fram som et en arena for å sikre finansieringsstrømmer til ønsket lavutslippsutvikling. G20-møtet i Hamburg nå i juli trekkes fram som en anledning til å fremme bærekraftig energi. Av andre internasjonale avtaler nevnes Montrealprotokollen og utfasingen av hydrofluorkarboner spesielt. Felleserklæringen nevner også shipping og luftfart, områder som UNFCCC så langt har hatt problemer med å regulere. EU og Kina vil jobbe for klima innen sektororganisasjonene ICAO og IMO.
Felleserklæringen: mer enn ord
Felleserklæringen dekker et stort felt av områder der partene skal samarbeide. I det bilaterale forholdet vil samarbeid om klimaendringer og ren energi bli en grunnpilar, heter det. Rent konkret nevnes intensjonen om å samarbeide om utslippsstrategier mot 2050 gjennom faste dialoger om utslippsbegrensning og tilpasning. Kvotehandel ansees av begge partene som et kostnadseffektivt middel, og er noe EU og Kina allerede har samarbeidet om i en årrekke. Felleserklæringen ønsker et sterkere kvotesamarbeid velkommen. Det forrige samarbeidet var meget viktig og har bidratt til at Kina med få års forberedelse kan starte et nasjonalt kvotemarked senere i år. I tillegg til mere samarbeid om energisystemer og ren energi, lavutslippstransport, teknologi og bysamarbeid, nevnes også en samarbeidsavtale fra 2016 der Den europeiske investeringsbanken (EIB) skal investere i lavutslippsprosjekter i Kina. Til slutt nevnes sør-sørsamarbeid, med spesielt fokus på afrikanske land, små øystater og de minst utviklede landene. EU og Kina ønsker å bidra til å utvikle disse landenes egen kapasitet, sikre bærekraftig energitilgang og utslippsbegrensninger.
Siden 2014 har det bilaterale samarbeidet med USA vært svært viktig for Kina. Nå som et amerikansk-kinesisk samarbeid på nasjonalt nivå ser lite lovende ut, vil imidlertid samarbeidet med EU – som har pågått i en årrekke allerede – bli desto viktigere. Det betyr imidlertid ikke at alt kinesisk-amerikansk klimasamarbeid er over: Flere amerikanske stater og byer har uttalt at de vil fortsette klimajobben, og de vil fortsatt kunne samarbeide med Kinesiske provinser og byer gjennom allerede etablerte samarbeidsplattformer.
Kina fosser fram. Hva slags leder?
Verden er vitne til et klimapolitisk maktskifte, som nå ytterligere bekreftes av USAs Paris-exit. Kinas har allerede før Trumps avgjørelse vist seg som en leder innen klima og energi både i ord og handling. Denne rollen blir nå forsterket i og med at Trump så ettertrykkelig har trukket opp stigen. Spørsmålet er hva et kinesisk klimalederskap egentlig innebærer.
Kina er allerede ledende på en rekke klimaområder: Fornybar energi og fornybar-jobber, elbiler, og sør-sørsamarbeid. Dette lederskapet har Kina i kraft av sin økonomiske styrke. I tillegg har landet på hjemmebane satt seg mål om redusert kullforbruk og omstrukturering av økonomien. Den andre formen for lederskap er mer utenrikspolitisk: Anbefalingene om grønn finans fra G20-møtet i 2016 ble ifølge EU-Kina-erklæringen "utviklet under Kinas lederskap". Med sitt G20-formannskap oppfordret Kina gruppen til å vedta en felles handlingsplan for 2030 Agenda, og å innlemme denne i G20s arbeidsgrupper. Slik sett ser vi et Kina som er mer rede til å styre politisk, ikke bare i egenskap av økonomisk tyngde. Sør-sørsamarbeidet som Kina har med andre mindre utviklede land, viser også Kinas økende klimapolitiske innflytelse.
Kinas klimalederskap må også ses i en større utenrikspolitisk sammenheng. Kinas "Belt and Road-initiative" (kalt den nye Silkeveien) er et tydelig eksempel på at Kina ønsker en ledende rolle i verden både økonomisk og utenrikspolitisk. Landet har dermed tatt skrittet fullt ut fra Deng Xiaopings mer tilbakeholdende politikk, til å innta en mer fremtredende lederrolle. Kina investerer 150 milliarder USD per år i 68 land som har signert Belt and Road-avtalen. USAs tilbaketrekning fra Trans-Pacific Partnership gir også Kina en mulighet til å fylle tomrommet og øke sin økonomiske innflytelse i Asia-regionen.
President Trump uttalte at han trekker USA fra Paris-avtalen for å beskytte amerikansk økonomi. Kina tenker mer langsiktig, og forstår at det grønne skiftet - i tillegg til å være viktig for det globale miljøet - også er en formidabel økonomisk mulighet. Det er mulig at når man om 20 år ser tilbake på Trumps beslutning i juni 2017, vil se at den laget et maktvakuum internasjonalt som bare Kina kunne fylle. Trump skulle "redde" sitt folk, men gjorde i stedet stor skade på egen økonomi og global innflytelse.
