Karbonfangst og landbrukspolitikk - Energi og Klima

Karbonfangst og landbrukspolitikk

Fangst av karbon og investeringer i utlandet: Vi må tenke helt nytt og stort om norsk landbrukspolitikk.

3 kommentarer
Landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp). (Foto: Torbjørn Tandberg, regjeringen.no)
Landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp). (Foto: Torbjørn Tandberg, regjeringen.no)

Erik Joner, seniorforsker ved Bioforsk Jord og Miljø, parkerer i Dagens Næringsliv 2. mai karbonfangst fra fossile kilder slik dette har vært drevet til nå. Joner mener naturens egen metode er langt mer effektiv: Naturlig karbonfangst gjennom biokull som blandes inn i jord. Utover å lagre betydelige mengder CO2, fungerer biokullet som humus og gjødsel på en gang og vil dermed redusere behovet for kunstgjødsel.

Dette har potensial for norsk landbruk. Men da må vi tenke nytt og større. Biokull har en rekke fordeler som f.eks:

  • Ekstremt effektiv – fotosyntesen kan binde ti ganger mer CO2 enn det som samlet slippes ut av dagens fossile kilder
  • Lav investeringskostnad (ifølge Joner gratis)
  • Kjent teknologi – samme som produksjon av trekull til grilling

Norsk landbrukspolitikk og argumentene for den har stort sett vært uforandret i etterkrigstiden. Argumentene som brukes hyppigst for å opprettholde og styrke dagens regime med 20 milliarder i årlig støtte, er:

  • Forsyningssikkerhet og matvaresikkerhet
  • Behov for økt matproduksjon siden det blir flere mennesker i verden
  • Bevaring av kulturlandskapet og bosetting i distrikter
  • Sektoren har et betydelig antall arbeidsplasser i både primærproduksjon og foredlingsledd som vil bli skadelidende hvis vi reduserer landbruksstøtten

Utover matvaresikkerhet som er en positiv side ved norsk landbruk, mener jeg de to første argumentene kan plukkes fra hverandre. Vi importerer allerede en stor del av energiinnsatsen i norsk landbruk (kraftfôr). Dette er en lite klimavennlig operasjon siden det stort sett dreier seg om soya eller palmeolje fra Brasil. Begge deler innebærer en svært uheldig reduksjon av regnskog. Med 40-60 prosent import av energiinnsatsen i norsk landbruk er det tydelig at det ikke er i nærheten av å være «selvforsynt».

Skyver de fattige foran seg

Dernest kommer argumentet om at verden trenger mer mat. Men det holder slett ikke når vi vet at det i verden i dag dør flere mennesker av fedme enn av sult. Dette minner mye om et lignende argument for norsk oljeproduksjon tydelig artikulert av tidligere oljeminister Borten Moe. Man skyver de fattige foran seg og bruker dem til å rettferdiggjøre vår egen politikk. «Verdens fattige trenger billig energi, ergo må vi fortsette å pumpe opp mer olje». Og her; «Verdens fattige behøver mer mat, ergo må vi produsere mer mat».

Norsk landbrukspolitikk skader verdens fattige

Sannheten er derimot at norsk landbrukspolitikk skader både verdens fattige samt våre nærmeste handelspartnere. Skaden er direkte gjennom at vi hindrer tilgang til våre markeder for deres produkter. Handel er ofte den beste form for bistand man kan gi, men det er gjerne enklere å fortsette som før og gi almisser i form av penger. Indirekte skader vi de fattige ved at våre handelshindringer gir en lavere verdensmarkedspris for de produkter som subsidieres, fortolles eller kvoteres.

En lavere verdensmarkedspris går ut over de fattige ved at eksportinntektene deres går ned. Mulighetene de har til å tjene penger på produkter de har naturlige forutsetninger til å produsere mye av, går ned. Ofte er landbruksprodukter eller annen primærproduksjon de eneste produktene de i det hele tatt kan eksportere.

Eksportinntektene reduseres, BNP går ned og deres evne til økonomisk vekst avtar. Et ferskt eksempel som brukes på dette samfunnsøkonomiske fenomenet er Argentina. Etter landets konkurs i 2001 opplevde det på rekordtid kraftig økonomisk vekst takket være eksport av landbruksprodukter til gode priser.

Hva om vi tenker nytt og større om landbrukspolitikken?

Landene øst for oss fra Ukraina til Baltikum har noen av verdens beste forutsetninger for jordbruk med stor bærekraftig produksjon. De har god matjord og flatt landskap. Ikke er det langt unna heller. De produserer sitt eget kraftfôr og bruker lite kunstgjødsel. Tenk hvis vi kunne bidra med norsk kompetanse og kapital til å investere i og bygge opp bærekraftig landbruk der? Det ville være et solidaritetsprosjekt. For i dag «importerer» vi billig arbeidskraft fra disse landene. Vi kunne heller investere i landbruket deres slik at arbeiderne derfra slipper å pendle til Norge og være borte fra familie og venner månedsvis av gangen. I stedet kan vi importere matproduktene deres. Produksjonen vil gi betydelig lavere klimautslipp enn de samme produktene produsert på norsk jord, og kvaliteten vil kunne bli svært god.

Nå er tiden inne til å bli en karbonfangstnasjon som tar ansvar og rydder opp etter oss selv

Bevaring av kulturlandskap og bosetting i distriktene mener jeg er et viktig mål. Men må det skje gjennom produksjon av gress, melk og kjøtt? Det er fullt mulig å begynne en styrt omlegging fra dagens klimanegative melke- og kjøttproduksjon over til f.eks biokull. Jordene og bygdene vil holdes i hevd som før. Men de vil produsere andre produkter. Primærproduksjonen vil for eksempel være biokull og CO2-fangst. Eventuelt også andre produkter som hurtigvoksende energipil, korn/halm (til biokull), hamp til isolasjonsformål eller andre vekster som alternativ for gress til kyr.

Ad
Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Biogass blir nevnt som et av de viktigste enkelttiltakene for å få ned landbrukets utslipp. Men også her må rammebetingelsene være til stede for at noe skal skje. I fjorårets landbruksforhandlinger ble det bestemt et driftstilskudd for gjødsel brukt til biogass på 30 kr/tonn. Dette har hittil ikke resultert i et eneste nybygd anlegg med gjødsel som råvare. Statens landbruksforvaltning skulle utarbeide forskrift for støtten, men har ikke gjort det. Likedan er den mye omtalte biogass-strategien som de borgerlige forhandlet inn i klimaforliket uteblitt. Den er derimot blitt en sovepute og forsøk på å gi inntrykk av at «det jobbes med saken» hver gang spørsmålet kommer opp.

Få har forventet at en regjering med Frp som landbruksminister skal føre en aktiv klimapolitikk. Men vi bør kunne forvente nytenkning! Det har det nemlig vært lite av de siste 50 årene. Vi er en energinasjon. Nå er tiden inne til også å bli en karbonfangstnasjon som tar ansvar og rydder opp etter oss selv!

Bli abonnent!

3 kommentarer

  1. Sindre Sørhus

    Fint at noen tenker nytt og ser potensialet i norsk landbruk.

    Er imidlertid sterkt uenig i mye av kritikken av dagens landbruk. Jens Måge kritiserer tilhengere av norsk landbrukspolitikk for å skyve de fattige foran seg. Det samme kan sies om kritikerne som mener norsk landbruk skader verdens fattige. Dette er ikke riktig.

    I dag importerer vi omtrent halvparten av all mat. En svært liten andel av dette kommer fra fattige land og en enda mindre andel kommer fra fattige bønder i de fattige landene. Selv med komparative fortrinn i form av lave lønninger og ingen toll klarer ikke fattige land å konkurrere med industrialisert og ofte subsidiert landbruk i vestlige land. Så når Jens Småge sier at «Sannheten er derimot at norsk landbrukspolitikk skader både verdens fattige samt våre nærmeste handelspartnere» har han kanskje rett med tanke på våre nærmeste handelspartnere, men han tar feil om vår påvirkning på verdens fattige.

    For øvrig interessant at Småge trekker frem Argentina som et vellykket eksempel på land som har opplevd økonomisk vekst grunnet satsing på jordbruk. Jordbruk er riktignok viktig i Argentina, men landet har også en sterk industri-sektor og jordbruket er sterkt industrialisert. Det de eksporterer er i stor grad soya, mais og hvete hvor en stor del går til dyrefor. Det samme dyreforet som Småge mener Norge bør slutte å bruke.

    Misforståelsen henger nok sammen med feilslått økonomisk teori som er næringsnøytral og i stor grad ignorerer stordriftsfordeler og innovasjon.
    Småge skriver:
    «Skaden er direkte gjennom at vi hindrer tilgang til våre markeder for deres produkter. Handel er ofte den beste form for bistand man kan gi…»
    Videre:
    «Mulighetene de har til å tjene penger på produkter de har naturlige forutsetninger til å produsere mye av, går ned. Ofte er landbruksprodukter eller annen primærproduksjon de eneste produktene de i det hele tatt kan eksportere.»

    Så lenge fattige land skal spesialiserer seg på å selge landbruksprodukter vil de aldri ta igjen den industrialiserte verden. I landbruket er stordriftsfordelene små, teknisk innovasjon har mindre innvirkning på produksjonen og konkurransen er relativt fri. Dette gjør det vanskelig å ta ut et stort overskudd. Det fattige land trenger er først og fremst å bygge opp sin egen industri. Vi skal naturligvis også kjøpe landbruksvarer av dem, men det er ikke dette som vil løfte land ut av fattigdom.

  2. Jens Måge

    Takk for kommentar på innlegget. Det er selvsagt krevende for et fattig land å komme ut av fattigdom. Men vi vet historisk at veien til økonomisk vekst og arbeidsplasser går gjennom demokrati, utdanning, anti-korrupsjon, handel og eksport.
    Et fattig land vil så langt jeg vet av historien alltid måtte klatre i industriell utvikling. De vil begynne med enkel produksjon som ikke krever for store investeringer eller kompetanse. Eksempelvis tekstilproduksjon, produksjon råvarer og landbruk.
    Vi kritiserer (delvis med rette pga kritikkverdige arbeidsforhold) at kleskjedene produserer klær i Bangladesh hvor arbeiderne får 5 kr i timen. Men vi glemmer kanskje at alternativet til de samme arbeiderne var å få 2,5 på landsbygda eller evt ingen jobb (=tigging).
    I starten på Kinas eksplosive vektperiode var det mye produksjon av klær og enklere varer i Kina. Nå er det alt fra plastleker til raketteknologi og Mac. Og KIna går fra å være en kopinasjon til en forskernasjon med egen teknologi. Samme utvikling som i Japan etter krigen.
    Poenget med dette er at fattige land må begynne med enklere produkter som eksempelvis basis fødevarer. Ved at vi ikke lar de slippe til på markedene er vi med å ødelegge for denne muligheten.
    Når det gjelder Argentina så kjenner jeg ikke alle detaljer. Men i motsetning til Brasil som har satset mye på soya, mais og palmeolje, og i tillegg er verdens største sukkerpodusent (hvor etanol brukes i transportsektoren) har Argentina mer satsing på matprodukter (/vin) og et variert landbruk. Det er en spennende historie som flere bør sette seg mer inn i.

  3. Tore A Torp

    Erik Joner, seniorforsker ved Bioforsk Jord og Miljø har tydeligvis ikke greie på hvorfor vi brenner kull og koks, olje og naturgass? Energien frigjør vi til vårt bruk ved omdanning med oksygen (luft) til CO2. Forbrenningen går i to trinn, først C -> CO og så med mer oksygen CO -> CO2. Det er det siste trinnet som gir energi til vårt bruk. Å grave ut kull osv og så lagre karbonet krever tilførsel av energi til utvinning og gir null forbrenningsenergi.
    Altså et totalt tullete forslag.
    Noe helt annet er det om man lar skog vokse og binde CO2 fra lufta. Dessverre tar det i våre skoger 50-70 år før et tre er utvokst. Klimaet kan ikke vente så lenge på reduskjon av CO2 i atmosfæren. Da er det raskere og billigere å fange CO2 ved store utslippskilder og så pumpe den kondenserte CO2-væsken 1000 meter ned i bakken i porøse bergarter.

Kommentarfeltet er stengt.