Karbonbudsjettet for to grader: Et farlig mål

Oljeindustrien og politikere misbruker togradersmålet for å legitimere utvinning av fossile ressurser i mange tiår til.

Like siden klimatoppmøtet i København i 2009 har det vært internasjonal enighet om at den globale temperaturstigningen må begrenses til mindre enn to grader over førindustrielt nivå. Både FN, nasjonale myndigheter, Det internasjonale energibyrået (IEA) og miljøorganisasjonene refererer til togradersmålet som en grense for hva som kan anses som et forsvarlig utslippsnivå. Målet er imidlertid satt etter en politisk prosess, og anslag over hva som vurderes å være en forsvarlig klimautvikling ses i forhold til hva som ansees politisk mulig. Det er ikke basert på eksakt vitenskap og har vært kritisert for dette (1).

Karbonbudsjettet misbrukes

Det største problemet med togradersmålet er likevel ikke manglende vitenskapelig basis. Målet og det såkalte karbonbudsjettet som svarer til det, har medvirket til at ikke bare oljeindustrien, men også politikere og andre, synes å tro at vi før 2050 uten større problemer kan slippe ut en mengde CO₂ som gir en 50 prosent sjanse for å nå togradersmålet.

Fra nå og til 2050 beregnes det at verden kan slippe ut rundt 900 milliarder tonn CO₂, svarende til mindre enn en tredjedel av gjenværende kjente fossile ressurser (2). Representanter for oljeindustrien og mange politikere bruker dette tallet i argumentasjonen for at vi trygt kan fortsette utvinning av fossile ressurser i mange tiår framover. Dette er et farlig misbruk av målet.

For det første ser vi alt nå ved en temperaturstigning på rundt 0,9 grader store klimaskader i alle deler av verden. Videre stigning til to grader vil føre til at konsekvensene blir atskillig verre. Det gir en fare for at farlige og irreversible vippepunkter i klimautviklingen kan passeres, noe som vil føre planeten over i en tilstand som vanskelig kan beskrives og som vil være umulig å snu.

For det andre gir det å sikte seg inn på 2 graders global temperaturstigning og bruke opp karbonbudsjettet som svarer til det, en 50 prosent sjanse for at temperaturstigningen blir mer enn to grader, med påfølgende meget høy risiko for å påføre livet på planeten irreversible skader. Kan vi virkelig akseptere en 50-50 sjanse for en slik utvikling?

Politisk dobbeltmoral

Det virker som at mange politikere ser helt bort fra kunnskap om denne risikoen når de uttaler seg.

  • Ola Borten Moe sa nylig: «Olje og gass vil fortsette å være Norges viktigste næring i mange tiår framover, ja, kanskje i generasjoner. Det er hevet over enhver tvil» (3).
  • Olje- og energiminister Tord Lien er like ubekymret når han nylig ifølge NTB sier: «Hva vi skal leve av etter oljen, har vi veldig god tid til å finne ut av. Johan Sverdrup skal produsere i 50 år til og Ekofisk-området i 40 » (4).
  • Nikolai Astrup, klimapolitisk talsperson i Høyre, sa nylig: «Vi må lete for å opprettholde aktiviteten i en næring som sysselsetter 250.000 mennesker direkte og indirekte, og som står for halvparten av eksportinntektene, en tredel av inntektene på statsbudsjettet, og en firedel av BNP» (5).

Dette sies til tross for at regjeringen sammen med KrF og Venstre i avtalen som var grunnlaget for regjeringssamarbeidet skriver: «Samarbeidspartiene bygger sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet» (6). Å fortsette fullt kjør i utvinning av olje og gass og leting etter nye ressurser tyder ikke på at regjeringen har til hensikt å la dette prinsippet være førende for politikken. Hele ansvaret for å la mer enn to tredeler av kjente fossile ressurser ligge kan vel ikke overlates bare til andre nasjoner? Møre-biskop Ingeborg Midttømme uttalte nylig på konferansen «Broen til framtiden»: «Ikke brems oljeutvinningen en gang i fremtiden. Brems nå.» Hun har en forståelse av hva saken dreier seg om som mange politikere mangler.

Togradersmålet – resept på katastrofe

En av de første som tydeligst påpekte at to graders temperaturstigning ikke kan aksepteres, var klimaforskeren James Hansen. Han slo fast at en så sterk global temperaturstigning vil få så alvorlige konsekvenser at han karakteriserte togradersmålet som «en resept på kastatrofe» (7). Han beregnet at CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren må stabiliseres på et nivå rundt 350 ppm (deler per million) for at klimaskadene ikke skal bli uhåndterbare. I 2011 skrev han at for å oppnå dette, måtte en nedgang i globale CO₂-utslipp på 6 prosent per år starte fra 2012. Starter nedgangen først i 2020, må reduksjonen være på rundt 15 prosent per år.

Senere har mange andre kommet til tilsvarende resultater. Dette viser at tiden er svært knapp for eventuelt å kunne oppnå en forsvarlig klimautvikling. Nivået av CO₂ i atmosfæren er nå på rundt 400 ppm (8). Selv med en stabilisering av globale utslipp, noe som tallene fra 2014 kan tyde på (9), vil likevel nivået i atmosfæren fortsette å stige med rundt 2 ppm per år så lenge utslippene ikke reduseres betydelig (8).

Utslippene til nå gir store skader

FNs klimapanel (IPCC) peker i sin femte rapport på at risikoen er stor for at vi er på vei mot meget alvorlige og irreversible klimaendringer (10). Den mengden av CO₂ som allerede nå er sluppet ut har, også ifølge IPCCs siste rapport, langsiktige og alvorlige følger (10, s. 28):

«A large fraction of anthropogenic climate change resulting from CO₂ emissions is irreversible on a multi-century to millennial time scale, except in the case of a large net removal of CO₂ from the atmosphere over a sustained period. Surface temperatures will remain approximately constant at elevated levels for many centuries after a complete cessation of net anthropogenic CO₂ emissions. Due to the long time scales of heat transfer from the ocean surface to depth, ocean warming will continue for centuries. Depending on the scenario, about 15 to 40 % of emitted CO₂ will remain in the atmosphere longer than 1000 years.»

Risiko for å passere farlige vippepunkter

IPCC beskriver risikoen for at vi ved en global temperaturstigning helt ned mot én grad kan passere farlige vippepunkter, f.eks. når det gjelder havstigning på grunn av smelting av isen på Grønland (10, s. 29):

«Sustained mass loss by ice sheets would cause larger sea level rise, and some part of the mass loss might be irreversible. There is high confidence that sustained warming greater than some threshold would lead to the near-complete loss of the Greenland ice sheet over a millennium or more, causing a global mean sea level rise of up to 7 m. Current estimates indicate that the threshold is greater than about 1°C (low confidence) but less than about 4°C (medium confidence) global mean warming with respect to pre-industrial level».»

Smelting av tundraen slik at store mengder metan frigjøres, er noe av det farligste som kan skje. Metan har over en 20-års-periode en klimavirkning som er 86 ganger sterkere enn CO₂. Vi vet ikke nøyaktig hvor stor temperaturøkning som skal til før store mengder metan vil frigjøres fra metanhydrater lagret i tundraen og på havbunnen i nord, men det kommer stadig nye rapporter som tyder på at slik frigjøring har startet (11). Slike tilbakekoblingsmekanismer er ikke tatt med i beregningene for framtidig temperaturøkning og størrelsen på karbonbudsjettet for togradersmålet. Ut fra et føre var-prinsipp er dette en mangel ved modellene. Dette er også en grunn til at karbonbudsjettet for togradersmålet trolig er overestimert.

FNs klimasjef Christiana Figueres har i mange år gått inn for at mer enn 1,5 graders temperaturstigning ikke bør aksepteres: «Two degrees is not enough – we should be thinking of 1.5 C. If we are not headed to 1.5 C we are in big, big trouble» (12).

Også IEA advarer mot at to grader er farlig

IEA påpeker at alt ved dagens oppvarming på vel 0,8 grader ser vi tydelige tegn til klimaskader som øker i omfang (13, s. 14) :

«Climate change is a defining challenge of our time. The science evidence of its occurrence, its derivation from human activities and its potentially devastating effects accumulate. Sea levels have risen by 15-20 centimeters, on average, over the last century and this increase has accelerated over the last decade….Oceans are warming and becoming more acidic, and the rate of ice-sheet loss is increasing. The Arctic provides a particularly clear illustration, with the area of ice covering the Arctic Ocean in the summer diminishing by half over the last 30 years to a record low level in 2012. There has also been an increase in the frequency and intensity of heat waves, resulting in more of the world being affected by droughts, harming agricultural production».

Også IEA peker på at det er mye som tyder på at skadene ved 2 graders oppvarming vil bli verre enn hva man tidligere trodde, og er inne på at grensen for akseptable klimaendringer burde settes lavere (13, s 14):

«Some analysis finds, however, that the risks previously believed to be associated with an increase of around 4 °C in global temperatures are now associated with a rise of a little over 2 °C, while the risks previously associated with 2 °C are now thought to occur with only a 1 °C rise…. Other analysis finds that 2 °C warming represents a threshold for some climate feedbacks that could significantly add to global warming. The UNFCCC negotiations took these science developments into account in the Cancun decisions, which include an agreement to review whether the maximum acceptable temperature increase needs to be further reduced, including consideration of a global average temperature rise of 1.5 °C.»

Risiko for «carbon lock-in»

IEA peker i rapporten på risiko for en «carbon lock-in»-situasjon og på faren for å passere «a point of no return» (13, s 44):

«In view of the long lifetime of capital stock in the energy sector, lack of momentum towards concerted global climate policy action directly increases the scale of the challenge to meet the 2 °C climate goal by failure to deter additional investment in emissions-intensive infrastructure, thereby locking in emissions for decades to come. The date at which the existing energy infrastructure will lock in all the CO₂ emissions from the energy sector provided for in a global CO₂ emissions budget consistent with a 2 °C trajectory, leaving no provision for emissions from new carbon-emissing infrastructure to meet growing demand, is close. Thereafter, it becomes ever more costly and difficult to achieve the stated goal.…. In addition, research suggests that there is a point of no return at which climate feedbacks could become self-reinforcing (though there is remaining uncertainty as to exactly when this occurs), thus closing the door to 2 °C forever.»

Ikke realistisk å regne med negative utslipp

De fleste utslippsscenarier for togradersgrensen forutsetter at på et visst tidspunkt i løpet av siste halvdel av dette hundreåret må vi oppnå netto negative utslipp. Det betyr at vi må greie å fjerne mer klimagasser fra atmosfæren enn vi slipper ut (14). Men troverdigheten av slike teknikker (for eksempel karbonfangst og -lagring, CCS), som et middel for å få ned utslippene er ikke bevist. Som påpekt av ledende forskere innen feltet i en artikkel i Nature Climate Change nylig, er det fare for at «its widespread deployment in climate stabilization scenarios might become a dangerous distraction» (15).

Den eneste måten for eventuelt å kunne sikre en akseptabel klimautvikling er derfor å satse på at det produseres og brukes mindre fossile brennstoff enn karbonbudsjettet for togradersmålet.

Verden er alt nå låst til en global oppvarming på rundt 1,5 grader (16). Dette er kjent og meget bekymringsfull kunnskap som viser at fra nå av må alt settes inn på ikke å slippe ut mer CO₂ i atmosfæren enn det som allerede er sluppet ut.

Oljeindustrien og politikere bidrar til en farlig klimautvikling

I denne situasjonen er det svært lite ansvarlig når oljeindustrien og politikere argumenterer for fortsatt høyt tempo i norsk oljeutvinning med begrunnelse at «verden trenger mer energi». Slik argumentasjon viser at behovet for fossile brennstoff overordnes faren for alvorlige klimaendringer. I stedet for en føre var- holdning, tøyes vår oljepolitikk i en retning som bidrar til meget farlige klimaskader. Fattiges energibehov brukes feilaktig som forsvar for høyt tempo i norsk oljeutvinning (17, 18). Det er kjent at norsk olje går til å opprettholde fossilbasert vekst i Norge og andre rike land og ikke til dekning av fattiges behov for energi (19).

Utsagn om at det er klimamessig forsvarlig at norsk oljeutvinning fortsetter med uforminsket styrke i mange tiår framover (3,4,5), fører folk bak lyset og bidrar til at fossilalderen ikke avsluttes i tide for å unngå en farlig klimautvikling. Det kan ikke forsvares etisk at vi i Norge og andre land opprettholder en høy oljeproduksjon for å øke forbruket blant oss i den rikeste 20-prosenten av verdens befolkning, som alt nå disponerer mer enn 80 prosent av verdens tilgjengelige ressurser. Konsekvensene som først og kraftigst rammer verdens fattige, vil om ikke lenge gi betydelige skadevirkninger verden over og vil også snart ramme våre egne barn. Vi er sent ute med store nok utslippskutt i Norge. Målsetningen for et land som Norge må være null utslipp i god tid før 2050. Med kutt på i gjennomsnitt 2,5 millioner tonn CO₂ per år fra 2016 er vi i mål før 2040.

Hvis vi ikke starter nå med tiltak som fører til at produksjon og bruk av fossile brennstoff reduseres, raskt og betydelig, vil dagens barn og ungdom kunne lite gjøre for å unngå en videre farlig utvikling når de i moden alder må overta ansvaret for konsekvensene hvis vår generasjon fortsetter et tankeløst overforbruk av fossile brennstoff.

Avslutt fossilalderen og sats fornybart

Skal regjeringen og samarbeidspartiene leve opp til formuleringen i avtalen om at «kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre» (6), må det legges opp en politikk der utfasing av produksjon og bruk av alle typer fossile brennstoff starter nå. Å ta sikte på å bruke opp karbonbudsjettet for togradersmålet er en uakseptabel farlig sjanse å ta. En slik målsetning vil med stor sannsynlighet føre til at den globale oppvarmingen blir på atskillig mer enn to grader. Den sjansen bør verken oljeindustrien, våre politikere eller vi som enkeltpersoner ta.

Det pågår for tiden en fornybarrevolusjon (20). Politikere må framsnakke gode fornybare energiløsninger og ikke lenger snakke som om det ikke haster med å redusere produksjon av fossile brennstoff (3,4,5). Det er nå også mer økonomisk fordelaktig å satse på fornybar framfor på fossil energi (21, 22). Marius Holm, leder av Zero, uttrykte dette slik på FinansNorges konferanse «Kloke penger – framtidens verdiskapning» i Oslo 24. mars: «Det er lønnsomt å redde verden selv om vi ikke regner med verdien av å redde verden». Fortsatt produksjon av fossile brennstoff med begrunnelse i behov for forbruk og arbeidsplasser i rike land kan ikke forsvares, verken ut fra en klimamessig, etisk eller økonomisk vurdering.

Referanser

1. http://www.nature.com/news/climate-policy-ditch-the-2-c-warming-goal-1.16018
2. McGlade C, Paul Ekins P. The geographical distribution of fossil fuels unused when limiting global warming to 2 degrees Centigrade; Nature, 517, p. 188- , January 8, 2015
3. http://www.dagsavisen.no/innenriks/sp%C3%A5r-oljefest-i-ti%C3%A5r-1.346387
4. http://www.dn.no/nyheter/energi/2015/03/23/0634/Tord-Lien/lien-ser-frem-mot-nye-oljetir-for-norge
5. http://www.abcnyheter.no/nyheter/2015/03/13/219928/store-vil-ikke-la-lonnsom-gass-bli-liggende
6. http://energiogklima.no/blogg/terje-osmundsen/ny-regjeringsplattform-fore-var-prinsipp-som-forplikter/
7. http://blogs.scientificamerican.com/observations/2011/12/06/two-degree-global-warming-limit-is-called-a-prescription-for-disaster/
8. http://co2now.org/Current-CO₂/CO₂-Now/global-co2-board.html
9. http://www.theguardian.com/environment/2015/mar/13/global-emissions-stall-in-2014-following-slowdown-in-chinas-economy
10. IPCC, 2013: Summary for Policymakers. In: Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change [Stocker, T.F., D. Qin, G.-K. Plattner, M. Tignor, S.K. Allen, J. Boschung, A. Nauels, Y. Xia, V. Bex and P.M. Midgley (eds.)]. Cambridge University Press, Cambridge, United Kingdom and New York, NY, USA, s. 28
11. http://mm.aftenposten.no/kloden-var/metan-bobler-og-smeller-i-arktis
12. http://www.carbonbrief.org/blog/2011/06/is-one-point-five-degrees-scientifically-realistic/
13. International Eenergy Agency (IEA). Redrawing the energy-climate map, IEA, 2013
14. http://roadtoparis.info/2015/03/30/will-negative-emissions-technology-get-us-to-2-degrees/
15. http://www.nature.com/nclimate/journal/v4/n10/full/nclimate2392.html
16. http://www.cnbc.com/id/102211556
17. http://naturvernforbundet.no/kronikker-leserinnlegg/boring-for-klimaets-skyld-article24944-168.html
18. Kvåle G. Norsk olje for Afrika. Stavanger Aftenblad, 16. januar 2013.
19. http://www.aftenbladet.no/energi/olje/Verdens-fattige-trenger-ikke-norsk-olje-og-gass-3235693.html
20. http://www.eea.europa.eu/highlights/renewables-successfully-driving-down-carbon
21. Carbon Tracker Initiative. Unburnable carbon 2013: Wasted capital and stranded assets.
22. http://www.theguardian.com/environment/2015/apr/10/fossil-fuel-free-funds-out-performed-conventional-ones-analysis-shows