Verden skal gjennom en transformasjon. I løpet av de neste tiårene skal den globale kraftproduksjonen bli hundre prosent fornybar, industrien utslippsfri, boliger mer energieffektive og transportsektoren avkarbonisert. Forbruket av fossil energi skal erstattes med fornybar energi og ny teknologi. Det grønne skiftet er kapitalkrevende.

Evnen til å skape god match mellom tilgjengelig kapital og klimariktige investeringer blir derfor avgjørende for det grønne skiftets hastighet. Vi vet det går for sakte. Hvis vi ser på de globale tallene, er det et stort gap mellom Paris-avtalens løfter og investeringsnivået som er nødvendig for å brekke utslippskurven i tråd med togradersmålet.

På global basis handler det ifølge den amerikanske tenketanken Ceres om å øke investeringene i ren energi fra dagens nivå på omkring 300 milliarder dollar i året til 1000 milliarder dollar – da kan tempoet i omstillingen bli tilstrekkelig høyt.

Felles interesser: infrastruktur og institusjonelle investorer

Pensjonsfond, forsikringsselskaper og sovereign wealth funds sitter i dag på noen av verdens største pengesekker, men en svært liten andel investeres i infrastruktur. En analyse gjort blant institusjonelle investorer i OECD viser at mindre enn 1 prosent av forvaltningskapitalen investeres direkte i infrastruktur, og enda mindre i «grønn» infrastruktur.

Artikkelen er hentet fra rapporten «Pensjonspenger i energiomstillingens tjeneste?», utgitt av Norsk Klimastiftelse. Se flere artikler fra rapporten.

En av forklaringene handler om politikk og regulatoriske begrensninger. Verdens største statlige investeringsfond – Statens pensjonsfond utland (SPU) – tilhører den store gruppen fond som ikke investerer direkte i infrastruktur. Ikke fordi fondet selv ikke ser muligheter i det unoterte markedet, men fordi Stortinget sier nei til å inkludere andre aktivaklasser enn aksjer, obligasjoner og fast eiendom i forvaltningsmandatet.

Trenden internasjonalt er likevel at stadig flere politikere og investorer oppdager det åpenbare interessefellesskapet mellom kapitaltunge infrastrukturprosjekter og de institusjonelle investorenes forpliktelser om stabil og langsiktig avkastning. Både Sverige, Danmark og Tyskland har uttalte ambisjoner om å engasjere flere private i finansieringen av infrastruktur. Pension Denmark er et eksempel på et nordisk pensjonsselskap som siden 2009 har foretatt direkteinvesteringer i alt fra dansk havvind til tog-leasing i Storbritannia.

Hva så med Norge?

I dag setter politikken klare begrensninger for institusjonelle investorers muligheter til å investere i norske infrastrukturprosjekter. Kanskje er dette i ferd med å endres. I Finansmarkedsmeldingen 2015 skriver regjeringen at den vil «vurdere endringer i regelverket for å legge til rette for at privat pensjonskapital kan investeres mer i infrastruktur». Spørsmålet regjeringen bør stille seg er om det grønne skiftet kan akselereres ved hjelp av institusjonell kapital.

Transport klimajobb nr. 1

Med tilnærmet hundre prosent fornybar kraftforsyning er utfasing av fossil energi i transportsektoren Norges klimajobb nummer en. Ekspertene sier utslippene må være halvert innen 2030 om sektoren skal være helt fossilfri i 2050. De neste 15 årene må store investeringer i ny og eksisterende infrastruktur realiseres, men hvem skal betale for alle skinnene, broene, veiene, trikkene, banene, kablene og ladepunktene som trengs?

I grunnlagsdokumentet for neste nasjonale transportplan (NTP 2018-2029) skriver Avinor, Jernbaneverket, Kystverket og Statens vegvesen at det i planperioden må investeres 280 milliarder kroner i de største byene bare for å unngå vekst i privatbilbruken. Fylkeskommunene og kommunene har begrensede muligheter til å bære dette over sine ordinære budsjetter, så de peker naturligvis på staten. Men heller ikke et «oljedopet» norsk statsbudsjett er utømmelig.

Nye finansieringsformer kan også gi raskere utbygginger. Altfor mange prosjekter gjennomføres i dag stykkevis og delt. Bergensbanen kan brukes som eksempel: Et av de viktigste tiltakene for å korte ned reisetiden med tog mellom Norges to største byer er å bygge dobbeltspor mellom Bergen og Voss. Med dagens finansieringssystem planlegges ikke oppgraderingen av den rundt 100 kilometer lange Vossabanen som ett helhetlig prosjekt, men tre: Første trinn er dobbeltspor Bergen-Arna, andre trinn planlegging og bygging Arna-Stanghelle, og tredje trinn Stanghelle-Voss. Over hele landet finnes det eksempler som dette.

Norske pensjonskasser og livsforsikringsforetak forvaltet i 2015 cirka 1300 milliarder kroner. Ketil Solvik-Olsen bør før avlevering av NTP våren 2017 undersøke om noen av disse pengene kan settes i arbeid for en raskere omstilling av transportsektoren i Norge, og hva det kreves fra myndighetenes side i form av risikodempende tiltak. Utenlandske investorer må selvsagt likestilles med norske.

Nok kapital – i tide

Takket være fallende kostnader utkonkurrerer sol og vind fossile energikilder i stadig flere markeder. I transportsektoren ser vi konturene av en revolusjon – ledet an av stadig billigere og bedre batteriteknologi. Stadig flere økonomier oppnår nå vekst uten å øke energikonsumet. Det grønne skiftet skjer raskere enn mange tror, men ikke raskt nok om vi skal unngå farlige klimaendringer. Løsningen er å kanalisere mer kapital til klimavennlig samfunnsbygging. I tide.