Jordnær politikk for et grønt skifte

Hvorfor bør velgere som er opptatt av klimatrusselen stemme på Senterpartiet i stortingsvalget? Nestleder Anne Beathe Tvinnereim svarer.

1 kommentar

Forvaltertankegangen ligger dypt forankret i Senterpartiet. Vi skal etterlate gården – eller kloden – i bedre stand til dem som kommer etter oss. Tiden for tvil og nøling i klimapolitikken er over. Det ligger muligheter i det grønne skiftet for å skape nye norske industrieventyr, men mulighetene må gripes.

Det grønne skiftet trenger ikke være smertefullt for Norge. Våre petroleumsressurser overgås av andre naturressurser som er forutsetninger for de omstillingene verden skal igjennom. Senterpartiet skiller seg fra de andre grønne partiene ved at vi våger å sette naturen i arbeid. Det har vi alltid gjort i Norge. Nå må naturen settes i arbeid for å løse klimakrisen. Da er det ikke bare næringslivet som må være kompetent, innovativt og risikovillig. Politikernes oppgave er å fylle verktøykassa for det private initiativet. Statlig risikokapital må skaffes tilveie. Staten må bruke sin makt som innkjøper langt mer målrettet.

KLIMAVALGET 2017
Foran høstens stortingsvalg har redaksjonen i Energi og Klima bedt representanter for alle partiene svare på følgende spørsmål:

Hvorfor bør velgere som er opptatt av klimatrusselen stemme på ditt parti?

Bioøkonomien må løftes fram

Norge har forutsetninger for å være en spydspiss på flere områder. Vi må ta i bruk karbon fra jord, skog og hav. For Norge representerer dette en storstilt mulighet for å øke verdiskapningen fra norsk biomasse. Men rammevilkårene for slike fornybare løsninger må styrkes. Bioøkonomien må løftes fram som et eget prioritert satsingsområde hos for eksempel Innovasjon Norge. Alt som kan lages av olje kan lages av biomasse, men markedene er lite utviklet og råstoffet ofte litt dyrere. Og politiske virkemidler og incitamenter er for få. Vi kan også bruke mer tre i bygg og infrastruktur gjennom bevisste reguleringsplaner, offentlige prosjekter og kompetansebygging.

Et annet eksempel er utviklingen av nye klimaløsninger innen maritim næring. Norge er et ledende marked for maritim lavutslippsteknologi. Fiskerstrand har verdens første biodiesel og plug-in hybrid ferje under bygging, Brødrene Aa realiserer hybridskipet «Vision of the Fjords» og Hurtigruten har bestilt verdens første hybrid-passasjerskip; som bygges av Kleven. El-sjarker, el-skip og hybrider i oppdrettsnæringen og offshore følger etter. Det offentlige må stimulere denne utviklingen gjennom offensiv anbudspolitikk og utviklingskontrakter.

Norske industritradisjoner har fått nye muligheter ved overgangen til et nullutslippssamfunn. Nye teknologier i prosessindustri kan bidra til utslippskutt som virkelig monner. Et eksempel er utviklingen innen aluminiumsindustrien, der energiforbruket per kg metall har gått dramatisk ned. Norsk Hydro bygger nå et anlegg basert på ny egenutviklet teknologi, med sikte på å bringe forbruket ned under 12 kWh. Hvis dette lykkes og blir ny global standard vil dette alene redusere verdens klimagassutslipp med mer enn Norges totale utslipp i dag.

Redusere geografiske og sosiale forskjeller

Norges verdiskaping og velferd stammer i stor grad fra rike naturressurser. Men det skyldes også kloke forfedre som gjorde viktige politiske valg. Historien har gitt oss lærdommer som vi bør ta med oss inn i det grønne skiftet. Mest nærliggende er hvordan politikerne sikret fellesskapets langsiktige eierskap til rikdommene fra olje- og gassressursene. For få tiår siden fantes ikke norske oljeselskaper, leverandørindustri eller offshorerederier. De dukket heller ikke opp av seg selv. En bevisst politikk for å sikre nasjonalt eierskap er viktig.

Klimapolitikken må bidra til andre viktige samfunnsmål. Vi ønsker en klimapolitikk som bidrar til å redusere geografiske og sosiale forskjeller. Folk skal fortsatt kunne bo over hele landet, selv om det er dårligere kollektivtilbud i Os enn i Oslo. Vi må være enda mer ambisiøse i hvordan vi utformer tiltak, slik at vi ikke rammer enkeltpersoner eller enkeltgrupper uforholdsmessig hardt. Det samme prinsippet gjelder i internasjonal politikk. FNs nye bærekraftsmål forplikter oss til å ha tre tanker i hodet samtidig: miljøet skal reddes samtidig som vi avskaffer fattigdom og ivaretar økonomisk utvikling. Det gjør løsningene i klimapolitikken fullt av dilemmaer. Ethvert parti må ta inn over seg denne kompleksiteten. Både internasjonalt og nasjonalt handler det grønne skiftet om flere ting. Vi må redusere klimagassutslipp, vi må skape verdier og velferd i dag samtidig som vi sørger for å dekke framtidige generasjoners behov.

Grønne valg skal gi kvalitativt gode liv

USA trekker seg fra Paris-avtalen. Hvilken dynamikk det vil utløse vet vi ennå ikke. Resten av verden må ta ansvar for at utviklingslandene ivaretas og får assistanse. Både til klimatilpasning og til å hoppe bukk over grå teknologi og rett til de grønne løsningene. Selv om klimaendringer skjer over hele kloden, er det de fattigste som rammes først og hardest. Gjennom bistand, internasjonalt samarbeid og teknologioverføring, har Norge tradisjon for å gjøre en forskjell. Å sørge for at fattige land ikke fanges i utrangert, forurensende teknologi, er kanskje noe av det viktigste Norge kan bidra med. Samtidig blir ambisiøse nasjonale målsettinger enda viktigere når andre land sår tvil om sine forpliktelser. Sp er tydelige på norske utslipp i 2030 må reduseres med 40 prosent (i forhold til 1990), og at Norge skal være et lavutslippssamfunn innen 2050.

Jeg ble født rett etter at den første petroleumsmeldingen ble framlagt. Der sa regjeringen Bratteli om oljealderen at «en i første rekke må benytte de nye muligheter til å utvikle et kvalitativt bedre samfunn.» Slik må vi tenke i dag også. Det handler om hvordan modige, grønne valg i dag skal gi kvalitativt gode liv for våre barn og barnebarn.

Ad

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

Bli abonnent!

Én kommentar

  1. Arne Omland

    Det er viktig å skille miljøvern som vi kan gjøre noe med og klima som vi ikke kan gjøre noe med.
    CO2- utslippene har økt markant, men snitttemperaturen på jorden har flatet ut, viser sattelittmålinger.
    Hvordan kan da CO2 være en drivkraft i global oppvarming? Jeg vil her gjengi hva Norges eneste nobelprisvinner i fysikk Ivar Giæver uttaler om det: temperatur og CO2 målinger passer ikke sammen. Da må du kaste teorien. En fysiker kan ikke binde seg til en teor, hvis eksperimentene ikke virker, sier Giæver.
    Det er i USA de ledene klimaforskere sitter og måleresultatene kommer også derfra.
    En av de ledende klimaforskere professor Judith Curry var innkalt til høring i kongressen i USA. Hun sier at teorien med å knytte farlige konsekvenser av ekstremvær til menneskapt oppvarming er misvisende og ikke støttet av bevis.
    Det har vert mange høringer om klima i kongress og senat, slik at politikerne i USA vet hva de gjør.
    Klima er politikk.

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima