Iskanten: På grensen mellom vitenskap og politikk

Striden om iskanten i Barentshavet kaster lys over hvordan aktører bruker og tolker kunnskap i norsk forvaltning og politikk.

6 kommentarer
Iskanten er storpolitikk. Erna Solberg på konferanse i Tromsø 20. januar 2015 (foto: Pernille Ingebrigtsen/Arctic Frontiers 2015)
Iskanten er storpolitikk. Erna Solberg på konferanse i Tromsø 20. januar 2015 (foto: Pernille Ingebrigtsen/Arctic Frontiers 2015)

«Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv,» sa statsminister Erna Solberg under konferansen Arctic Frontiers: Climate and Energy, 20. januar 2015 i Tromsø. Men hva er egentlig iskanten? Det siste året har den vært et hett tema i norsk politikk, og saken ble spesielt stor denne januardagen i 2015. Det er nemlig to andre ting som skjer samme dag: Det meldes at forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten skal oppdateres med nye data om iskanten, og 23. konsesjonsrunde utlyses. Det gjør at de to sakene ble trukket sammen.

Jeg har brukt dokumentanalyse og intervjuer (se faktaboks) for å svare på følgende problemstilling: Hvorfor ble saken om iskanten en så stor kontrovers, og hvilken rolle spiller kunnskap for arbeidet med iskanten?

Norge er et land som vil være i front på klimavennlig politikk samtidig som det fortsetter å utvinne sine petroleumsressurser. Aktører er uenige om disse to målene er motstridende eller kompatible. Spesielt interessant er dette i kontroversen om iskanten, der miljøhensyn ved forvaltningen av havområdene dras inn i en diskusjon om petroleumsaktivitet i forbindelse med 23. konsesjonsrunde og åpningen av nye områder for petroleumsaktivitet.

Saken om iskanten begynte i 2002, med dokumentet som utgjør faggrunnlaget for den første, helhetlige forvaltningsplanen for havområdene Barentshavet og Lofoten. Men det var ikke før i 2013 at iskanten som sak ble aktualisert: gjennom åpningen av Barentshavet sørøst for petroleumsaktivitet. Dette fordi det også ble sagt at man ikke skulle ha petroleumsaktivitet ved iskanten. Først da ble det relevant å diskutere hvor iskanten var, og hvordan man skulle definere den. Her kom petroleumshensyn i konflikt med miljø- og klimahensyn, og iskantens plassering fikk derfor en sentral betydning. Hvis det ikke skulle være petroleumsaktivitet ved iskanten, kunne iskantdefinisjonen på en måte være med å bestemme hvor det skulle være lov med petroleumsaktivitet.

Masteroppgave om iskanten
Artikkelen er basert på Tone Bjørndals masteroppgave «Iskanten: På grensen mellom vitenskap og politikk», levert mai 2016. Dokumentanalyse og intervjuer er brukt i arbeidet med oppgaven.
Av dokumenter har forvaltningsplaner, høringsuttalelser, stortingsmeldinger, pressemeldinger og mediesaker vært sentrale.
Intervjuer: Artikkelforfatteren intervjuet åtte informanter fra henholdsvis Norsk Polarinstitutt, Klima- og miljødepartementet, Bellona, Olje- og energidepartementet, WWF, Venstre og Arbeiderpartiet.

Våren 2015 var fylt av debatt rundt saken, helt til Stortinget sendte meldingen tilbake til regjeringen 18. mai 2015. Debatten dreide seg i hovedsak om kunnskap: hvordan er kunnskapen blitt brukt? Alle aktørene benytter kunnskap fra Polarinstituttet, men ender likevel opp med motstridende konklusjoner. Selv om man skulle trodd det ikke var mulig å tolke et naturfenomen som en iskant forskjellig, viser denne saken at det er det.

Ved å se på definisjonen av iskanten, får man et godt innblikk i hvordan aktørene benytter, og forholder seg til, kunnskap. Jeg har sett på hvordan iskanten ble tolket forskjellig av forskjellige aktører. Spesielt interessant er Klima- og miljødepartementets (KLD) beskrivelse av iskanten: de definerer iskanten som der det er is 30 prosent av dagene i april de siste 30 år, samtidig som de beskriver det de, og Olje- og energidepartementet (OED), kaller den faktiske/observerte iskanten. Dette beskriver der iskanten til enhver tid befinner seg, og er derfor en ganske annen iskant enn 30 prosent-grensen. Det viser at det eksisterer flere konkurrerende «stemmer» i norsk politikk (Fløttum og Espeland, 2014). Ikke bare innad i regjeringen, det eksisterer også konkurrerende stemmer i ett og samme dokument: den oppdaterte forvaltningsplanen fra 2015.

I figuren under ser man hvordan iskanten har flyttet seg gjennom forvaltningsplanene fra 2006 og 2011 (i grønt), til oppdateringen ble annonsert 20. januar 2015 (blå) og til sist, slik den er illustrert i den oppdaterte forvaltningsplanen fra 2015 (svart stiplet). Grunnen til at den endrer seg så mye i løpet av et halvår i 2015, er at man har en flytende klimaperiode, i motsetning til en normal klimaperiode fra 1961-1990, og oppdaterte dataene med ett år. Betyr det at forvaltningsplanen, og iskanten, skal oppdateres med nye data hvert år?

Forskjellige versjoner av iskanten, basert på kart fra den oppdaterte forvaltningsplanen fra 2015 og Klima- og miljødepartementets annonsering av oppdateringen i januar 2015.
Forskjellige versjoner av iskanten, basert på kart fra den oppdaterte forvaltningsplanen fra 2015 og Klima- og miljødepartementets annonsering av oppdateringen i januar 2015.

Aktørene WWF, Bellona, KrF og Venstre mener bør man definere iskanten som maksimal isutbredelse de siste 30 år. De viser til Polarinstituttets høringsuttalelse til 23. konsesjonsrunde, noe regjeringen mener ville være å blande to saker. Dette forsøket på å skille iskanten og 23. konsesjonsrunde for å redusere konflikten, har ikke vært vellykket. Særlig spesielt blir det når Polarinstituttet, i kunnskapsgrunnlaget til forvaltningsplanen, forklarer hvordan maksimum- eller minimumsgrenser for is gir en bedre beskrivelse av det de kaller iskantsonen, enn dagens definisjon (30 prosent-grensen).

Kunnskapen har en sentral rolle i forvaltningsplanene, både i arbeidet med det faglige grunnlaget og i fremstillingen, og prosessen rundt. Samtidig er det nettopp dette arbeidet som er betydelig forskjellig fra sist gang forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten ble oppdatert: den var mindre åpen, strukturert og omfattende i 2015 enn i 2011. Regjeringen argumenterte for at man trengte oppdatert kunnskap for å finne ut hvor iskanten går. Kunnskapen ble et argument for hvorfor oppdateringen var nødvendig. Når denne kunnskapen nå er «funnet», blir den igjen et argument for at man kan drive petroleumsaktivitet i hele Barentshavet sørøst, uten at det vil overlappe med iskanten. Mens for WWF, Bellona, Venstre og KrF blir kunnskapen et argument for at man ikke kan drive petroleumsaktivitet i hele Barentshavet sørøst, fordi det vil kunne overlappe med iskanten. Saken viser hvordan kunnskap benyttes som et argument for noe, i stedet for en beskrivelse av noe. Hvilke implikasjoner får det når en posisjon blir fremstilt som et resultat av vitenskapelig kunnskap?

I slutten av mai 2016 kom nyheten om at Olje- og energidepartementet hadde sendt ut tilbud om utvinningstillatelser i 23. konsesjonsrunde. Alle utvinningstillatelsene ligger i Barentshavet, og de mest kontroversielle blokkene i Barentshavet sørøst er inkludert. Dette har medført aksjoner fra miljøorganisasjoner, nyhetsdekning og uttalelser fra flere aktører. Venstre og KrF har uttalt at de ikke kan godta tildelingene. Bellona skriver i en pressemelding at regjeringen bryter samarbeidsavtalen.

Norsk Klimastiftelse er Norges grønne tankesmie. Klimastiftelsen eier nettmagasinet Energi og Klima, gir ut notater og rapporter og holder frokostmøter og andre arrangementer.

Våre støttespillere:

I et intervju med Dagsavisen 20. mai 2016 sa klima- og miljøminister Vidar Helgesen: «Det er altså ikke regjeringen som har flyttet iskanten, dette er hentet fra oppdaterte forskningsdata,» som et ekko av Erna Solberg 20. januar 2015. Her er det tydelig at etter en lengre periode uten mye debatt om saken, har konflikten økt igjen på kort tid.

Begrepet «kunnskapsbasert» er et viktig prinsipp for norsk forvaltning og politikk. Det vi også ser i bruken av kunnskap, er at man skaper en grense mellom det lokale og det globale: I spørsmål om petroleumsaktivitet har tidligere regjeringer og nåværende regjering i stor grad lyktes i å utelukkende diskutere petroleumsaktivitet som et lokalt miljøproblem, i stedet for som et globalt klimaproblem. I så måte er dette kanskje deres mest vellykkede forsøk på grensearbeid, der man skaper en grense mellom det lokale og det globale. I tiden etter klimatoppmøtet i Paris blir spørsmålet hvor lenge man kan holde klima og petroleum adskilt, og samtidig søke å være best på begge deler.

Referanse

Fløttum, K., & Espeland, T. J. (2014). Norske klimanarrativer – hvor mange «fortellinger»? En lingvistisk og diskursiv analyse av to norske stortingsmeldinger. Sakprosa, 6(4).

Bli abonnent!

6 kommentarer

  1. Martin Wikören Mogstad

    Meget interessant! Skulle gjerne hørt mer rundt betraktningene om hva det vil si å bruke begrepet vitenskapelig kunnskap. Kunnskapsbegrepet er noe denne regjeringen har brukt samtidig som de har prøvd å konstruere en grense mellom måten de presenterer «fakta» på fra deres ideologiske grunnlag.

    Svar
    • Tone Bjørndal

      Tone Bjørndal

      Ja, og her kommer vi til litt av kjernen i problemet med begrepet kunnskapsbasert: Hvor «mye» kunnskap må noe baseres på, for at det skal kunne kalles nettopp kunnskapsbasert?

      Kunnskapsbasert er et begrep som er svært mye brukt i norsk politikk og forvaltning. I forvaltningsplanen fra 2011 står det for eksempel: «All natur skal forvaltes kunnskapsbasert.» eller Naturmangfoldloven § 8. (kunnskapsgrunnlaget): «Offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet.»

      Samtidig er det vanskelig å si når noe kan betegnes som kunnskapsbasert. Når iskanten er oppdatert med nye data, stemmer jo tallene man har fått fra Polarinstituttet, sånn sett kan man si den er kunnskapsbasert. Samtidig er det flere som mener definisjonen bør oppdateres, gjør det at den ikke er kunnskapsbasert? Det er vanskelig å si konkret hva som er kunnskapsbasert og ikke, i mange tilfeller inngår kunnskapen i arbeidet. Spørsmålet er i hvor stor grad eller hvordan den inngår. Det illustrerer i hvert fall hvordan det ikke er et svart/hvitt skille mellom vitenskap og politikk.

      Svar
  2. Gunnar Sander

    Hei Tone,

    Dette var interessant å lese! Jeg jobber med mye av de samme problemstillingene og har også gjort en del intervjuer om iskant-meldingen. Har du en referanse til masteroppgaven din – jeg antar at det går an å laste den ned som pdf fra en UiO-side? jeg søkte, men fant den ikke.

    Hilsen

    Gunnar Sander
    PhD-kandidat på Fiskerihøyskolen på UiT

    Svar
    • Tone Bjørndal

      Tone Bjørndal

      Hei Gunnar! Så kjekt å høre. Den er ikke lagt ut på UiO enda, og tipper det kan ta noen måneder før det skjer. Sender den derfor til deg på mail. Håper den kan komme til nytte!

      Svar
  3. Magnus Eilertsen

    Hei Tone,

    Spennende lesning dette her – og høyst relevant masteroppgave! Jeg skriver selv master i statsvitenskap der jeg analyserer beslutningsprosessene knyttet til spørsmålet om eventuell petroleumsvirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Kunne gjerne tenke meg å lese litt i oppgaven din i sommer, så jeg setter stor pris på om du sender en pdf til meg også 🙂 Debatten om kunnskap og kunnskapsgrunnlag har jo vært temmelig fremtredende også når det gjelder disse kystnære områdene.

    Beste hilsen
    Magnus Eilertsen
    UiT-student

    Svar

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima