Hvem er seriøs, Søviknes?

I «alle seriøse scenarier» vil verden trenge betydelige mengder olje og gass i tiår fremover, hevder Terje Søviknes. Men en rekke beregninger fra forskningsmiljøer kommer til andre konklusjoner.

Hvor mye norsk olje vil verden etterspørre? Olje- og energiminister Terje Søviknes under åpningen av Ivar Aasen-feltet i Nordsjøen i februar 2017. (foto: Olje- og energidepartementet)

3. august kunne Dagbladet legge fram en meningsmåling med nærmest sensasjonelle tall: 44 prosent av alle nordmenn svarer at de er villige til å la deler av oljen bli liggende for å spare klima. 42 prosent sier nei. Bare i aldersgruppen 40–59 år er det flere som svarer nei, enn ja.

Klimapolitikk-forsker Espen Moe (NTNU) tolker undersøkelsen som en klar forskyvning i opinionen, selv om vi ikke har en tilsvarende undersøkelse å sammenlikne med. Mens olje- og energiminister Terje Søviknes (Frp) ikke overraskende holder på sitt og gjentar sitt vanlige mantra: «Det er ingen motsetning mellom å være en olje- og gassnasjon og å nå målsetningene i Parisavtalen. Her er det viktig å ha to tanker i hodet samtidig. I alle seriøse scenarier vil verden trenge betydelige mengder olje og gass i tiår fremover.»

Selv IEA påpeker at utslipp fra energisektoren må være null innen 2040 hvis oppvarmingen skal begrenses til 1,5 grader

Det han sikter til er trolig scenariene i World Energy Outlook, som hvert år blir presentert av IEA, Det internasjonale energibyrået. Det har høg status blant politikere, selv om (evt fordi?) hovedscenariet i WEO 2016 («New Policies Scenario») er basert på de utilstrekkelige lovnadene gitt av dem selv og landene i forbindelse med klimatoppmøtet COP21 i Paris 2015. Det strengere «450 Scenario» er basert på en forutsetning om et raskt gjennombrudd for storskala karbonfangst og -lagring. Dermed gis det plass for store mengder olje og gass fram til 2050. Sannsynligheten for å nå togradersmålet er for sikkerhets skyld satt så lavt som 50 prosent.

Det er dristig av oljeministeren å snakke om «alle seriøse», når han må vite at en rekke andre beregninger fra andre forskningsmiljøer kommer til konklusjoner som ikke passer så godt for den norske oljelobbyen. FNs klimasjef Christiana Figueres fikk på Aftenpostens klimakonferanse i oktober 2015 direkte spørsmål om planene for oljeutvinning i Arktis er forenlig med globalt ansvarlig klimapolitikk. Svaret var et kontant nei. Selv IEA påpeker at utslipp fra energisektoren må være null innen 2040 hvis oppvarmingen skal begrenses til Paris-avtalens 1,5 grader. Glen Peters fra Cicero Senter for klimaforskning har nylig vist at det er plass til mindre enn fire års utslipp på dagens nivå hvis dette målet skal nås.

Som aktive i klimabevegelsen i mer enn ti år har vi ofte reagert på de overdrevent oljevennlige anbefalingene fra IEA, kombinert med de like tydelige undervurderingene av veksten og potensialet i fornybar energi og særlig sol. Etter vårt syn kan dette bare forstås i lys av interessene til de oljeavhengige landene (som Norge) som finansierer energibyrået. Det ser vi også når byrådirektør Fatih Birol kommer på besøk og forteller Søviknes & Co det de gjerne vil høre, at verden trenger «hver eneste dråpe olje og gass» fra norsk sokkel. Det er hans rolle, på samme vis som han i USA er med og heier fram økt satsing på omstridt skifergass og fracking.

Å ha flere tanker i hodet er fint, men de bør henge bedre sammen enn hos Søviknes, som tilhører et parti der man egentlig ikke tror noe særlig på global oppvarming. Partier som mener alvor med at dette er «vår tids største utfordring» kan ikke gamble med framtida. Det er sluppet ut så mye klimagasser at verden alt nå opplever store klimaskader, slik blant annet en nylig offentliggjort (lekket) føderal klimarapport fra USA viser. Det er snakk om en dramatisk økning i temperaturer de siste fire tiårene. Skadene på liv og helse, landbruk og vannforsyning vil øke i alvorlighet og omfang for hver dag som går uten at vi slår bremsene på.

Bli abonnent!

Skriv en kommentar

Debattregler på Energi og Klima