Hva vet vi egentlig om omstillingens pris?
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
I kronikk i Aftenposten 17. januar og på Energi og Klima 21. januar skriver vi om hvordan motstanden mot bompenger og andre virkemidler i det grønne skiftet har kommet brått på det offentlige ordskiftet. I et tilsvarskriver Anne Therese Gullberg, Marianne Aasen og Tom Erik Julsrud at vi er uinformerte om at det finnes forskning på feltet.
For å kort imøtegå
den direkte kritikken først: vi sier ikke at det ikke er forskning på feltet.
Poenget vårt er at forskere eller beslutningstakere ikke har tatt høyde for
omfanget av smerten og motstanden vi nå ser. Og at hovedfokuset i den
overordnede debatten har vært på «vinn-vinn»-situasjonene i omstillingen,
heller enn smerten.
Vi er selvsagt godt
kjent med at det finnes mye forskning på dette feltet. Vi har selv bidratt til
noe av den. Vi skrev utfyllende om interessemotsetninger og vanskelige valg i
boken «Grønn omstilling: norske veivalg» (Universitetsforlaget) som kom ut i
fjor. Ellers er innsikten om at omstillingen er politisk betinget et
gjennomgangstema i forskningen vår (se for eksempel her,
her,
her eller her).
Som et konkret
eksempel, Haarstad har med tre medforfattere en artikkel til fagfellevurderingsom drøfter casestudier av bompengemotstand ulike steder i verden, og viser hvavi kan lære av opinionen i Bergen. Mye av den eksisterende forskningen vi pekerpå i denne artikkel viser til erfaringer fra andre byer, som Stockholm, ogkonkluderer med at motstand mot bompenger avtar over tid etter hvert som folk blirvant med ordningen (se for eksempel ).Bergenscaset så ut til å bekrefte dette. Helt til i fjor.
