Hva slags vitenskapsideal bør klimaforskningen bygge på? - Energi og Klima

Hva slags vitenskapsideal bør klimaforskningen bygge på?

Replikk til Bård Lahn i debatten om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

Bård Lahn kommer 20. desember med et svarHalfdan Wiiks og min kritikk av CICEROS rapport «Klimavalg 2017». Jeg synes det er bra at forskere fra CICERO deltar i en slik debatt, og ikke bare overlater den til kommunikasjonsdirektøren. Dette er en stor og viktig debatt, og jeg er helt enig med Lahn i at skråsikkerhet er skadelig, her som andre steder. Jeg skal ikke late som om jeg har svar på alle spørsmålene, og skal begrense meg til to punkter.

Usikkerhet kan brukes på forskjellige måter

Lahn mener at min henvisning til Oreskes’ og Conways bok Merchants of Doubt er lite presis, fordi usikkerheten i samfunnsmessige veivalg er større enn den naturvitenskapelige usikkerheten knyttet til klimaendringer. Jeg er ikke uenig i det. Mitt poeng dreide seg imidlertid ikke om graden av usikkerhet, men om hvordan den brukes. Oreskes og Conway viser hvordan usikkerhet kan brukes som begrunnelse for ikke å gjøre noe. Men usikkerhet kan også brukes som begrunnelse for at noe må gjøres.

FORSKERES ROLLE I KLIMADEBATTEN
Les alle debattinnleggene om forskeres rolle i klimadebatt og -politikk.

Et av de klassiske eksemplene er kontroversen omkring Love Canal. I 1978 ble det oppdaget at drabantbyen Love Canal, i staten New York i USA, var bygd oppå avfallsplassen til en tidligere kjemisk fabrikk. New York stats helsedirektorat fant mer enn 80 forskjellige kjemikalier på denne kjemi-avfallsplassen. Ti av disse stoffene var potensielt kreftfremkallende.

Helsedirektøren i staten New York evakuerte en del av husene, og brakte inn forskere for å undersøke saken. De konkluderte med at resten av Love Canal var et trygt sted å bo. Men beboerne i Love Canal var ikke overbevist. De engasjerte Beverly Paigen, en forsker ved et statlig institutt i nærheten. Hun foretok selv en undersøkelse, og kom frem til motsatt resultat av helsedirektoratets forskere: Love Canal var ikke et sikkert sted å bo.

Hvordan kunne forskjellige forskerne komme frem til så forskjellige resultater? Helsedirektørens forskergruppe hadde erklært at den benyttet seg av en «forsiktig» vitenskapelig tilnærming. Det gikk opp for Paigen at det var et problem her da hun i en samtale med en representant for forskergruppen oppdaget at de var uenige i hvordan dette skulle tolkes i hvert eneste tilfelle de diskuterte. Forskeren hevdet at man måtte være svært forsiktig med å konkludere at Love Canal var et usikkert sted å bo. Paigen derimot hevdet at fordi en feil kunne få store konsekvenser for beboernes helse, måtte forskere være svært forsiktig med å konkludere at Love Canal var et sikkert sted å bo. Hun insisterte på at å undervurdere faren var verre enn grunnløs frykt.

For den nysgjerrige leser vil jeg bare nevne at Beverly Paigen og beboerne i Love Canal vant frem med sitt syn. Sommeren 1980 ga kongressen sin tilslutning til en ekstrabevilgning som ga presidenten fullmakt til å bruke opptil 120 millioner kroner for å flytte resterende beboere.

Kontroversen dreide seg om usikkerhet, fremfor alt i bruken av statistikk. Jeg skal ikke gå inn på tekniske detaljer, men uenigheten gikk blant annet på tolkningen av signifikans-tester (avveiningen av type 1 og type 2 statistiske feil). Det helsedirektoratets forskningsgruppe kalte en «forsiktig» vitenskapelig tilnærming, består i å minimere faren for en type 1 feil («produsentrisiko»). Dette rammet beboerne i Love Canal, samtidig som det favoriserte myndighetene. Men de hadde ikke vært mindre vitenskapelige om de hadde minimert faren for en type 2 feil («konsumentrisiko»), noe som hadde favorisert beboerne i Love Canal.

Den ukritiske bruken av signifikanstester som vi finner i mye forskning, er blitt sterkt kritisert de senere årene, og American Statistical Association har gitt en uttalelse om bruk av slike tester.

Hvilket vitenskapsideal?

Lahn påpeker at usikkerhet ikke bare skyldes uenighet om fakta, men også uenighet mellom forskjellige fagtradisjoner og faglige perspektiver. Han henviser til Dan Sarewitzs artikkel «Science and Environmental Policy: An Excess of Objectivity», hvor Sarewitz hevder at forskjellige vitenskapelige tradisjoner og perspektiver kan brukes til å underbygge forskjellige politiske posisjoner, og at mer forskning snarere fører til større politisk uenighet enn til større enighet. Å kreve at forskere skal komme med mer entydige svar kan derfor lett føre til at man feier forskjeller under teppet, og at én type vitenskapelig kunnskap dermed dikterer politiske konklusjoner. Ifølge Lahn vil dette skade vitenskapen.

Men Lahn gjengir ikke Sarewitzs begrunnelse for at forskning både kan være objektiv og resultere i forskjellige resultater (som han kaller «overskudd av objektivitet»), og han går heller ikke inn på hans forslag til løsning av dilemmaet. Sarewitz gjør nøyaktig det samme som jeg gjorde i mitt innlegg: Han tar opp spørsmålet om hvilket vitenskapsideal klimaforskningen bør bygge på.

Ad
Ad
Ad

Han angir flere faktorer som fører til «overskudd av objektivitet», men den viktigste er at forskningen er dominert av et reduksjonistisk vitenskapsideal som er overtatt fra fysikk, mens naturen er kompleks. Dette fører blant annet til at usikkerheten øker jo mer detaljert beskrivelsen blir «… because the details of a complex system behavior are much more difficult to characterize than are general attributes». Det Sarewitz her kaller «general attributes» er det jeg kalte emergente egenskaper. Mitt viktigste poeng var at kompleksitet ikke bare er usikkerhet. Et komplekst system kjennetegnes av at det har egenskaper på et høyere nivå som ikke finnes på et lavere nivå. For å si det enkelt: Helheten er mer enn summen av delene. Derfor er helhet og sammenheng viktig.

Selv om jeg ikke brukte ordet «reduksjonisme», kritiserte jeg CICEROs rapport for nettopp å bygge på et reduksjonistisk vitenskapsideal. Jeg er for øvrig enig med Sarewitz når han hevder at til tross for at mange vitenskapsfolk og filosofer insisterer på at alt kan reduseres til fysikk, finnes det ikke empirisk belegg for at dette er mulig.

Sarewitz setter opp et alternativt vitenskapsideal, som han mener er mer adekvat for klimavitenskap. Dette kaller han «det geologiske synet på naturen». Dette synet tar hensyn til at naturen slik vi observerer den er et produkt av utallige komplekse og kontingente prosesser som avdekkes gjennom en historisk rekonstruksjon. I mitt innlegg henviste jeg til økologer som representanter for et lignende syn.

Den kanskje fremste representant for et slikt syn er paleontologen og evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould. I mitt opprinnelige innlegg i Bergen benyttet jeg et eksempel fra Gould til å belyse en viktig egenskap ved emergens. Det er det berømte innlegget «The Spandrels of San Marco and the Panglossian Paradigm: A Critique of the Adaptationist Programme» som Gould holdt sammen med Richard Lewontin på en konferanse i regi av Royal Society i 1979. Her kritiserer de det de kaller «the adaptivist program», altså «tilpasningsprogrammet», og anklaget darwinister for en altfor lemfeldig bruk av tilpasning som en forklaring på biologiske forhold. Tilpasningsprogrammet består i at en organisme kan deles opp i en rekke egenskaper, som hver for seg kan forklares ved at de har en funksjon og struktur som er blitt til gjennom det naturlige utvalg. Gould og Lewontin gir flere eksempler på at biologer ganske enkelt forutsetter at enhver biologisk struktur har en funksjon. Når de kommer opp med en evolusjonær historie som forklarer sammenhengen, sier de seg fornøyd, uten å ha noe særlig historisk belegg for historien eller å ha testet alternative hypoteser.

Det trekantede området som Gould og Lewontin nevner. En tilsvarende figur finnes i artikkelen deres.Foto: Radim Scholaster/Wikipedia Commonscba

Gould og Lewontin bruker et eksempel fra Markus-katedralen i Venezia for å vise at denne fremgangsmåten er utilstrekkelig. De fokuserer på et trekantet område mellom søylene, og hevder at i henhold til tilpasningsprogrammet skal man vise hvordan dette området har utviklet seg for å ta vare på en funksjon. Men slik er det ikke. Tvert imot følger dette området med nødvendighet på grunn av konstruksjonen av katedralen. Når man har valgt en konstruksjon, er det mange andre ting som følger med nødvendighet. Vi kan ikke forstå denne delen som et resultat av det naturlige utvalg, men som en nødvendig del av helheten (som kan være et resultat av det naturlige utvalg). (Gould har for øvrig gitt en mer detaljert fremstilling av denne problemstillingen i det store verket The Structure of Evolutionary Theory (2002).)

Sarewitzs løsning på problemet med et «overskudd av objektivitet» er å erstatte et vitenskapsideal med et som er mer adekvat. (Noen ville nok her benyttet Thomas Kuhns term «paradigme».) Fysikkens reduksjonistiske ideal, med vekt på prediksjon og kontroll, har vært dominerende i vår kultur. Opp imot dette setter Sarewitz det geologiske synet, som legger vekt på kontekst og grensene for forutsigelse. Jeg brukte i stedet termene «kompleksitet» og «emergens», men det kommer ut på det samme.

Det vil føre for langt å gå nærmere inn på de politiske implikasjonene av Sarewitzs syn. Men én ting er han klar på: Det rådende reduksjonistiske vitenskapsidealet kan være et hinder for handling, og må erstattes av et vitenskapsideal som tar vare på naturens mangfold. Jeg håper for øvrig at mange ved CICERO leser og diskuterer Sarewitzs artikkel.

Bli abonnent!

Kommentarfeltet er stengt.